PEST

Ordet blir i Bibelen brukt om en (hvilken som helst) smittsom sykdom som sprer seg raskt og kan få epidemisk omfang og være dødelig. Det hebraiske ordet for pest (dẹver) kommer fra en rot som betyr «å tilintetgjøre». (2Kr 22: 10) I mange skriftsteder er pest knyttet til fullbyrdelse av Guds dom, både over det folket som hans navn er knyttet til, og over dets motstandere. – 2Mo 9: 15; 4Mo 14: 12; Ese 38: 2, 14–16, 22, 23; Am 4: 10; se PLAGE.

En følge av ulydighet mot Guds lov. Israelittene ble advart om at Gud skulle ’sende pest midt iblant dem’ hvis de brøt hans pakt med dem. (3Mo 26: 14–16, 23–25; 5Mo 28: 15, 21, 22) Gjennom hele Bibelen blir både legemlig og åndelig sunnhet forbundet med Guds velsignelse (5Mo 7: 12, 15; Sl 103: 1–3; Ord 3: 1, 2, 7, 8; 4: 21, 22; Åp 21: 1–4), mens sykdom blir forbundet med synd og ufullkommenhet. (2Mo 15: 26; 5Mo 28: 58–61; Jes 53: 4, 5; Mt 9: 2–6, 12; Joh 5: 14) Jehova Gud har i visse tilfeller direkte og momentant påført visse mennesker sykdom, for eksempel da han lot Mirjam og Ussia og Gehasi bli rammet av spedalskhet (4Mo 12: 10; 2Kr 26: 16–21; 2Kg 5: 25–27), men det ser ut til at sykdom og pest i mange tilfeller var en naturlig og uunngåelig følge av enkeltmenneskers eller nasjoners syndige handlemåte. Folk høstet rett og slett det de hadde sådd. Deres kjødelige legemer led under virkningene av deres urette atferd. (Ga 6: 7, 8) Om slike som hengav seg til usømmelige, umoralske seksuelle handlinger, sier apostelen Paulus at Gud overgav dem «til urenhet, så deres legemer kunne bli vanæret blant dem», og at de «pådrog seg den fulle gjengjeldelse som deres villfarelse fortjente». – Ro 1: 24–27.

I forbindelse med Israel. Guds advarsel til Israel var derfor i realiteten en opplysning om de mange lidelsene de uvegerlig ville pådra seg hvis de trosset hans vilje. Den loven han gav dem, tjente til å beskytte dem mot sykdom, både på grunn av de høye moralnormene og de gode hygieneforskriftene den inneholdt (se SYKDOM OG BEHANDLING AV SYKDOMMER [Bibelens nøyaktighet]), og på grunn av den sunne innflytelse den hadde på deres mentale og følelsesmessige tilstand. (Sl 19: 7–11; 119: 102, 103, 111, 112, 165) Det som blir omtalt i 3. Mosebok 26: 14–16, er ikke tilfeldige brudd på denne loven, men det å ta avstand fra og forkaste dens normer, noe som avgjort ville gjøre nasjonen sårbar for all slags sykdom og smitte. Både eldre og nyere historie vitner om at det forholder seg slik.

Israelittene gjorde seg skyldig i alvorlig frafall, og ifølge Esekiels profeti sa de om seg selv at de ’råtnet bort’ på grunn av sine opprør og sine synder. (Ese 33: 10, 11; jf. 24: 23.) Som forutsagt kom «sverdet og hungersnøden og pesten» over nasjonen, i en grad som nådde sitt høydepunkt da babylonerne inntok landet. (Jer 32: 24) Det at pest ofte forbindes med sverd og hungersnød (Jer 21: 9; 27: 13; Ese 7: 15), stemmer med det erfaringen viser. Pest, eller epidemier, oppstår gjerne under, eller som følge av, krig og matmangel. Når fiendtlige styrker gjør invasjon i et land, blir det vanskeligere å dyrke jorden, og avlingene blir ofte beslaglagt eller brent. Byer som er under beleiring, blir avskåret fra å få forsyninger utenfra, og det oppstår hungersnød blant innbyggerne, som dessuten er nødt til å leve tett sammen under usanitære forhold. Under slike vilkår blir motstandskraften mot sykdom svekket, og veien er åpen for pestens dødbringende angrep.

Ved «avslutningen på tingenes ordning». Da Jesus forutsa at Jerusalem skulle bli ødelagt, og beskrev tegnet på «avslutningen på tingenes ordning», sa han at pest skulle være et fremtredende trekk ved tidsperioden forut for den ’store trengsel’. (Mt 24: 3, 21; Lu 21: 10, 11) Åpenbaringen 6: 1–8 er skrevet etter ødeleggelsen av Jerusalem (som var forbundet med alvorlig hungersnød og sykdom) og peker fram mot en framtidig tidsperiode med sverd, hungersnød og «dødbringende plage». Disse forholdene skulle oppstå etter at en rytter på en hvit hest, en rytter som fikk en krone, red ut for å seire. Denne rytteren svarer til den rytteren som er omtalt i Åpenbaringen 19: 11–16, og som åpenbart er et bilde på Jesus Kristus i hans stilling som regjerende konge.

Jehovas beskyttelse. Kong Salomo bad om at Jehova måtte høre med velvilje på dem som tilhørte hans folk, hvis de bredte ut sine hender mot templet og bønnfalt om hjelp når de var plaget av pest. (1Kg 8: 37–40; 2Kr 6: 28–31) Salme 91 inneholder en trøsterik forsikring om at Jehova også er i stand til å beskytte sine trofaste tjenere mot åndelig skade, blant annet den skade som skyldes det som i moralsk og åndelig forstand kalles «pesten som vandrer i mørket».