Jehova bør være vår tillit

«Jehova selv skal virkelig vise seg å være din tillit.» — ORDSPRÅKENE 3: 26.

 1. Mange påstår at de setter sin lit til Gud, men hva er det som viser at de ikke alltid gjør det?

PÅ MYNTER og pengesedler i De forente stater står mottoet «Til Gud setter vi vår lit» (In God We Trust). Men er det slik at alle de som bruker denne valutaen der eller i andre land, virkelig setter sin lit til Gud? Eller setter de i høyere grad sin lit til pengene i seg selv? En slik tillit til penger i et hvilket som helst land er uforenelig med det å ha tillit til en allmektig og kjærlig Gud, som aldri misbruker sin makt, og som på ingen måte er grisk. Han fordømmer faktisk uttrykkelig griskhet. — Efeserne 5: 5.

 2. Hvilken holdning har de sanne kristne til rikdommens makt?

² De sanne kristne setter sin lit til Gud, ikke til rikdom og rikdommens «bedragerske makt». (Matteus 13: 22) De er klar over at rikdommens makt til å fremme lykke og bevare liv er svært begrenset. Men Den Allmektige Guds makt er ikke begrenset. (Sefanja 1: 18) Derfor ligger det stor visdom i formaningen: «La deres levemåte være fri for kjærlighet til penger, idet dere er tilfreds med de nåværende ting. For han har sagt: ’Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.’» — Hebreerne 13: 5.

 3. Hvordan kan vi bedre forstå det sitatet Paulus kommer med fra 5. Mosebok 31: 6, når vi ser den sammenhengen det står i?

³ Da apostelen Paulus skrev disse ordene til de kristne hebreerne, siterte han fra de retningslinjene Moses gav israelittene like før sin død: «Vær modige og sterke. Vær ikke redde og bli ikke oppskaket framfor dem, for det er Jehova din Gud som går med deg. Han kommer ikke til å svikte deg eller forlate deg.» (5. Mosebok 31: 6) Sammenhengen viser at Moses ansporet dem til å ha en tillit til Jehova som innebar mer enn å stole på at han skulle dekke deres materielle behov. Hvordan det?

 4. Hvordan viste Gud israelittene at han var til å stole på?

⁴ I løpet av de 40 årene israelittene måtte vandre i ødemarken, skaffet Gud dem trofast det som var nødvendig til livets opphold. (5. Mosebok 2: 7; 29: 5) Han sørget også for at de hadde god ledelse. Denne ledelsen ble blant annet manifestert i form av en sky om dagen og en ild om natten, som førte israelittene til ’et land som fløt med melk og honning’. (2. Mosebok 3: 8; 40: 36—38) Da tiden var inne til at de faktisk skulle gå inn i det lovte land, valgte Jehova ut Josva som Moses’ etterfølger. Det kunne ventes at de som bodde i landet, ville yte motstand. Men Jehova hadde ledsaget sitt folk i flere tiår, så de hadde ingen grunn til å frykte. Israelittene hadde all god grunn til å kjenne Jehova som en Gud de kunne stole på.

 5. Hvordan befinner de kristne seg nå i en situasjon som ligner den israelittene befant seg i før de gikk inn i det lovte land?

⁵ De kristne i vår tid har vandret gjennom den nåværende onde verdens ødemark på vei mot Guds nye verden. Noen av dem har gjort det i over 40 år. Nå befinner de seg på grensen til Guds nye verden. Men det står fremdeles fiender i veien som er oppsatt på å hindre enhver i å komme inn i det som kan sammenlignes med det lovte land, et enda herligere land enn det som fløt med melk og honning i fortiden. Det er derfor på sin plass at de kristne i vår tid gir akt på de ordene som ble uttalt av Moses og gjentatt av Paulus: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» Alle som fortsetter å være modige og sterke og fulle av tro, og som setter sin lit til Jehova, kan være sikker på å få sin belønning.

Tillit basert på kunnskap og vennskap

6, 7. a) Hvordan ble Abrahams tillit til Jehova satt på prøve? b) Hvilke følelser kan Abraham ha hatt under reisen til det stedet hvor han skulle ofre Isak?

⁶ En gang ble israelittenes forfader Abraham bedt om å ofre sin sønn Isak som et brennoffer. (1. Mosebok 22: 2) Hva var det som gjorde det mulig for denne kjærlige faren å ha en så ubrytelig tillit til Jehova at han straks var villig til å adlyde? Hebreerne 11: 17—19 gir oss svaret: «Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd, så godt som ofret Isak, ja, han som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: ’Det som skal kalles «din ætt», skal komme gjennom Isak.’ Men han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde; og derfra fikk han ham også tilbake på en billedlig måte.»

⁷ Husk at Abraham og Isak brukte tre dager på å komme fram til det stedet hvor ofringen skulle foregå. (1. Mosebok 22: 4) Abraham hadde rikelig med tid til å tenke over det han var blitt bedt om å gjøre. Kan vi forestille oss hans følelser? Isaks fødsel hadde vært en helt uventet grunn til glede. Dette tydelige uttrykk for Guds inngripen førte til at Abraham og hans kone, Sara, som tidligere hadde vært ufruktbar, ble knyttet enda sterkere til Gud. Fra da av levde de sikkert i forventning om hva framtiden ville bringe Isak og hans etterkommere. Skulle deres drømmer få en brå slutt? Det kunne jo fortone seg slik på grunn av det Gud forlangte.

 8. Hvordan innebar Abrahams tillit til Gud mer enn at han trodde at Gud kunne gjenoppvekke Isak?

⁸ Abraham hadde likevel tillit til Gud, en tillit som var basert på den slags personlig kjennskap som nære venner har til hverandre. Som «Jehovas venn» trodde Abraham på Jehova, «og det ble tilregnet ham som rettferdighet». (Jakob 2: 23) Abrahams tillit til Jehova innebar mer enn at han trodde at Gud kunne gjenoppvekke Isak. Han var også overbevist om at det Jehova bad ham om å gjøre, var rett, selv om han ikke kjente alle sakens fakta. Han hadde ingen grunn til å tvile på at det var rettferdig av Jehova å be ham om dette. Abrahams tillit ble deretter ytterligere styrket ved at Jehovas engel grep inn og hindret at Isak faktisk ble drept som et offer. — 1. Mosebok 22: 9—14.

9, 10. a) Når hadde Abraham tidligere vist at han hadde tillit til Jehova? b) Hva kan vi lære av Abrahams eksempel?

⁹ Abraham hadde vist samme slags tillit til Jehovas rettferdighet omkring 25 år tidligere. Da han ble varslet om at Sodoma og Gomorra skulle ødelegges, var han naturlig nok bekymret for hvordan det skulle gå med eventuelle rettferdige mennesker som bodde der, deriblant hans nevø Lot. Abraham henvendte seg til Gud og sa: «Det er utenkelig når det gjelder deg, at du skulle handle på den måten — å la den rettferdige dø sammen med den onde, så det må gå den rettferdige som den onde! Det er utenkelig når det gjelder deg. Kommer ikke hele jordens Dommer til å gjøre det som er rett?» — 1. Mosebok 18: 25.

¹⁰ Patriarken Abraham var overbevist om at Jehova aldri gjør noe som er urettferdig. Salmisten sa senere: «Jehova er rettferdig i alle sine veier og lojal i alle sine gjerninger.» (Salme 145: 17) Vi gjør vel i å spørre oss selv: «Aksepterer jeg det som Jehova tillater at jeg gjennomgår, uten at jeg tviler på hans rettferdighet? Er jeg overbevist om at uansett hva han tillater, så vil resultatet bli til gagn for meg og også for andre?» Hvis vi kan svare ja, har vi lært noe vesentlig av Abraham.

Vi bør ha tillit til de valg Jehova treffer

11, 12. a) Hvem har det også vært nødvendig for Guds tjenere å ha tillit til? b) Hva kan av og til være vanskelig for oss?

¹¹ De som har tillit til Jehova, har også tillit til de menn Jehova velger å bruke under gjennomføringen av sine hensikter. For israelittene betydde dette å ha tillit til Moses og senere til hans etterfølger, Josva. For de første kristne betydde det å ha tillit til apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem. For oss i vår tid betyr det å ha tillit til «den tro og kloke slave», som er utnevnt til å gi oss vår åndelige «mat i rette tid», og også til dem i denne gruppen som utgjør det styrende råd. — Matteus 24: 45.

¹² Det å ha tillit til dem som tar ledelsen i den kristne menighet, er til gagn for oss. Vi får denne oppfordringen: «Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og vær føyelige, for de våker over deres sjeler som de som skal avlegge regnskap; sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.» — Hebreerne 13: 17.

Vi må unngå å stille oss tvilende til de valg Jehova treffer

13. Hvilken grunn har vi til å ha tillit til dem som er utnevnt til å ta ledelsen?

¹³ Bibelen hjelper oss til å være likevektige når det gjelder å ha tillit til dem som tar ledelsen blant Jehovas folk. Vi kan spørre oss selv: «Forekom det at Moses begikk feil? La apostlene alltid for dagen den kristuslignende holdningen som Jesus ville at de skulle ha?» Svarene på disse spørsmålene er innlysende. Jehova har valgt å bruke lojale og hengivne menn til å veilede sitt folk, selv om de er ufullkomne mennesker. Og selv om de eldste i vår tid er ufullkomne, bør vi derfor betrakte dem som tilsynsmenn «som den hellige ånd har utnevnt . . . til å være hyrder for Guds menighet». De fortjener vår støtte og respekt. — Apostlenes gjerninger 20: 28.

14. Hva er bemerkelsesverdig ved at Jehova valgte Moses til å være leder framfor Aron eller Mirjam?

¹⁴ Aron var tre år eldre enn Moses, men de var begge yngre enn sin søster, Mirjam. (2. Mosebok 2: 3, 4; 7: 7) Og fordi Aron var mer veltalende enn Moses, ble han utnevnt til å være sin brors talsmann. (2. Mosebok 6: 29 til 7: 2) Men Jehova valgte ikke den eldste, Mirjam, eller den mest veltalende, Aron, til å lede israelittene. Han valgte Moses, vel vitende om alle relevante kjensgjerninger og de aktuelle behov. Da Aron og Mirjam en stund manglet denne innsikt, klaget de og sa: «Er det bare ved Moses alene Jehova har talt? Er det ikke også ved oss han har talt?» Mirjam, som kanskje var den som førte an ved denne anledning, ble straffet for denne respektløse holdningen overfor Jehovas utvalgte, som hun og Aron burde ha oppfattet som «den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate». — 4. Mosebok 12: 1—3, 9—15.

15, 16. Hvordan viste Kaleb at han hadde tillit til Jehova?

¹⁵ Da tolv speidere ble sendt av sted for å utspeide det lovte land, kom ti av dem tilbake med en negativ rapport. De vakte frykt i israelittenes hjerte ved å omtale kanaaneerne som «usedvanlig store menn». Dette fikk israelittene til å «murre mot Moses og Aron». Men ikke alle speiderne gav uttrykk for at de manglet tillit til Moses og til Jehova. Vi leser: «Da forsøkte Kaleb å roe ned folket overfor Moses og sa så: ’La oss dra rett opp, og vi skal sannelig ta det i eie, for vi kan helt sikkert få overtaket over det.’» (4. Mosebok 13: 2, 25—33; 14: 2) Også Josva, en annen av speiderne, inntok det samme faste standpunkt som Kaleb. De viste begge at Jehova var deres tillit, da de sa: «Hvis Jehova har funnet behag i oss, da skal han med sikkerhet føre oss inn i dette landet og gi oss det, et land som flyter med melk og honning. . . . frykt ikke folket i landet . . . Jehova er med oss. Frykt dem ikke.» (4. Mosebok 14: 6—9) Denne tilliten til Jehova ble de belønnet for. Av den voksne generasjonen som levde på den tiden, var det bare Kaleb, Josva og noen levitter som fikk det privilegium å komme inn i det lovte land.

¹⁶ Noen år senere sa Kaleb: «Jeg for min del fulgte Jehova min Gud helt og fullt. . . . Og se, nå har Jehova bevart meg i live, slik som han lovte, disse førtifem årene siden Jehova gav Moses dette løftet, den gang Israel vandret i ødemarken, og se, nå er jeg i dag åttifem år gammel. Likevel er jeg i dag like sterk som den dagen Moses sendte meg ut. Som min kraft var den gang, slik er min kraft nå.» (Josva 14: 6—11) Legg merke til Kalebs positive holdning, hans trofasthet og hans legemlige ferdigheter. Likevel hadde ikke Jehova valgt Kaleb som Moses’ etterfølger. Dette privilegiet var det Josva som fikk. Vi kan stole på at Jehova hadde sine grunner til å treffe dette valget, og at det var det beste valget.

17. Hvorfor kunne det se ut til at Peter ikke egnet seg til å ha en ansvarsfull oppgave?

¹⁷ Apostelen Peter fornektet Jesus tre ganger. Han hadde også handlet overilt og kuttet øret av øversteprestens slave. (Matteus 26: 47—55, 69—75; Johannes 18: 10, 11) Noen vil kanskje si at Peter var et fryktsomt og ubalansert menneske som ikke var verdig til å inneha spesielle privilegier. Men hvem var det likevel som hadde fått himlenes rikes nøkler og hadde det privilegium å åpne veien til det himmelske kall for tre folkegrupper? Det var Peter. — Apostlenes gjerninger 2: 1—41; 8: 14—17; 10: 1—48.

18. Hvilken feil som Judas nevnte, bør vi unngå?

¹⁸ Disse eksemplene viser at vi må være forsiktige med å dømme etter det ytre. Hvis vi setter vår lit til Jehova, vil vi ikke stille oss tvilende til hans valg. Selv om hans jordiske menighet består av ufullkomne mennesker som ikke utgir seg for å være ufeilbare, benytter han dem på en kraftfull måte. Judas, Jesu halvbror, advarte de kristne i det første århundre mot mennesker som ’ringeaktet herredømme og spottet slike som er herlige’. (Judas 8—10) La oss aldri være som dem!

19. Hvorfor har vi ingen grunn til å stille oss tvilende til Jehovas valg?

¹⁹ Når Jehova tar ut noen til bestemte oppgaver, er det tydelig at han velger mennesker som har de bestemte egenskapene som kreves for å lede hans folk på den veien han vil at de skal gå akkurat da. Vi bør forsøke å erkjenne dette og ikke stille oss tvilende til Guds valg, men være tilfreds med å tjene ydmykt på den plassen Jehova har satt hver enkelt av oss. På den måten viser vi at Jehova er vår tillit. — Efeserne 4: 11—16; Filipperne 2: 3.

Ha tillit til Jehovas rettferdighet

20, 21. Hva kan vi lære av den måten Gud handlet på overfor Moses?

²⁰ Hvis vi av og til har en tendens til å ha for stor tillit til oss selv og for liten tillit til Jehova, bør vi lære noe av Moses. Da han var 40 år gammel, gav han seg på egen hånd i kast med å utfri israelittene av fangenskapet i Egypt. Hans anstrengelser var utvilsomt velmente, men de førte ikke til at Israel straks ble utfridd, og heller ikke til at hans egen situasjon ble forbedret. Han ble faktisk nødt til å flykte. Først etter at han hadde gjennomgått en anstrengende opplæring i et fremmed land i 40 år, var han kvalifisert til å bli utvalgt til å gjøre det som han tidligere hadde ønsket å gjøre. Denne gangen kunne han ha tillit til at Jehova ville støtte ham, for nå ble tingene gjort slik Jehova ville, og på en tid som passet inn i Hans tidsskjema. — 2. Mosebok 2: 11 til 3: 10.

²¹ Vi kan alle spørre oss selv: «Hender det at jeg løper foran Jehova og de eldste som er utnevnt i menigheten, og forsøker å få mer fart i sakene eller gjøre tingene på min egen måte? Godtar jeg villig den opplæringsperioden jeg gjennomgår, i stedet for å føle at jeg blir oversett med hensyn til visse privilegier?» Ja, har vi høstet en viktig lærdom av det som skjedde med Moses?

22. Hva mente Moses om Jehova, selv om han gikk glipp av et stort privilegium?

²² Vi kan også lære noe annet av det som skjedde med Moses. I 4. Mosebok 20: 7—13 fortelles det om en feil han begikk, en feil som fikk sørgelige følger for ham selv. Han mistet det privilegium å føre israelittene inn i det lovte land. Reagerte han da med å si at Jehovas avgjørelse i denne saken var urettferdig? Trakk han seg tilbake og furtet fordi Gud behandlet ham så dårlig? Mistet Moses tilliten til Jehovas rettferdighet? Vi kan finne svarene på disse spørsmålene i de ordene Moses selv kom med til Israel like før sin død. Moses sa da om Jehova: «Fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett; rettferdig og rettskaffen er han.» (5. Mosebok 32: 4) Moses bevarte virkelig sin tillit til Jehova til siste slutt. Hvordan er det med oss? Treffer vi hver for oss tiltak for å styrke vår tillit til Jehova og hans rettferdighet? Hvordan kan vi gjøre det? La oss se.

Hva svarer du?

◻ Hvilke grunner hadde israelittene til å stole på Jehova?

◻ Hva kan vi lære av Abraham når det gjelder det å ha tillit til Jehova?

◻ Hvorfor bør vi unngå å stille oss tvilende til Jehovas valg?

[Bilde på side 13]

Det å ha tillit til Jehova innebærer å vise respekt for dem som tar ledelsen i menigheten