Naturens egne tårer

DET er tidlig om morgenen, og luften er kjølig og stille. Hvert blad og hvert gresstrå glitrer av små dråper som skinner i dagens første solstråler. Det virker som om de grønne plantene har grått gledestårer når de har hilst solen velkommen. Det er ikke så rart at duggdråper har inspirert poeter — og fotografer.

Men duggen forfrisker ikke bare menneskets ånd. Dette atmosfæriske fenomenet, som er vanlig over hele jorden med unntak av polarstrøkene, utgjør et teppe av livgivende fuktighet. Jehova Gud har dannet atmosfæren slik at den avkjøles om natten under visse forhold og når det punkt som kalles duggpunktet. Dette er den temperaturen da luften ikke lenger kan holde på fuktigheten, men avsetter den på flater som er kaldere enn luften omkring. Man kjenner til at tørste planter kan ta opp så mye som sin egen vekt i dugg gjennom bladene sine, og mye av det slipper de ut gjennom røttene for at det skal lagres i jordsmonnet.

I de bibelske landene er det lange tørkeperioder, og der kan det hende at dugg noen ganger er plantenes eneste vannkilde. I Bibelen blir derfor dugg ofte satt i forbindelse med rike avlinger — og mangel på dugg med hungersnød.

Dugg kan også ha en mer symbolsk betydning. I sin avskjedssang til Guds folk skrev Moses: «La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på det grønne gress, som regndråper over det som gror.» (5. Mosebok 32: 2) Moses talte ord som var livgivende som dugg. Siden han var mer ydmyk enn noe annet menneske, er det klart at han var mild og omtenksom i alt han sa. (4. Mosebok 12: 3) I likhet med dugg eller mildt regn var hans ord nærende uten å gjøre skade.

Neste gang du undrer deg over morgenduggens sarte skjønnhet — naturens egne tårer — kan du tenke over den ærefryktinngytende visdommen til ham som skapte duggen.