OLJE

Det flytende fettstoffet som hebreerne var best kjent med, var oljen fra olivener. Fullmodne, svarte olivener gav mest olje, mens olivener som ennå var grønne, men som så vidt hadde begynt å skifte farge, gav den beste kvaliteten. Etter at olivenene var blitt høstet av trærne og var blitt renset for kvister og blad, ble de fraktet til oljepressen.

I modne olivener består nesten halvparten av fruktkjøttet av olje. Kvaliteten av den oljen som utvinnes, avhenger av hvilken metode som benyttes. Den beste oljen, som ble kalt «ren olje av støtt oliven», ble utvunnet ved en enkel metode før man hadde olivenene i pressen. (3Mo 24: 2) Først ble olivenene støtt i en morter eller, i noen tilfeller, tråkket. (Mi 6: 15) Så ble den støtte frukten helt i kurver, som fungerte som siler. Herfra «blødde» oljen ut. Denne rene, første oljen, «jomfruoljen», ble oppbevart i leirkrukker, mens fruktkjøttet ble viderebehandlet i oljepressen.

En mer alminnelig kvalitet ble utvunnet ved at man grundig knuste olivenene i en morter eller en håndkvern. Når oljen hadde rent av, ble den satt til klaring i leirkrukker eller leirkar.

Den oljen som holdt lavest kvalitet, var den som ble utvunnet av de fruktrestene som var igjen etter knusingen i oljepressen. Den finknuste fruktmassen ble fylt i kurver, som ble stablet mellom oljepressens to loddrette støtter. En vektstang som det var festet lodd til, ble så plassert oppå stabelen med kurver, og den oljen som ble presset ut, ble ledet inn i store kar til klaring. Under klaringen steg oljen opp til overflaten og ble skilt fra de små bitene av fruktmasse og fra vannet. Deretter ble den ført over i store leirkar eller spesielle cisterner, hvor den ble lagret. – Jf. 2Kr 32: 27, 28; se PRESSE.

Et symbol på velstand. Når man sa at ’pressekarene skulle flyte over av olje’, var dette et bilde på at man skulle oppleve stor velstand. (Joe 2: 24) Under sine lidelser lengtet Job tilbake til den tiden da han hadde hatt overflod, da «klippen uavbrutt lot strømmer av olje renne ut» for ham. (Job 29: 1, 2, 6) Jehova sørget for at «Jakob», det vil si israelittene, billedlig talt fikk «suge . . . olje av en flinthard klippe», tydeligvis i den forstand at de fikk olje fra oliventrær som vokste i fjellendt terreng. (5Mo 32: 9, 13) Moses erklærte at Asjer skulle bli ’en som dyppet sin fot i olje’, noe som betydde at Asjers stamme skulle bli rikt velsignet materielt sett. – 5Mo 33: 24.

Viktig handelsvare og næringsmiddel. Olivenolje ble en viktig handelsvare i Palestina på grunn av den utbredte olivendyrkingen i området. Hvert år gav kong Salomo kong Hiram, kongen i Tyrus, blant annet «tjue kor-mål [4400 l] olje av støtt oliven» som betaling for byggematerialer til templet. (1Kg 5: 10, 11) Både Juda og Israel handlet i en periode med Tyrus og solgte blant annet olje. (Ese 27: 2, 17) Velluktende olje og olivenolje er også blant de varene som det gåtefulle Babylon den store kjøper av «jordens reisende kjøpmenn». – Åp 18: 11–13.

Olivenolje, som inneholder mye energi og er et av de mest lettfordøyelige fettstoffene, var et av israelittenes hovednæringsmidler. Oljen ble trolig i mange tilfeller brukt slik man i andre deler av verden vanligvis bruker smør, både på bordet og i matlagingen. (5Mo 7: 13; Jer 41: 8; Ese 16: 13) Den ble ofte brukt som lampeolje (Mt 25: 1–9), og «ren olje av støtt oliven» ble brukt i lampene i den lampestaken av gull som stod i møteteltet. (2Mo 27: 20, 21; 25: 31, 37) Det ble dessuten brukt olje i forbindelse med kornofre til Jehova. (3Mo 2: 1–7) Og når man hadde vasket seg, brukte man olivenolje på kroppen som skjønnhetsmiddel. (Rut 3: 3; 2Sa 12: 20) Å gni inn gjesters hode med olje ble regnet som et uttrykk for gjestfrihet. (Lu 7: 44–46) Man myket dessuten opp sår og skrammer ved hjelp av olje (Jes 1: 6); noen ganger brukte man også vin. – Lu 10: 33, 34.

Religiøs bruk og betydning. Jehova befalte Moses å lage «en hellig salvingsolje» som inneholdt olivenolje og en del andre ingredienser. Med den salvet Moses tabernaklet, vitnesbyrdets ark og redskapene og inventaret til helligdommen. Han brukte den også da han salvet Aron og sønnene hans og helliget dem til å være prester for Jehova. (2Mo 30: 22–33; 3Mo 8: 10–12) Også konger ble salvet med olje; da Samuel skulle salve Saul til konge, «tok [han] flasken med olje og helte den ut over hodet hans». (1Sa 10: 1) Da Salomo ble salvet til konge, ble det brukt et horn med olje. – 1Kg 1: 39.

Som en forutsigelse av den glede Jesu Kristi jordiske tjeneste kom til å føre til, ble det sagt at Kristus skulle gi «dem som sørger over Sion, . . . jublende gledes olje i stedet for sorg». (Jes 61: 1–3; Lu 4: 16–21) Det ble også forutsagt at Jesus skulle bli salvet av Jehova Gud selv med «jublende gledes olje» mer enn sine partnere; han skulle altså oppleve større glede enn sine forgjengere på tronen i kongerekken etter David. – Sl 45: 7; He 1: 8, 9; se SALVET, SALVING.

Liksom det er lindrende og velgjørende å få hodet gnidd inn med bokstavelig olje, virker det at Guds Ord blir anvendt, lindrende, veiledende, trøstende og legende på en person som er åndelig syk. De eldste i den kristne menighet blir derfor formant til å be over et slikt menneske og billedlig talt «gni ham inn med olje i Jehovas navn», noe som er nødvendig for at han skal komme seg igjen åndelig sett. – Jak 5: 13–15; jf. Sl 141: 5.