HENGING

Ifølge den loven som Jehova gav Israel, kunne visse forbrytere bli hengt på en pæl etter at de var blitt drept, som slike som var «forbannet av Gud», til skrekk og advarsel for andre. En død person som ble hengt opp slik, skulle tas ned igjen og begraves før skumringen; hvis han ble hengende natten over på pælen, ville dette besmitte den jord som israelittene hadde fått av Gud. (5Mo 21: 22, 23) Israelittene fulgte denne regelen selv om den som var blitt henrettet, ikke var israelitt. – Jos 8: 29; 10: 26, 27.

De to sønnene og de fem sønnesønnene av Saul som David overgav til gibeonittene for at disse skulle kunne henrette dem, ble imidlertid ikke begravet før skumringen. De ble etterlatt under åpen himmel fra begynnelsen av bygghøsten (mars/april) til regnet kom, tydeligvis etter at innhøstningen var over. Når gibeonittene fikk følge en annen framgangsmåte i dette tilfellet, kom det etter alt å dømme av at kong Saul hadde begått en nasjonal synd, idet han hadde drept noen av gibeonittene og på den måten hadde brutt den pakten som Josva hadde inngått med dem flere hundre år tidligere. (Jos 9: 15) Nå hadde Gud latt landet bli rammet av hungersnød i tre år som et uttrykk for sin vrede. Derfor ble likene av dem som var blitt hengt opp, etterlatt til offentlig beskuelse helt til Jehova tilkjennegav at hans vrede hadde lagt seg, ved å la det komme et regnskyll, slik at det ble slutt på tørken. David sørget så for at mennenes ben ble begravet, og etter dette «hørte Gud bønnene for landet». – 2Sa 21: 1–14.

I Esters bok fortelles det om henging av en rekke personer. Det er ett og samme hebraiske ord (talạh, «henge; henge opp») som er brukt i alle tilfellene. Det sies uttrykkelig at Hamans ti sønner ble drept av jødene, og at de ble hengt opp dagen etter. (Est 9: 7–10, 13, 14) De andre som ble hengt, ble tydeligvis behandlet på den samme måten; likene av dem ble hengt opp på pæler til offentlig beskuelse fordi de hadde begått forbrytelser mot kongen. (Est 2: 21–23; 7: 9, 10) Det samme hebraiske ordet blir brukt i forbindelse med at sjefen for faraos bakere ble hengt. – 1Mo 40: 22; 41: 13.

De nasjonene som omgav Israel, hadde gjennomgående mer brutale metoder enn israelittene når det gjaldt avstraffelse og det å bringe vanære over dem som ble henrettet. Da de babylonske hærstyrker erobret Jerusalem, tildelte de Judas fornemme harde straffer, og noen av fyrstene ble hengt «etter hånden». – Kla 5: 12.

Jesus Kristus ble hengt levende på en pæl; han ble naglet til pælen etter ordre fra de romerske myndigheter i Palestina. (Joh 20: 25, 27) Apostelen Paulus opplyser at den måten Jesus døde på, var viktig for jødene: «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å bli en forbannelse i stedet for oss, for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som er hengt på en pæl.’» – Ga 3: 13; se PÆLFESTING.

To selvmord som Bibelen forteller om, skjedde ved at vedkommende hengte seg i et reip og ble kvalt. Akitofel, den rådgiveren som forrådte David, «hengte seg». (2Sa 17: 23) Hans handlemåte pekte profetisk fram til den handlemåte som skulle bli fulgt av den av Jesu apostler som viste seg å være en forræder, Judas Iskariot. (Sl 41: 9; Joh 13: 18) Også Judas hengte seg. (Mt 27: 5) Det ser ut til at reipet røk, eller at den grenen som han hadde bundet reipet til, brakk, for «da han styrtet hodestups ned, revnet han midt på med en kraftig lyd, og alle innvollene hans veltet ut». – Apg 1: 18.