ABRAHAM

(Ạbraham) [far til en stor mengde].

Det navnet Jehova gav Abram (som betyr «far er høy [opphøyd]») da han var 99 år gammel og Jehova bekreftet sitt løfte om at Abrahams avkom ville bli tallrikt. – 1Mo 17: 5.

Hans slekt og den første delen av hans liv. Abraham var etterkommer av Noah i tiende generasjon, gjennom Sem. Han ble født 352 år etter vannflommen, i 2018 f.v.t. Selv om Abraham i 1. Mosebok 11: 26 blir nevnt først av Tarahs tre sønner, var han ikke den førstefødte. Bibelen viser at Tarah var 70 år gammel da hans første sønn ble født, og at Abraham ble født 60 år senere, da Tarah var 130 år gammel. (1Mo 11: 32; 12: 4) Abraham blir åpenbart nevnt først blant sin fars sønner på grunn av sin enestående trofasthet og fordi han er en fremtredende person i Bibelen. Dette er en praksis som følges i forbindelse med flere andre fremtredende menn, for eksempel Sem og Isak. – 1Mo 5: 32; 11: 10; 1Kr 1: 28.

Abraham bodde i den kaldeiske byen Ur, en blomstrende storby som lå i landet Sinear, i nærheten av det stedet hvor elvene Eufrat og Tigris i dag møtes. Den lå 240 km sørøst for Nimrods gamle kongeby Babel, eller Babylon, som ble kjent for sitt ufullførte tårn, Babels tårn.

På Abrahams tid var byen Ur gjennomsyret av babylonsk avgudsdyrkelse og tilbedelsen av byens beskytter, måneguden Sin. (Jos 24: 2, 14, 15) I likhet med sine forfedre Sem og Noah viste Abraham seg imidlertid å være en mann som trodde på Jehova Gud. På grunn av dette blir han omtalt som «far til alle dem som har tro mens de er uomskåret». (Ro 4: 11) Ettersom sann tro er basert på nøyaktig kunnskap, kan det være at Abraham kom fram til sin forståelse ved personlig kontakt med Sem. (De levde samtidig i 150 år.) Abraham kjente og brukte Jehovas navn; han uttrykte seg slik: «Jehova, Den Høyeste Gud, han som har frambrakt himmel og jord», «Jehova, himlenes Gud og jordens Gud». – 1Mo 14: 22; 24: 3.

Mens Abraham fremdeles bodde i Ur, «før han bosatte seg i Karan», befalte Jehova ham å dra ut til et fremmed land, bort fra sine venner og slektninger. (Apg 7: 2–4; 1Mo 15: 7; Ne 9: 7) I det landet som han ville vise Abraham, ville han gjøre ham til en stor nasjon. På den tiden var Abraham gift med sin halvsøster Sara, men de var barnløse, og de var begge gamle. Det ville derfor kreve stor tro å adlyde befalingen, men Abraham adlød.

Tarah, som nå var omkring 200 år gammel og fremdeles var det patriarkalske overhodet for familien, gikk med på å følge med Abraham og Sara på denne lange reisen, og derfor er det Tarah, familiefaren, som blir nevnt som den som tok ledelsen da de drog ut for å reise til Kanaan. (1Mo 11: 31) Det ser ut til at den farløse Lot, Abrahams nevø, var blitt adoptert av sin barnløse onkel og tante og derfor fulgte med dem. Karavanen drog mot nordvest, 960 km, inntil de kom til Karan, som var et viktig knutepunkt på de øst-vestgående handelsrutene. Karan (Harran) ligger der hvor to wadier møtes og danner et vannløp som om vinteren renner ut i elven Balikh, 110 km ovenfor det stedet hvor Balikh løper ut i Eufrat. Her ble Abraham boende inntil hans far Tarah døde. – KART: bd. 1, s. 330.

Oppholdet i Kanaan. Abraham, som nå var 75 år gammel, drog sammen med sin husstand ut fra Karan til Kanaans land, hvor han bodde i telt som utlending og omvandrende innbygger de siste 100 årene av sitt liv. (1Mo 12: 4) Det var i 1943 f.v.t., etter at Abrahams far, Tarah, var død, at Abraham drog ut fra Karan og gikk over Eufrat, åpenbart på den fjortende dagen i den måneden som senere ble kalt nisan. (1Mo 11: 32; 2Mo 12: 40–43, LXX) På det tidspunktet trådte pakten mellom Jehova og Abraham i kraft, og da begynte den 430 år lange perioden da Abrahams slekt var midlertidige innbyggere, en periode som endte da lovpakten med Israel ble opprettet. – 2Mo 12: 40–42; Ga 3: 17.

Med sine hjorder drog Abraham sannsynligvis ned gjennom Damaskus og videre til Sikem (som ligger 48 km nord for Jerusalem), i nærheten av Mores store trær. (1Mo 12: 6) Her viste Jehova seg igjen for Abraham og bekreftet og utvidet sitt paktsløfte, idet han erklærte: «Til din ætt skal jeg gi dette landet.» (1Mo 12: 7) Her bygde Abraham et alter for Jehova, og etter hvert som han drog sørover gjennom landet, bygde han flere altere underveis og påkalte Jehovas navn. (1Mo 12: 8, 9) Etter en tid tvang en alvorlig hungersnød Abraham til midlertidig å flytte til Egypt. For å beskytte sitt liv sa han at Sara var hans søster. Dette førte til at farao tok den vakre Sara inn i sin husstand for å gjøre henne til sin hustru, men før han rakk å krenke henne, sørget Jehova for at han gav henne tilbake. Deretter vendte Abraham tilbake til Kanaan, til leirstedet mellom Betel og Ai, hvor han igjen «påkalte . . . Jehovas navn». – 1Mo 12: 10 til 13: 4.

Abrahams og Lots hjorder var etter hvert blitt så store at det ble nødvendig å skille lag. Lot valgte den sørlige delen av Jordandalen, et område som var vannrikt «som Jehovas hage», og senere slo han leir i nærheten av Sodoma. (1Mo 13: 5–13) Abraham fikk befaling om å reise omkring i landet «i hele dets lengde og i hele dets bredde», og deretter kom han til å bo mellom Mamres store trær i Hebron, 30 km sørsørvest for Jerusalem. – 1Mo 13: 14–18.

Da fire allierte konger, anført av Kedorlaomer, kongen i Elam, klarte å slå ned opprøret til fem kanaaneiske konger, ble Sodoma og Gomorra plyndret, og Lot ble tatt til fange og hans eiendeler tatt som bytte. Da Abraham hørte dette, mønstret han raskt 318 trente menn, som var tjenere i hans husstand. Sammen med sine forbundsfeller Aner, Esjkol og Mamre, tok han opp forfølgelsen over en strekning på kanskje så mye som 300 km mot nord til et sted på den andre siden av Damaskus, og med Jehovas hjelp beseiret han en langt mer tallrik fiende. Slik ble Lot reddet, og de stjålne eiendelene ble tatt tilbake. (1Mo 14: 1–16, 23, 24) Da Abraham var på vei tilbake etter denne store seieren, kom Melkisedek, som var «prest for Den Høyeste Gud» og dessuten konge i Salem, ut og velsignet ham. Og Abraham «gav . . . ham en tiendedel av alt». – 1Mo 14: 17–20.

Den lovte ætt kommer til syne. Ettersom Sara fortsatt var ufruktbar, så det ut til at det var Elieser, den trofaste tjeneren fra Damaskus, som skulle arve Abraham. Men Jehova forsikret igjen Abraham om at han selv skulle få avkom uten tall, som himmelens stjerner, og Abraham «trodde på Jehova; og han begynte å tilregne ham det som rettferdighet», enda dette skjedde flere år før Abraham ble omskåret. (1Mo 15: 1–6; Ro 4: 9, 10) Jehova sluttet så en formell pakt med Abraham over dyreofre, og samtidig åpenbarte han at Abrahams etterkommere skulle bli plaget i en periode på 400 år og til og med skulle bli slaver. – 1Mo 15: 7–21; se PAKT.

Tiden gikk. De hadde nå vært i Kanaan i omkring ti år, og Sara var fremdeles ufruktbar. Hun foreslo derfor å la sin egyptiske tjenestepike Hagar tre i hennes sted, slik at hun kunne få et barn ved henne. Abraham gikk med på dette, og i 1932 f.v.t., da Abraham var 86 år gammel, ble Ismael født. (1Mo 16: 3, 15, 16) Noen år senere, i 1919 f.v.t., da Abraham var 99 år gammel, befalte Jehova at alle av mannkjønn i Abrahams husstand skulle omskjæres, som et tegn eller segl som vitnet om det spesielle paktsforholdet mellom Jehova og Abraham. Samtidig endret Jehova Abrams navn til Abraham, for han ville gjøre ham til «far for en mengde nasjoner». (1Mo 17: 5, 9–27; Ro 4: 11) Kort tid senere kom det tre engler som hadde materialisert seg; Abraham tok gjestfritt imot dem i Jehovas navn, og de lovte at Sara selv skulle unnfange og føde en sønn, ja i løpet av det kommende året! – 1Mo 18: 1–15.

For et begivenhetsrikt år det ble! Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Abrahams nevø Lot og Lots to døtre unnslapp så vidt. Abraham og Sara flyttet til filisterbyen Gerar, hvor kongen hentet Sara for å innlemme henne i sitt harem. Jehova grep inn, Sara ble sluppet fri, og til den fastsatte tid, i 1918 f.v.t., ble Isak, den lenge lovte arvingen, født. Abraham var da 100 år gammel, og Sara var 90. (1Mo 18: 16 til 21: 7) Fem år senere, da Isaks 19 år gamle halvbror Ismael drev gjøn med Isak, ble Abraham nødt til å sende Ismael og hans mor, Hagar, bort. På dette tidspunktet, i 1913 f.v.t., begynte de 400 årene da Abrahams avkom skulle bli plaget. – 1Mo 21: 8–21; 15: 13; Ga 4: 29.

Den største prøven på Abrahams tro fant sted omkring 20 år senere. Ifølge jødisk tradisjon var Isak nå 25 år gammel. (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie] av F. Josefus, I, 227 [xiii, 2]) I lydighet mot Jehovas befaling tok Abraham Isak med seg og reiste nordover fra Be’er-Sjeba i Negev til Moria-fjellet, som lå rett nord for Salem. Der bygde han et alter og gjorde forberedelser med tanke på å ofre Isak, den lovte ætt, som et brennoffer. Ja, Abraham «så godt som ofret Isak», for «han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde». Først i siste øyeblikk grep Jehova inn og sørget for at en vær ble ofret på alteret i stedet for Isak. Det var Abrahams urokkelige tro og fullstendige lydighet som fikk Jehova til å stadfeste sin pakt med Abraham med en svoren ed, en spesiell juridisk garanti. – 1Mo 22: 1–18; He 6: 13–18; 11: 17–19.

Da Sara døde i Hebron i 1881 f.v.t., i en alder av 127 år, måtte Abraham kjøpe et gravsted, ettersom han jo bare var en fastboende utlending og ikke eide jord i Kanaan. Derfor kjøpte han av Hets sønner en mark og en hule i Makpela i nærheten av Mamre. (1Mo 23: 1–20; se KJØP OG SALG.) Tre år senere, da Isak var 40 år, sendte Abraham sin eldste tjener, sannsynligvis Elieser, tilbake til Mesopotamia for å finne en passende hustru, en som også var en sann tilbeder av Jehova, for sin sønn. Det viste seg at Rebekka, som var Abrahams grandniese, var den som Jehova hadde valgt. – 1Mo 24: 1–67.

«Og Abraham tok seg igjen en hustru», Ketura, og ble deretter far til ytterligere seks sønner. Dermed ble Abraham stamfar ikke bare til israelittene, ismaelittene og edomittene, men også til medanittene, midjanittene og andre. (1Mo 25: 1, 2; 1Kr 1: 28, 32, 34) Slik ble Jehovas profetiske uttalelse «jeg vil gjøre deg til far for en mengde nasjoner», oppfylt på Abraham.(1Mo 17: 5) Til slutt, i 1843 f.v.t., døde Abraham i en god alderdom, 175 år gammel, og han ble begravet i Makpela-hulen av sine sønner Isak og Ismael. (1Mo 25: 7–10) Før sin død gav Abraham gaver til sine medhustruers sønner og sendte dem bort, slik at Isak kunne bli enearving til «alt han hadde». – 1Mo 25: 5, 6.

Patriarkalsk overhode og profet. Abraham var en meget velstående mann med store hjorder, mye sølv og gull og en svært stor husstand som talte mange hundre tjenere. (1Mo 12: 5, 16; 13: 2, 6, 7; 17: 23, 27; 20: 14; 24: 35) Derfor betraktet kongene i Kanaan ham som en mektig «høvding» og som en de burde inngå fredsavtaler med. (1Mo 23: 6; 14: 13; 21: 22, 23) Men ikke på noe tidspunkt lot Abraham materialisme tilsløre sitt klare syn av Jehova og Hans løfter eller gjøre ham stolt, hovmodig eller selvisk. – 1Mo 13: 9; 14: 21–23.

Første gang ordet «profet» forekommer i De hebraiske skrifter, blir det brukt om Abraham, enda det var andre, deriblant Enok, som profeterte før ham. (1Mo 20: 7; Jud 14) Abraham er den første i Bibelen som blir omtalt som en ’hebreer’. (1Mo 14: 13) I likhet med Abel, Enok og Noah var Abraham en troens mann. (He 11: 4–9) Og første gang uttrykket ’tro på Jehova’ forekommer, blir det brukt om Abraham. – 1Mo 15: 6.

Denne mannen, som viste en enestående tro, vandret virkelig med Gud, kommuniserte med ham i syner og drømmer og hadde hans engler som gjester. (1Mo 12: 1–3, 7; 15: 1–8, 12–21; 18: 1–15; 22: 11, 12, 15–18) Han kjente godt Guds navn, Jehova, selv om Jehova på dette tidspunktet ennå ikke hadde åpenbart den fulle betydningen av det. (2Mo 6: 2, 3) Gang på gang bygde Abraham altere og frambar ofre i Jehova sin Guds navn og til ære og pris for ham. – 1Mo 12: 8; 13: 4, 18; 21: 33; 24: 40; 48: 15.

Som patriarkalsk overhode tillot Abraham ingen form for avgudsdyrkelse eller ugudelighet i sin husstand, men lærte til stadighet sine sønner og sine tjenere å «holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett». (1Mo 18: 19) Alle mannlige medlemmer av Abrahams husstand måtte underkaste seg Jehovas lov om omskjærelse. Den egyptiske slavepiken Hagar påkalte Jehova i bønn, og Abrahams eldste tjener gav i en gripende bønn uttrykk for sin tro på Abrahams Gud, Jehova. Da Isak var en ung mann, beviste han sin tro på Jehova og sin lydighet mot ham ved å la seg binde på hender og føtter og anbringe på alteret hvor han skulle ofres. – 1Mo 17: 10–14, 23–27; 16: 13; 24: 2–56.

En historisk person. Jesus og hans disipler omtalte Abraham over 70 ganger i sine samtaler og skrifter. I sin illustrasjon om den rike mann og Lasarus nevnte Jesus Abraham i symbolsk forstand. (Lu 16: 19–31) Da hans motstandere skrøt av at de var Abrahams avkom, var Jesus rask til å påpeke deres hykleri, idet han sa: «Hvis dere er Abrahams barn, så gjør Abrahams gjerninger.» (Joh 8: 31–58; Mt 3: 9, 10) Som apostelen Paulus sa, er det ikke kjødelig avstamning som betyr noe; derimot er det en tro som den Abraham hadde, som gjør at en person kan bli erklært rettferdig. (Ro 9: 6–8; 4: 1–12) Paulus viste også at Abrahams sanne ætt var Kristus, sammen med dem som hører Kristus til som «arvinger ifølge et løfte». (Ga 3: 16, 29) Han nevner også Abrahams vennlighet og gjestfrihet mot fremmede, og i sin lange liste over fremragende vitner for Jehova, i Hebreerne, kapittel 11, glemmer han ikke Abraham. Det er også Paulus som peker på at Abrahams to kvinner, Sara og Hagar, opptrådte i et symbolsk drama som dreide seg om Jehovas to pakter. (Ga 4: 22–31; He 11: 8) Bibelskribenten Jakob tilføyer at Abraham beviste sin tro ved rettferdige gjerninger og derfor ble kjent som «Jehovas venn». – Jak 2: 21–23.

Arkeologiske funn har for øvrig bekreftet forskjellige forhold i forbindelse med den bibelske beretning om Abraham: den geografiske beliggenheten til mange av stedene og dessuten mange av datidens skikker, deriblant kjøpet av hetittenes mark, valget av Elieser som arving og behandlingen av Hagar.