Ved tro jaget Barak en mektig hær på flukt
FORESTILL deg at du står ansikt til ansikt med en bataljon fiendtlige soldater. De er bevæpnet med det nyeste innen militært utstyr og står klare til å bruke det. Stilt overfor dem er du og dine følgesvenner praktisk talt forsvarsløse.
I dommertiden i Israel opplevde Barak, Debora og 10 000 andre israelitter akkurat det. De fiendtlige styrkene var kanaaneere som hadde Sisera som hærfører. Som våpen hadde de blant annet stridsvogner med dødbringende jernljåer på hjulene. Konfrontasjonen fant sted ved Tabor-fjellet og i Kisjon-elvedalen. Det som skjedde der, viser at Barak var en mann med eksemplarisk tro. Tenk over hendelsene forut for selve konfrontasjonen.
Israelittene roper til Jehova
Dommernes bok forteller hvordan israelittene gang på gang forlot den rene tilbedelse, og hvilke sørgelige konsekvenser det fikk. Hver gang rettet de inntrengende anmodninger til Gud om barmhjertighet. Gud utnevnte da en frelser, israelittene ble befridd — men gjorde så opprør igjen. Dette mønsteret gjentok seg, og «Israels sønner [begynte] igjen å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, nå da Ehud [en dommer som hadde utfridd dem av moabittenes undertrykkelse] var død». Det fortelles at de til og med «begynte å velge seg nye guder». Resultatet? «Jehova [solgte] dem i Jabins, Kanaans konges, hånd. Han regjerte i Hasor; og hans hærfører var Sisera . . . Og Israels sønner begynte å rope til Jehova, for [Sisera] hadde ni hundre stridsvogner med jernljåer, og han undertrykte Israels sønner med hardhet i tjue år.» — Dommerne 4: 1—3; 5: 8.
Bibelen sier om livet i Israel på den tiden: «Stiene [var] uten ferdsel, og de veifarende reiste omveier. Innbyggerne i åpent land forsvant.» (Dommerne 5: 6, 7) Folk var livredde for de plyndrende vognstyrerne. «Livet i Israel var styrt av frykt; hele samfunnet ser ut til å ha vært lammet og hjelpeløst,» sier en bibelkommentator. Som så mange ganger før ropte derfor de motløse israelittene igjen til Jehova og bad om hjelp.
Jehova utnevner en leder
Kanaaneernes undertrykkelse førte til nasjonal krise i Israel. Jehova brukte profetinnen Debora til å kunngjøre hans dommer og formidle hans instrukser. Han gav henne dermed den ære å tjene som en symbolsk mor i Israel. — Dommerne 4: 4; 5: 7.
Debora sendte bud etter Barak og sa til ham: «Har ikke Jehova, Israels Gud, gitt befalingen: ’Gå av sted; og du skal spre deg på Tabor-fjellet, og du skal ta med deg ti tusen mann av Naftalis sønner og av Sebulons sønner. Og jeg skal sannelig dra Sisera, Jabins hærfører, og hans stridsvogner og hans hop bort til deg i Kisjon-elvedalen, og jeg skal i sannhet gi ham i din hånd’?» (Dommerne 4: 6, 7) Ved at Debora sa ’har ikke Jehova gitt befalingen?’, gjorde hun det helt klart at hun personlig ikke hadde noen myndighet over Barak. Hun tjente rett og slett som den kanalen Guds befaling ble gitt gjennom. Hvordan reagerte Barak?
«Hvis du går med meg, skal også jeg gå; men hvis du ikke går med meg, kommer jeg ikke til å gå,» sa Barak. (Dommerne 4: 8) Hvorfor nølte Barak med å påta seg dette gudgitte ansvaret? Var han feig? Manglet han tillit til Guds løfter? Nei. Barak sa ikke nei til oppdraget, og han var heller ikke ulydig mot Jehova. Den måten han reagerte på, viser snarere at han følte seg utilstrekkelig når det gjaldt sin egen evne til å fullføre oppdraget fra Gud. Det at Guds representant var til stede, ville garantere at Gud ledet det hele, og fylle Barak og hans menn med mot. Den betingelsen Barak stilte, var altså ikke et tegn på svakhet, men et uttrykk for sterk tro.
Baraks reaksjon kan sammenlignes med den måten Moses, Gideon og Jeremia reagerte på. Disse mennene var også usikre på om de ville klare å fullføre oppdrag fra Gud. Men de blir ikke betraktet som mindre trofaste av den grunn. (2. Mosebok 3: 11 til 4: 17; 33: 12—17; Dommerne 6: 11—22, 36—40; Jeremia 1: 4—10) Og hva kan sies om Deboras innstilling? Hun prøvde ikke å overta styringen. Hun fortsatte isteden å være en beskjeden tjener for Jehova. «Jeg skal sannelig gå med deg,» sa hun til Barak. (Dommerne 4: 9) Hun var villig til å forlate sitt forholdsvis trygge hjem og dra med Barak til den nær forestående striden. Debora foregikk også med et godt eksempel ved sin tro og sitt mot.
I tro fulgte de Barak
Israels styrker skulle møtes på et lett synlig fjell som het Tabor. Stedet var ideelt. Det var et naturlig samlingspunkt for stammene Naftali og Sebulon, som var bosatt i nærheten. Som Gud hadde befalt, fulgte derfor ti tusen frivillige — og Debora — med Barak opp på fjellet.
Alle de som ble med Barak, måtte ha tro. Jehova hadde lovt Barak seier over kanaaneerne, men hva slags våpen hadde israelittene? Dommerne 5: 8 sier: «Ikke et skjold var å se, ikke en lanse, blant førti tusen i Israel.» Så israelittene var bare lett bevæpnet. Lanser og skjold ville uansett ha vært langt underlegne våpen i forhold til stridsvogner med jernljåer. Da Sisera fikk høre at Barak hadde dratt opp på Tabor-fjellet, kalte han straks sammen alle sine stridsvogner og tropper til Kisjon-elvedalen. (Dommerne 4: 12, 13) Det Sisera ikke var klar over, var at han kom til å kjempe mot Den Allmektige Gud.
Barak jager Siseras hær på flukt
Da tiden for konfrontasjonen kom, sa Debora til Barak: «Bryt opp, for dette er den dagen da Jehova sannelig skal gi Sisera i din hånd. Er det ikke Jehova som har dratt ut foran deg?» Barak og hans menn skulle gå ned fra Tabor-fjellet og inn på dalslettene, men der ville Siseras stridsvogner ha en strategisk fordel. Hvordan ville du ha følt det hvis du hadde vært i Baraks hær? Hadde du adlydt villig og hatt klart for deg at instruksene kom fra Jehova? Barak og hans ti tusen mann adlød. «Og ved sverdets egg begynte Jehova å forårsake forvirring blant Sisera og alle hans stridsvogner og hele leiren foran Barak.» — Dommerne 4: 14, 15.
Med Jehovas hjelp jaget Barak Siseras hær på flukt. Beretningen fra slaget forklarer ikke alt omkring det som skjedde. Men i Baraks og Deboras seierssang sies det at ’himlene og skyene dryppet av vann’. Etter all sannsynlighet førte et kraftig regnvær til at Siseras stridsvogner kjørte seg fast i gjørmen, slik at Barak fikk overtaket. Kanaaneernes fremste angrepsvåpen ble dermed en ulempe. Om likene av Siseras menn sies det i sangen: «Kisjon-elven skylte dem bort.» — Dommerne 5: 4, 21.
Er denne situasjonen troverdig? Kisjon-elvedalen er vanligvis et tørt elveleie der det bare renner litt vann. Etter uvær eller langvarig regnvær kan de små bekkene plutselig forvandles til strie og farlige strømmer. Under den første verdenskrig skal bare 15 minutter med nedbør på den massive leirjorden i det samme området ha gjort det vanskelig for kavaleriene å lykkes med sine manøvrer. Beretninger fra slaget ved Tabor-fjellet mellom Napoleon og tyrkerne den 16. april 1799 forteller at «mange av de sistnevnte druknet da de prøvde å rømme over en del av den sletten som ble oversvømt av Kisjon».
Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus forteller at da Siseras og Baraks hærstyrker skulle til å møtes, «kom det et voldsomt uvær med styrtregn og hagl, og vinden drev regnet i ansiktet på kanaaneerne så de ikke kunne se klart og derfor ikke hadde noen nytte av sine buer og sine slynger».
«Fra himmelen kjempet stjernene, fra sine baner kjempet de mot Sisera,» sier Dommerne 5: 20. Hvordan kjempet stjernene mot Sisera? Noen ser på denne passasjen som en henvisning til hjelp fra Gud. Andre mener at den sikter til hjelp fra engler, til at det falt et regn av meteorer, eller til at Sisera satte sin lit til astrologiske forutsigelser som ikke gikk i oppfyllelse. Ettersom Bibelen ikke gir noen nærmere forklaring på hvordan stjernene «kjempet», må uttalelsen bare betraktes som et vitnesbyrd om at Gud på en eller annen måte grep inn til gagn for Israels hær. Uansett utnyttet israelittene situasjonen fullt ut. «Barak satte etter stridsvognene . . . , så hele Siseras leir falt for sverdets egg. Ikke en eneste ble tilbake.» (Dommerne 4: 16) Hva skjedde med hærføreren Sisera?
Undertrykkeren faller «i en kvinnes hånd»
Bibelen forteller: «Sisera selv [forlot striden og] flyktet til fots til Jaels telt — hun var kenitten Hebers hustru — for det var fred mellom Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers husstand.» Jael inviterte den trette Sisera inn til seg i sitt telt, gav ham melk å drikke og dekket over ham, slik at han sovnet. Jael «grep deretter en teltplugg og tok en hammer i hånden», ting som en som bodde i telt, brukte regelmessig. «Så gikk hun ubemerket fram til ham og slo pluggen gjennom tinningene hans og banket den ned i jorden, mens han sov tungt og var trett. Slik døde han.» — Dommerne 4: 17—21.
Jael gikk så ut for å møte Barak og sa til ham: «Kom, så skal jeg vise deg den mannen du leter etter.» Beretningen fortsetter: «Da gikk han inn til henne, og se, Sisera hadde falt og lå der død, med pluggen gjennom tinningene.» For en trosstyrkende opplevelse det må ha vært for Barak! Tidligere hadde profetinnen Debora sagt til ham: «Pryden vil ikke bli din på den veien du går; for det vil være i en kvinnes hånd Jehova kommer til å selge Sisera.» — Dommerne 4: 9, 22.
Kan man si at Jael handlet forrædersk? Jehova betraktet det ikke slik. «Blant kvinner i telt skal hun være den mest velsignede,» sies det i Baraks og Deboras seierssang, noe som hjelper oss til å ha det rette synet på Siseras død. Det fortelles om Siseras mor at hun urolig ventet på at han skulle komme tilbake fra kampen. «Hvorfor har hans stridsvogn drøyd med å komme?» spurte hun. «De vise blant hennes fornemme damer» prøvde å roe henne ved å si at han sikkert var opptatt med å dele byttet fra kampen — vakre broderte kledninger og jenter til mennene. Kvinnene spurte: «Burde de ikke dele ut bytte: et morsliv — to morsliv [soldatuttrykk for kvinner tatt som krigsbytte, NW, fotnoten] til hver sunn og sterk mann, bytte av farget tøy til Sisera, . . . en brodert kledning, farget tøy, to broderte kledninger til halsen på dem som tar bytte?» — Dommerne 5: 24, 28—30.
Hva vi kan lære
Beretningen om Barak lærer oss mye som er viktig. Stenger man Jehova ute fra sitt liv, får man problemer og skuffelser. Hvis man angrer, vender seg til Jehova og viser tro på ham, kan man bli fri fra forskjellige former for undertrykkelse. Og bør ikke også vi arbeide med vår innstilling til det å være lydig? Også når det ser ut som om Guds krav er i strid med menneskelig tankegang, kan vi være trygge på at hans bud alltid er til vårt varige beste. (Jesaja 48: 17, 18) Det var bare ved å vise tro på Jehova og adlyde hans instrukser at Barak «jaget fremmedes hærer på flukt». — Hebreerne 11: 32—34.
Deboras og Baraks sang har en gripende avslutning: «Måtte alle dine fiender gå til grunne på denne måten, Jehova, og måtte de som elsker deg, være som solen når den går fram i sin velde.» (Dommerne 5: 31) Dette vil virkelig vise seg å være sant når Jehova gjør slutt på Satans onde verden!
[Bilde på side 29]
Jehova brukte Debora til å tilkalle Barak
[Bilde på side 31]
Kisjon-elven går over sine bredder
[Rettigheter]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.
[Bilde på side 31]
Tabor-fjellet