«Når skjedde det?»
«NÅR skjedde det?» Har du ofte stilt det spørsmålet? I vår oppjagede, moderne tid ønsker vi å tidfeste tingene. De fleste av våre daglige gjøremål — å stå opp om morgenen, å gå på arbeid, å spise, å være sammen med venner og så videre — er stramt styrt av tiden. Og vi setter vår lit til mange innretninger — store klokker, små armbåndsur, alarmer og radioer — som forteller oss hvor mange klokken er, og hjelper oss til å tidfeste når noe skjer.
Hvordan var det i bibelsk tid da folk ikke hadde klokker som vi har i dag? Hvordan målte de tiden? Sier Bibelen noe om dette? Det å vite når på dagen en bibelsk hendelse fant sted, kan gi deg større innsikt i Guds Ord og gjøre ditt studium av Bibelen mer glederikt.
Guds måte å angi tiden på
Til å begynne med ble tidspunktet for en hendelse vanligvis markert ved at man la merke til plasseringen av solen og månen, «de to store lysene» som Skaperen hadde plassert på himmelen for å «skille mellom dag og natt». (1. Mosebok 1: 14—16) Det var for eksempel «da det grydde av dag» at de to englene skyndte på Lot og hans familie og sa at de måtte flykte fra byen Sodoma, som Gud hadde dømt til ødeleggelse. (1. Mosebok 19: 15, 16) Og det var «i kveldingen» at Abrahams trofaste tjener kom til brønnen hvor han traff Rebekka. — 1. Mosebok 24: 11, 15.
Noen ganger blir det gitt mer presise tidsangivelser. Abimelek, dommeren Gideons voldelige sønn, fikk for eksempel det råd å overfalle byen Sikem ’så snart solen stod opp’. (Dommerne 9: 33) Det var øyensynlig taktiske årsaker til dette. Det blendende lyset fra den oppgående solen bak Abimeleks styrker må ha gjort det meget vanskelig for dem som forsvarte Sikem, å skjelne de angripende hærstyrkene fra «skyggen av fjellene». — Dommerne 9: 36—41.
Beskrivende uttrykk for tid
For å angi tiden benyttet hebreerne uttrykk som er både fargerike og interessante. Slike uttrykk gir oss ikke bare et innblikk i lokalmiljøet og skikkene på stedet, de forteller oss også noe om omstendighetene omkring handlingen.
Første Mosebok 3: 8 forteller for eksempel at det var «i den svale kveldsvinden» at Jehova snakket til Adam og Eva den dagen de hadde syndet. Nær solnedgang kunne det blåse opp en kjølig bris som virket svalende etter dagens hete. Når dagen går mot slutten, er det vanligvis tid for å slappe av og hvile. Men Jehova utsatte ikke en alvorlig juridisk sak til neste dag når det ennå var tid til å ta den opp.
På den annen side viser 1. Mosebok 18: 1, 2 at Jehovas engler kom til Abrahams telt i Mamre «midt på heteste dagen». Forestill deg hvordan den brennende middagssolen skinner på høydene i Judea. Heten kan være trykkende. Det var da en vanligvis spiste et måltid og tok en hvil. (Se 1. Mosebok 43: 16, 25, NW; 2. Samuelsbok 4: 5.) Derfor satt Abraham i teltåpningen, hvor det kunne være litt bevegelse i luften, og han tok seg kanskje en hvil etter et måltid. På bakgrunn av dette forstår vi enda bedre hvor bemerkelsesverdig denne aldrende mannens gjestfrihet var, for vi leser at han «sprang . . . imot» de besøkende og «skyndte . . . seg inn i teltet» for å be Sara om å bake kaker, og så «sprang han bort til buskapen» og «skyndte seg deretter å tilberede» måltidet. Alt sammen i heten midt på dagen! — 1. Mosebok 18: 2—8, vers 7 og 8 fra NW.
Hebreernes inndeling av natten
Hebreerne inndelte tydeligvis natten i tre perioder eller ’nattevakter’. Hver nattevakt dekket en tredjedel av tiden mellom solnedgang og soloppgang, om lag fire timer, avhengig av årstiden. (Salme 63: 7) Det var «da midnattsvakten begynte» at Gideon angrep midjanittenes leir. Midnattsvakten varte fra cirka klokken ti om kvelden til omkring klokken to om morgenen. Et angrep på denne tiden overrasket tydeligvis vaktpostene fullstendig. Det er tydelig at den varsomme Gideon ikke kunne ha valgt et mer strategisk tidspunkt for sitt angrep. — Dommerne 7: 19.
I forbindelse med utgangen av Egypt sendte Jehova «en sterk østavind som blåste hele natten, så vannet drev bort», slik at israelittene kunne gå tvers igjennom Rødehavet på tørre bunnen. Da egypterne innhentet dem, var det allerede «ved morgenvaktens tid», og Jehova skapte forvirring blant egypterne og tilintetgjorde dem til slutt, for «da morgenen brøt fram», lot Jehova «vannet komme tilbake». (2. Mosebok 14: 21—27, vers 24 fra EN) Det tok altså nesten en hel natt for at havet skulle bli delt og israelittene kunne gå tvers igjennom det.
I det første århundre
Da vi kommer til det første århundre, har jødene begynt å inndele dagen i 12 timer. Det er grunnen til at Jesus i en av sine illustrasjoner sa: «Har ikke dagen tolv timer?» (Johannes 11: 9) De ble regnet fra soloppgang til solnedgang, det vil si omtrent fra klokken seks om morgenen til klokken seks om kvelden. Derfor vil «den tredje time» være cirka klokken ni om morgenen. Det var på denne tid på pinsedagen at den hellige ånd ble utøst. Da folket beskyldte disiplene for å ’ha drukket søt vin og være fulle’, satte Peter raskt en stopper for beskyldningene. Det var klart at ingen ville være fulle så tidlig på dagen! — Apostlenes gjerninger 2: 13, 15.
På lignende måte får Jesu uttalelse om at «min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg», enda mer mening når vi tar tidsfaktoren i betraktning. Ifølge Johannes 4: 6 var det «omkring den sjette time», det vil si omkring klokken tolv. Etter å ha reist igjennom det kuperte landskapet i Samaria hele formiddagen, var Jesus og disiplene sultne og tørste. Det var derfor disiplene nødde ham til å spise da de kom tilbake med mat. De kjente ikke til den styrke og næring som Jesus fikk ved å tjene Jehova. Jesu uttalelse var uten tvil mer enn en talemåte. Han ble bokstavelig talt holdt oppe ved å gjøre Guds gjerning, selv om det måtte ha vært flere timer siden han hadde spist. — Johannes 4: 31—34.
Siden soloppgang og solnedgang varierer med hvilken tid på året det er, ble det vanligvis bare gitt omtrentlige tidspunkter. Vi leser således om hendelser som fant sted ved tredje, sjette eller niende time — noe som ofte betyr omkring den eller den tid. (Matteus 20: 3, 5; 27: 45, 46; Markus 15: 25, 33, 34; Lukas 23: 44; Johannes 19: 14; Apostlenes gjerninger 10: 3, 9, 30) Men hvis tidspunktet var av vesentlig betydning for beretningen, ble det gitt mer spesifikke tidsangivelser. Den mannen som var ivrig etter å få vite om sønnen hans virkelig var blitt bedre av Jesu kraft, fikk dette svaret av tjenerne: «I går ved den sjuende time [cirka klokken ett på dagen] gav feberen seg.» — Johannes 4: 49—54.
Andre inndelinger av natten
På den tid Romerriket hadde herredømmet, ser det ut til at jødene hadde tatt i bruk den greske og romerske inndelingen av natten i fire nattevakter istedenfor tre, som de hadde benyttet tidligere. I Markus 13: 35 siktet Jesus tydeligvis til inndelingen av natten i fire perioder. Vakten «om kvelden» varte fra solnedgang til omkring klokken ni om kvelden. Den andre nattevakten, «midt på natten», begynte om lag klokken ni og sluttet ved midnatt. «Ved hanegal» omfattet tiden fra midnatt til om lag klokken tre. Og den siste vakten, «om morgenen», sluttet ved soloppgang, cirka klokken seks.
«Hanegal»-vakten har spesiell interesse på bakgrunn av Jesu ord til Peter i Markus 14: 30: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Noen kommentatorer hevder at tallet «to» henspiller på bestemte tidspunkter — henholdsvis midnatt og daggry — men A Dictionary of Christ and the Gospels, som er redigert av James Hastings, påpeker: «Faktisk galer hanene om natten i Østen så vel som andre steder; de galer med ujevne mellomrom fra midnatt og utover.» Det ser ut til at Jesus ikke hentydet til bestemte tidspunkter da Peter skulle fornekte ham. Det er mer sannsynlig at han gav et tegn for å markere sine ord til Peter, ord som gikk nøyaktig i oppfyllelse den samme natten. — Markus 14: 72.
Det var «i den fjerde nattevakt» — mellom klokken tre og klokken seks om morgenen — at Jesus kom til sine disipler, gående på Galilea-sjøen. Disiplene befant seg i en båt, «langt fra land». Det er kanskje lett å forstå hvorfor disiplene ’ble redde’. «’Det er et gjenferd!’ sa de, og skrek av angst.» (Matteus 14: 23—26) Denne hendelsen viser også at Jesus må ha tilbrakt mye tid alene i bønn oppe i fjellet. Siden dette var kort tid etter at døperen Johannes var blitt halshogd av Herodes Antipas, og like før påsken, som markerte begynnelsen på det siste året av Jesu jordiske tjeneste, hadde Jesus helt sikkert mye å meditere over i sin personlige bønn til Faderen.
Foruten de fire nattevaktene ble natten også inndelt i 12 timer. For å føre Paulus trygt til Cæsarea gav hærføreren Claudius Lysias sine offiserer ordre om å gjøre klar en avdeling på 470 soldater som kunne stille opp «den tredje time» om natten. (Apostlenes gjerninger 23: 23, 24) Slik ble Paulus ført trygt ut av Jerusalem i ly av nattemørket.
Å vite når på døgnet noe fant sted
Å lese beretninger om hva som fant sted blant Guds folk i gammel tid, og meditere over dem er en kilde til glede og åndelig styrke. Hvis du tar tidsfaktoren med i dine betraktninger, vil det selvsagt øke din glede ved å studere Bibelen. Hvordan det? Fordi du på den måten får større kunnskap om Guds Ord. Publikasjoner som Insight on the Scriptures og New World Translation of the Holy Scriptures With References er uvurderlige hjelpemidler i denne forbindelse (begge disse publikasjonene er utgitt av Selskapet Vakttårnet). De kan hjelpe deg til å tidfeste når noe skjedde.