Da hun stod ansikt til ansikt med No’omi på denne øde veien, var hun helt sikker på hva hun ville. Hennes hjerte var fylt av inderlig kjærlighet til No’omi – og til den Gud No’omi tjente. Hun sa: «Be meg ikke om å forlate deg, om å vende tilbake og ikke følge deg; for dit du går, skal jeg gå, og der du tilbringer natten, skal jeg tilbringe natten. Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud. Der du dør, skal jeg dø, og der skal jeg begraves. Måtte Jehova gjøre slik mot meg og føye mer til hvis noe annet enn døden skulle skille meg fra deg.» – Rut 1:16, 17.

Ruts ord er bemerkelsesverdige – så har de også for lengst overlevd henne og er fortsatt kjent, mer enn 3000 år senere. De reflekterer på en slående måte en dyrebar egenskap, lojal kjærlighet. Den kjærlighet Rut følte, var så sterk og så lojal at Rut ikke ville forlate No’omi uansett hvor hun gikk. Bare døden kunne skille dem. No’omis folk ville bli Ruts folk, for Rut var innstilt på å forlate alt hun var kjent med i Moab – også de moabittiske gudene. I motsetning til Orpa kunne Rut av hele sitt hjerte si at hun ønsket at No’omis Gud, Jehova, også skulle være hennes Gud.b