Etterlign deres tro
Han holdt ut til tross for skuffelser
SAMUEL følte sorgen i Sjilo. Byen var full av tårer. I hus etter hus hørtes lyden av kvinner og barn som gråt og sørget over meldingen om at fedre, ektemenn, sønner og brødre aldri mer ville komme hjem. Israel hadde lidd et knusende nederlag for filisterne og mistet omkring 30 000 soldater, og like før hadde de mistet 4000 i et annet slag. – 1. Samuelsbok 4:1, 2, 10.
Disse nederlagene var bare en del av en rekke tragedier. Øverstepresten Eli hadde to onde sønner, Hofni og Pinehas, som hadde tatt med seg den hellige paktsarken ut av Sjilo. Denne dyrebare kisten, som var et symbol på Guds nærvær, ble vanligvis oppbevart i Det aller helligste i tabernaklet, et teltlignende tempel. Folket hadde den uforstandige oppfatning at Arken ville bringe lykke og gi dem seier, og de tok den derfor med seg i striden. Men filisterne tok Arken i sin besittelse og drepte Hofni og Pinehas. – 1. Samuelsbok 4:3–11.
Arken hadde stått i tabernaklet i Sjilo i flere hundre år. Nå var den borte. Da den 98 år gamle Eli fikk melding om dette, falt han baklengs ned av stolen sin og døde. Hans svigerdatter, som mistet mannen sin samme dag, døde rett etter at hun hadde født en sønn. Før hun døde, sa hun: «Herligheten er gått i landflyktighet fra Israel.» Ja, Sjilo skulle aldri bli som før. – 1. Samuelsbok 4:12–22.
Hvordan ville Samuel takle disse tragediene? Ville hans tro være sterk nok til å tåle den utfordringen det var å skulle hjelpe et folk som hadde mistet Jehovas beskyttelse og gunst? Fra tid til annen kan vi alle møte vanskeligheter og skuffelser som vil utgjøre en prøve på vår tro. La oss derfor se hva vi kan lære av Samuel.
Han «øvde rettferdighet»
Bibelens beretning forlater nå Samuel og følger den hellige Arken. Beretningen viser hvordan filisterne led fordi de hadde tatt Arken, og ble tvunget til å levere den tilbake. Neste gang vi hører om Samuel, har det gått omkring 20 år. (1. Samuelsbok 7:2) Hva holdt han på med i disse årene? Det trenger vi ikke å være i tvil om.
Før denne perioden begynte, var det slik at «Samuels ord fortsatte å komme til hele Israel». (1. Samuelsbok 4:1) Etter at perioden var over, pleide Samuel ifølge beretningen å dra rundt til tre byer i Israel hvert år for å behandle saker og avgjøre stridsspørsmål. Deretter vendte han tilbake til sin hjemby, Rama. (1. Samuelsbok 7:15–17) Samuel var tydeligvis alltid travelt opptatt og hadde åpenbart også mye å gjøre i den 20 år lange mellomperioden.
Det at Elis sønner var umoralske og korrupte, hadde brutt ned folkets tro. Det ser ut til at mange begynte å dyrke avguder som følge av dette. Etter 20 års hardt arbeid overbrakte imidlertid Samuel dette budskapet til folket: «Hvis det er av hele deres hjerte dere vender om til Jehova, så fjern de fremmede gudene fra deres midte, og likeså Asjtoret-bildene, og rett deres hjerte urokkelig mot Jehova og tjen ham alene, så skal han utfri dere av filisternes hånd.» – 1. Samuelsbok 7:3.
«Filisternes hånd» hadde kommet til å ligge tungt på folket. Etter at Israels hær var blitt grundig slått, følte filisterne at de uhindret kunne undertrykke Guds folk. Men Samuel forsikret israelittene om at situasjonen ville forandre seg hvis de bare vendte om til Jehova. Ville de gjøre det? Til Samuels store glede kvittet de seg med avgudene sine og «begynte å tjene Jehova alene». Samuel bad folket samle seg i Mispa, en by i fjellområdet nord for Jerusalem. De kom sammen, fastet og angret de mange syndene de hadde begått ved sin avgudsdyrkelse. – 1. Samuelsbok 7:4–6.
Filisterne, som hørte at israelittene hadde samlet seg i Mispa, benyttet anledningen og sendte sine styrker dit for å knuse disse tilbederne av Jehova. Da israelittene fikk vite om den faren som nå truet, ble de redde og ville at Samuel skulle be for dem. Det gjorde han, og han frambar også et offer. Filisterhæren rykket fram mot Mispa midt under denne hellige seremonien. Da besvarte Jehova Samuels bønn. Han gav uttrykk for sin harme ved å la det «tordne med et kraftig drønn mot filisterne». – 1. Samuelsbok 7:7–10.
Det gjorde filisterne redde og forvirret. Hvorfor? Var de som små barn som blir skremt og løper og gjemmer seg bak moren sin når de hører et tordenskrall? Nei, dette var tøffe, hardbarkede soldater. Det må ha vært noe helt spesielt ved dette kraftige tordenbraket. Var det selve lydstyrken? Kom det fra klar himmel, eller gav det en forvirrende gjenlyd fra fjellsidene? Uansett ble filisterne vettskremte og fullstendig forvirret. På et øyeblikk gikk de fra å være brutale angripere til selv å bli angrepsmål. Israelittene strømmet ut fra Mispa, beseiret dem og forfulgte dem i flere kilometer til sørvest for Jerusalem. – 1. Samuelsbok 7:11.
Dette slaget ble et vendepunkt. Filisterne var på vikende front i resten av Samuels tid som dommer. By etter by kom igjen under Guds folks kontroll. – 1. Samuelsbok 7:13, 14.
Mange hundre år senere ble Samuel nevnt av apostelen Paulus blant de trofaste dommerne og profetene som «øvde rettferdighet». (Hebreerne 11:32, 33) Samuel fremmet virkelig det som var godt og rett i Guds øyne. Han oppnådde gode resultater fordi han tålmodig ventet på Jehova og trofast ivaretok sine oppgaver til tross for skuffelser. Han viste også at han hadde en takknemlig innstilling. Etter seieren ved Mispa sørget han for at det ble reist en steinstøtte til minne om den måten Jehova hadde hjulpet sitt folk på. – 1. Samuelsbok 7:12.
Ønsker du også å ’øve rettferdighet’? I så fall gjør du vel i å lære av Samuels tålmodighet og hans ydmyke, takknemlige innstilling. Hvem av oss trenger ikke å ha slike egenskaper? Det var godt for Samuel å utvikle og legge for dagen slike personlighetstrekk mens han var relativt ung, for han opplevde større skuffelser da han ble gammel.
«Dine sønner har ikke vandret på dine veier»
Neste gang vi møter Samuel, er han «blitt gammel» og har to voksne sønner, Joel og Abija, som han har betrodd det ansvar å hjelpe ham med å dømme. Samuels sønner var dessverre ikke hans tillit verdig. Samuel var hederlig og rettferdig, men sønnene brukte sin posisjon til å fremme selviske interesser. De fordreide retten og tok imot bestikkelser. – 1. Samuelsbok 8:1–3.
En dag kom Israels eldste til den gamle profeten for å beklage seg. «Dine sønner har ikke vandret på dine veier», sa de. (1. Samuelsbok 8:4, 5) Var Samuel oppmerksom på problemet? Det sier ikke beretningen noe om. Men i motsetning til Eli kunne Samuel utvilsomt ikke klandres for sønnenes atferd. Jehova hadde refset og straffet Eli fordi han hadde unnlatt å irettesette sine sønner for deres ondskap og hadde æret sine sønner mer enn Gud. (1. Samuelsbok 2:27–29) Jehova kritiserte aldri Samuel for det samme.
Beretningen forteller ikke noe om den skam, bekymring eller skuffelse Samuel følte da han hørte om sine sønners onde handlemåte. Men mange foreldre kan bare så altfor godt forestille seg hvordan han følte det. I den vanskelige tiden vi lever i, er det mange unge som setter seg opp mot foreldrenes myndighet og tilrettevisning. (2. Timoteus 3:1–5) Foreldre som opplever den smerte dette fører med seg, kan finne trøst og veiledning i Samuels eksempel. Han lot ikke sine sønners troløse handlemåte endre hans egen kurs i livet det aller minste. Husk at foreldres eksempel har stor kraft selv om de ikke har nådd barnas hjerte med ord og tilrettevisning. Og foreldre har alltid mulighet til å gjøre sin egen Far, Jehova Gud, stolt – slik Samuel gjorde.
«Innsett nå en konge for oss»
Samuels sønner hadde nok ikke sett for seg hvor store konsekvenser deres griskhet og selviskhet ville få. Israels eldste sa videre til Samuel: «Innsett nå en konge for oss til å dømme oss, slik som alle nasjonene har!» Oppfattet Samuel dette kravet som en avvisning av ham selv? Han hadde jo dømt dette folket på Jehovas vegne i flere tiår. Nå ville de at en konge, ikke bare en profet som Samuel, skulle være dommer over dem. Nasjonene omkring Israel hadde konger, og nå ville israelittene også ha det. Hvordan reagerte Samuel? Vi leser: «Dette var ondt i Samuels øyne.» – 1. Samuelsbok 8:5, 6.
Legg merke til hvordan Jehova reagerte da Samuel la denne saken fram for ham i bønn: «Lytt til folkets røst i alt det de sier til deg; for det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» Dette var virkelig til stor trøst for Samuel, men tenk over hvor grovt disse menneskene hadde krenket Den Allmektige Gud! Jehova bad sin profet om å advare israelittene om hvilken høy pris de ville måtte betale for å ha en jordisk konge. Samuel gjorde dette, men de insisterte: «Nei, en konge skal det være over oss.» Samuel var som alltid lydig mot Gud og salvet så den kongen Jehova utvalgte. – 1. Samuelsbok 8:7–19.
På hvilken måte adlød Samuel? Var han ergerlig og likegyldig? Tillot han at skuffelse fikk forgifte hans hjerte, slik at han ble bitter? Mange ville kanskje ha reagert på den måten i en slik situasjon, men ikke Samuel. Han salvet Saul og erkjente at det var Jehova som hadde utvalgt denne mannen. Han kysset Saul, et tegn på at han ønsket den nye kongen velkommen og underordnet seg under ham. Og han sa til folket: «Har dere sett ham som Jehova har utvalgt, at det ikke er noen som ham blant hele folket?» – 1. Samuelsbok 10:1, 24.
Samuel fokuserte på de gode sidene til den mannen Jehova hadde utvalgt, ikke på hans feil og mangler. Når det gjaldt ham selv, var han mer opptatt av sin ulastelighet overfor Gud enn av å bli godtatt av ustadige mennesker. (1. Samuelsbok 12:1–4) Han tok også trofast hånd om det oppdraget han hadde fått, ved å gi Guds folk veiledning om de åndelige farer de stod overfor, og oppmuntre dem til å være trofaste mot Jehova. Hans veiledning nådde deres hjerte, og de bad ham innstendig om å be for dem. Han gav dem dette rørende svaret: «For meg er det utenkelig å synde mot Jehova ved å holde opp med å be for dere; og jeg skal lære dere den gode og rette vei.» – 1. Samuelsbok 12:21–24.
Har du noen gang følt deg skuffet fordi en annen fikk en bestemt stilling eller et bestemt privilegium? Samuels eksempel er en kraftig påminnelse om at vi aldri må la misunnelse eller bitterhet slå rot i vårt hjerte. Gud har rikelig med givende og meningsfylt arbeid til alle sine trofaste tjenere.
«Hvor lenge skal du sørge over Saul?»
Det var riktig av Samuel å se noe godt i Saul, for han var en mann som utmerket seg. Han var høy og staselig, modig og rådsnar og til å begynne med også ydmyk og beskjeden. (1. Samuelsbok 10:22, 23, 27) Dessuten hadde han en svært verdifull gave – en fri vilje, evnen til å velge kurs i livet og treffe egne avgjørelser. (5. Mosebok 30:19) Brukte han denne gaven på en god måte?
Det er dessverre ofte slik at når et menneske nettopp har fått makt og soler seg i glansen av dette, er beskjedenheten den første egenskapen som forsvinner. Etter relativt kort tid begynte Saul å bli hovmodig. Han valgte å være ulydig mot Jehovas befalinger, som Samuel overbrakte til ham. En gang ble Saul utålmodig og frambar et offer som det bare var Samuel som hadde rett til å frambære. Samuel måtte irettesette ham strengt og forutsa at kongedømmet ikke ville fortsette å tilhøre Sauls slekt. I stedet for å lære av tukten begikk Saul senere enda alvorligere ulydighetshandlinger. – 1. Samuelsbok 13:8, 9, 13, 14.
Gjennom Samuel befalte Jehova Saul å føre krig mot amalekittene. Jehovas befalinger innbefattet et påbud om å henrette deres onde konge, Agag. Men Saul sparte Agag og det beste av krigsbyttet, som skulle tilintetgjøres. Da Samuel kom for å irettesette ham, viste Saul i hvilken grad han hadde forandret seg. Han tok ikke ydmykt imot veiledningen, men kom med en bortforklaring, unnskyldte seg, forsvarte sine handlinger, vek unna det saken gjaldt, og prøvde å skylde på folket. Da Saul prøvde å avvise irettesettelsen ved å hevde at noe av byttet skulle ofres til Jehova, uttalte Samuel de kjente ordene: «Se, å adlyde er bedre enn slaktoffer.» Samuel refset ham modig og kunngjorde Jehovas beslutning: Kongedømmet skulle bli revet bort fra Saul og bli gitt til en annen – en bedre mann. – 1. Samuelsbok 15:1–33.
Det at Saul sviktet, gjorde Samuel svært opprørt. Han ropte til Jehova hele natten. Ja, han sørget dypt over Saul. Samuel hadde sett at Saul hadde et stort potensial, at det var mye som var godt ved ham, men nå var hans forhåpninger knust. Den mannen han en gang kjente, hadde forandret seg – han hadde mistet sine beste egenskaper og vendt seg mot Jehova. Samuel ville aldri mer se Saul. Men etter en tid fikk Samuel denne milde tilrettevisningen av Jehova: «Hvor lenge skal du sørge over Saul, når jeg for min del har forkastet ham, så han ikke skal herske som konge over Israel? Fyll ditt horn med olje og gå av sted. Jeg skal sende deg til betlehemitten Isai, for blant hans sønner har jeg skaffet meg en konge.» – 1. Samuelsbok 15:34, 35; 16:1.
Gjennomføringen av Jehovas hensikt er ikke avhengig av ufullkomne mennesker, som kan komme til å bli illojale. Hvis én blir troløs, vil Jehova finne en annen som kan gjennomføre hans vilje. Så den aldrende Samuel sluttet å sørge over Saul. På Jehovas befaling gikk Samuel til Isai i Betlehem, hvor han traff flere av hans sønner, som hadde et flott utseende. Men allerede da Samuel fikk se den første av dem, sa Jehova: «Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst . . . For Gud ser ikke som mennesket ser, for mennesket ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.» (1. Samuelsbok 16:7) Til slutt møtte Samuel den yngste sønnen, David. Han var den Jehova hadde valgt!
I de siste årene av sitt liv så Samuel enda klarere hvor riktig det hadde vært av Jehova å erstatte Saul med David. Saul sank dypt – han ble morderisk sjalu og frafallen. David, derimot, la meget gode egenskaper for dagen – mot, ulastelighet, tro og lojalitet. Da Samuels liv gikk mot slutten, vokste hans tro seg enda sterkere. Han hadde sett at selv om man kan oppleve store skuffelser, vil Jehova alltid kunne råde bot på situasjonen, løse problemet eller til og med vende det hele til en velsignelse. Til slutt døde Samuel. Gjennom hele sitt nesten hundre år lange liv hadde han gjort seg bemerket som en trofast mann. Det er lett å forstå at hele Israel sørget over hans død. Den dag i dag gjør Jehovas tjenere vel i å spørre seg selv: Etterligner jeg Samuels tro?
[Bilde på side 25]
Hvordan kunne Samuel hjelpe sitt folk til å takle fryktelige tap og store skuffelser?
[Bilde på side 26]
Hvordan taklet Samuel den skuffelsen han opplevde da sønnene hans ble troløse?