Spørsmål fra leserne
Hvorfor ble ikke Sauls soldater henrettet da de spiste kjøtt med blod i, når det var dødsstraff for dette ifølge Guds lov?
Disse mennene brøt Guds lov om blodet, men de ble kanskje vist barmhjertighet fordi de likevel hadde respekt for blodet, selv om de burde ha vært mer påpasselige med å vise slik respekt.
Tenk over situasjonen. Israelittene under kong Saul og hans sønn Jonatan lå i krig med filisterne. På et tidspunkt da «det røynte hardt på for israelittene» i slaget, var Saul så ubesindig at han tok mennene sine i ed på at de ikke skulle smake mat før fienden var overvunnet. (1. Samuelsbok 14: 24) Denne eden skapte snart problemer.
Mennene var i ferd med å vinne et hardt slag, men anstrengelsene krevde sitt. De var utmattet og svært sultne. Hva gjorde de i denne pressede situasjonen? «De kastet seg over byttet, tok sauer og okser og kalver og slaktet dem på jorden og spiste kjøttet med blodet i.» — 1. Samuelsbok 14: 32.
Dette var i strid med Guds lov om blodet. Noen av Sauls folk sa da også ifra til ham: «Folket synder mot [Jehova]; de spiser kjøtt med blod i.» (1. Samuelsbok 14: 33) Ja, Loven sa at når dyr ble slaktet, skulle blodet renne ut før kjøttet ble spist. Gud forlangte ikke at man skulle gå til ytterligheter når det gjaldt å tappe ut blodet. Hans tjenere kunne vise at de hadde respekt for blodets betydning, ved å ta rimelige skritt for å tappe kjøttet for blod. (5. Mosebok 12: 15, 16, 21—25) Dyreblod kunne brukes til offer på alteret, men det måtte ikke spises. Det var dødsstraff for å bryte denne loven med vitende og vilje, for Guds folk hadde fått følgende påbud: «Dere må ikke spise blodet av noen skapning, for blodet er livet i hver skapning. Den som spiser det, skal utryddes.» — 3. Mosebok 17: 10—14.
Brøt kong Sauls soldater Loven med vilje? Viste de ren ringeakt for Guds lov om blodet? — Jevnfør 4. Mosebok 15: 30.
Vi trenger ikke uten videre å trekke en slik slutning. Beretningen sier at ’de slaktet dyrene på jorden og spiste kjøttet med blodet i’. Det kan være at de gjorde visse forsøk på å tappe ut blodet. (5. Mosebok 15: 23) Men utmattede og sultne som de var, hengte de ikke opp dyreskrottene og sørget ikke for at det gikk lang nok tid til at tilstrekkelig med blod kunne renne ut. De slaktet sauene og kveget «på jorden», noe som kunne gjøre det vanskeligere for blodet å renne ut. Dessuten skar de raskt kjøtt fra skrotter som kanskje hadde ligget i blod. Så selv om de hadde tenkt å adlyde Guds lov, fulgte de ikke opp ved å bruke de rette metoder og heller ikke ved å være grundige nok.
Følgen var at de «spiste kjøttet med blodet i», noe som var galt. Saul erkjente dette og gav ordre om at en stor stein skulle veltes bort til ham. Han sa til soldatene: ’Kom hit til meg med oksene deres eller lammene deres og slakt dem her. Dermed trenger dere ikke spise kjøtt med blod i og således synde mot Jehova.’ (1. Samuelsbok 14: 33, 34) De skyldbetyngede soldatene adlød, og «Saul bygde et alter for [Jehova]». — 1. Samuelsbok 14: 35.
Når dyrene ble slaktet på denne steinen, var det sannsynligvis nok blod som rant ut. Kjøttet fra dyrene ville dessuten bli spist et annet sted enn der hvor slaktingen hadde funnet sted. Saul brukte kanskje noe av det blodet som hadde rent ut, på alteret for å be Gud om å vise barmhjertighet mot dem som hadde syndet. Jehova viste så barmhjertighet, øyensynlig fordi han visste hvilke bestrebelser soldatene hadde gjort seg enda de var svært trette og sultne. Han kan også ha tatt i betraktning at Sauls ubesindige ed hadde tvunget mennene opp i en slik desperat situasjon.
Denne beretningen viser at en nødssituasjon ikke gjør oss berettiget til å ignorere Guds lov. Den bør også hjelpe oss til å forstå nødvendigheten av å tenke oss om før vi avlegger en ed, for et forhastet løfte kan skape problemer både for oss selv og andre. — Forkynneren 5: 3—5.