Hvordan kommer din framtid til å bli?

HVIS Den Allmektige Gud er allvitende og kjenner til alt som har skjedd før, alt som skjer nå, og alt som kommer til å skje i framtiden, må ikke da alt være forutbestemt til å skje nøyaktig slik Gud har forutsett? Hvis Gud har forutsett og bestemt hvert eneste menneskes handlemåte og endelige skjebne, har vi da egentlig frihet til å velge vårt livsløp og vår framtid?

Disse spørsmålene er blitt diskutert i hundrevis av år. Store religionssamfunn står fremdeles mot hverandre i denne striden. Kan Guds evne til å ha forutviten om framtiden være forenelig med at menneskene har en fri vilje? Hvor bør vi lete etter svarene på disse spørsmålene?

Millioner av mennesker rundt om på jorden vil være enige i at Gud har meddelt seg til menneskene gjennom sitt skrevne Ord slik det er blitt overlevert til oss gjennom hans talsmenn, profetene. Koranen viser for eksempel til at følgende åpenbaringer kommer fra Gud: Taurāh (Tora, Loven, eller de fem mosebøker), Zabūr (Salmene) og Injīl (Evangeliet, De kristne greske skrifter, eller «Det nye testamente») og dessuten det som ble åpenbart til Israels profeter.

I De kristne greske skrifter står det: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk.» (2. Timoteus 3: 16) All veiledning og opplysning vi tar imot, bør derfor i siste instans komme fra Gud selv. Vil det ikke da være klokt å undersøke skriftene til Guds profeter i gammel tid? Hva åpenbarer de om vår framtid?

En framtid beskrevet på forhånd

Alle som har lest Bibelen, vet at den inneholder bokstavelig talt hundrevis av profetier. Det er gitt en detaljert forutsigelse av slike historiske begivenheter som det gamle Babylons fall, gjenoppbyggingen av Jerusalem (i det sjette til det femte århundre før vår tidsregning) og de gamle medopersiske og greske kongenes oppkomst og fall. (Jesaja 13: 17—19; 44: 24 til 45: 1; Daniel 8: 1—7, 20—22) Oppfyllelsen av slike profetier er et av de sterkeste bevisene for at Bibelen virkelig er Guds Ord, for bare Gud har makt til både å forutse og avgjøre hva som skal skje i framtiden. I denne forstand inneholder Bibelen faktisk historie skrevet på forhånd.

Gud selv erklærer: «Husk . . . at jeg er Den Guddommelige, og at det ikke er noen annen Gud, og at ingen er meg lik — den som fra begynnelsen forteller om enden, og fra fordums tid om de ting som ikke er gjort, den som sier: ’Mitt råd skal stå fast, og alt som behager meg, skal jeg gjøre’ . . . jeg har sagt det; jeg skal også la det komme. Jeg har utformet det; jeg skal også gjøre det.» (Jesaja 46: 9—11; 55: 10, 11) Det navn Gud gjorde seg kjent ved for sine profeter i fortiden, er Jehova, som bokstavelig betyr «han lar (eller: får til å) bli».a (1. Mosebok 12: 7, 8; 2. Mosebok 3: 13—15; Salme 83: 18) Gud åpenbarer seg som den som oppfyller sitt ord, den som alltid gjennomfører sine hensikter.

Gud benytter seg derfor av sin evne til forutviten når han gjennomfører sine hensikter. Han har ofte benyttet den til å advare de onde om en forestående dom og til å gi sine tjenere håp om frelse. Men benytter Gud denne evnen i ubegrenset utstrekning? Finnes det eksempler i Bibelen på at Gud i visse tilfeller har valgt å avstå fra å ha forutviten?

Har Gud forutviten om alt?

Alle argumenter til støtte for predestinasjonslæren bygger på den forutsetning at siden Gud unektelig har evne til å ha forutviten om og makt til å bestemme framtidige begivenheter, så må han også ha forutviten om alt, også hvert enkelt menneskes framtidige handlinger. Men er denne forutsetningen holdbar? Det Gud åpenbarer i sine hellige skrifter, tyder på noe annet.

Bibelen sier for eksempel at Gud «satte Abraham på prøve» ved å befale ham å ofre sin sønn Isak som brennoffer. Da Abraham skulle til å ofre Isak, stanset Gud ham og sa: «Nå vet jeg for visst at du er gudfryktig, siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.» (1. Mosebok 22: 1—12) Ville Gud ha kommet med denne uttalelsen hvis han på forhånd hadde visst at Abraham ville adlyde hans befaling? Ville det ha vært en redelig prøve?

Dessuten forteller fortidens profeter at Gud ved flere anledninger sa at han «følte beklagelse» over noe han hadde gjort eller aktet å gjøre. For eksempel sa Gud at han «følte beklagelse [fra det hebraiske ordet nachạm] over at han hadde gjort Saul til konge over Israel». (1. Samuelsbok 15: 11, 35; jevnfør Jeremia 18: 7—10; Jona 3: 10.) Fordi Gud er fullkommen, kan ikke disse versene bety at Gud begikk en feil da han utvalgte Saul til å være Israels første konge. De må heller sikte til at Gud følte sorg fordi Saul viste seg å være troløs og ulydig. Det at Gud benyttet et slikt uttrykk i forbindelse med seg selv, ville vært meningsløst hvis han hadde hatt forutviten om Sauls handlinger.

Det samme uttrykket forekommer også i den aller eldste av Bibelens bøker, hvor det står om forholdene på Noahs tid: «Jehova følte beklagelse over at han hadde dannet menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte. Da sa Jehova: ’Jeg skal utslette menneskene som jeg har skapt, fra jordens overflate, . . . for jeg føler virkelig beklagelse over at jeg har dannet dem.’» (1. Mosebok 6: 6, 7) Også dette viser at menneskenes handlinger ikke er forutbestemt av Gud. Gud følte beklagelse og sorg, og han følte seg såret, ikke fordi det var noe galt med hans egne handlinger, men fordi menneskenes ondskap ble så stor. Skaperen følte beklagelse over at det var blitt nødvendig å tilintetgjøre hele menneskeheten bortsett fra Noah og hans familie. Gud forsikrer oss: «Jeg finner ikke behag i den ondes død.» — Esekiel 33: 11; jevnfør 5. Mosebok 32: 4, 5.

Forholdt det seg da slik at Gud på forhånd kjente til og til og med besluttet at Adam skulle synde, og at han også visste om de katastrofale følgene dette ville få for menneskeslekten? Det vi har sett på ovenfor, viser at dette ikke kan være tilfellet. Hvis Gud hadde hatt forutviten om alt dette, ville han dessuten ha vært syndens opphav i og med at han skapte mennesket, og han ville også ha vært skyldig i å forårsake all menneskelig ondskap og lidelse med overlegg. Det er innlysende at dette ikke kan harmonere med det Gud åpenbarer om seg selv i Bibelen. Han er en kjærlig og rettferdig Gud som hater det onde. — Salme 33: 5; Ordspråkene 15: 9; 1. Johannes 4: 8.

Menneskenes endelige skjebne — to muligheter

Bibelen åpenbarer ikke at Gud på forhånd har truffet en beslutning om, eller forutbestemt, det enkelte menneskes framtid. Den åpenbarer derimot at Gud har forutsagt at det finnes to muligheter når det gjelder menneskenes endelige skjebne. Gud gir alle mennesker fri vilje til å velge sin endelige skjebne. Profeten Moses sa en gang for lenge siden til israelittene: «Jeg har lagt livet og døden fram for deg, . . . og du må velge livet for at du skal kunne bli i live, du og ditt avkom, ved å elske Jehova din Gud, ved å lytte til hans røst og ved å holde deg til ham; for han er ditt liv og dine dagers lengde.» (5. Mosebok 30: 19, 20) Guds profet Jesus kom med denne formaningen: «Gå inn gjennom den trange port; for bred og vid er den vei som fører til tilintetgjørelsen, og mange er de som går inn på den; men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matteus 7: 13, 14) To veier, to muligheter. Vår framtid avhenger av våre egne handlinger. Det å adlyde Gud betyr liv, mens det å være ulydig mot ham betyr død. — Romerne 6: 23.

Gud sier «til menneskene at de alle overalt skal angre. For han har fastsatt en dag da han har til hensikt å dømme den bebodde jord i rettferdighet». (Apostlenes gjerninger 17: 30, 31) Akkurat som de fleste mennesker på Noahs tid valgte å være ulydige mot Gud og ble utslettet, er det også i våre dager slik at de fleste ikke adlyder Guds befalinger. Men Gud har ikke på forhånd bestemt hvem som skal bli tilintetgjort, og hvem som skal bli frelst. Guds Ord sier faktisk at han «ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3: 9) Også svært onde mennesker kan angre, bli lydige og foreta de forandringer som må til for at de skal oppnå Guds gunst. — Jesaja 1: 18—20; 55: 6, 7; Esekiel 33: 14—16; Romerne 2: 4—8.

Gud gir dem som er lydige, løfte om evig liv i et fredfylt paradis, en jord som er renset for all ondskap, vold og krig, en jord hvor det ikke mer vil være sult, lidelse, sykdom og død. (Salme 37: 9—11; 46: 9; Jesaja 2: 4; 11: 6—9; 25: 6—8; 35: 5, 6; Åpenbaringen 21: 4) Også de døde skal bli oppreist og få anledning til å tjene Gud. — Daniel 12: 2; Johannes 5: 28, 29.

«Gi akt på den uklanderlige og hold øye med den rettskafne,» sier salmisten, «for den mannens framtid skal bli fredelig. Men overtrederne skal visselig bli tilintetgjort alle sammen; de ondes framtid skal med sikkerhet bli avskåret.» (Salme 37: 37, 38) Hvordan kommer din framtid til å bli? Det avhenger av deg. De som utgir dette bladet, vil med glede skaffe deg ytterligere opplysninger som kan gjøre det mulig for deg å oppnå en lykkelig, fredelig framtid.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

Gud bruker sin evne til forutviten når han gjennomfører sine hensikter

[Uthevet tekst på side 8]

Gud ’ønsker ikke at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger’. — 2. Peter 3: 9

[Bilde på side 7]

Hvis Gud på forhånd hadde visst at Abraham ville være villig til å ofre sin sønn, ville da prøven ha vært redelig?