JONATAN

(Jọnatan) [Jehova har gitt].

En gjengivelse av to hebraiske navn, Jonathạn og den lengre formen Jehonathạn. – Se JEHONATAN.

1. En levitt som tjente som prest i forbindelse med falsk tilbedelse i Mikas hus i Efraim og senere hos danittene. Beretningen i Dommerne, kapitlene 17 og 18, nevner flere ganger en ung levitt som i Dommerne 18: 30 blir kalt «Jonatan, sønn av Gersjom, Moses’ sønn». Når det tidligere i beretningen sies at han var «av Judas slekt», er det mulig at det bare betyr at han bodde i Betlehem i Judas område. – Dom 17: 7.

En gang da Jonatan var ute på vandring, kom han til slutt til Mikas hjem i Efraim-fjellene. Mika hadde stilt opp et utskåret bilde i sitt hus, og Jonatan sa seg villig til å tjene som prest for husstanden til tross for at han ikke tilhørte Arons slekt, og selv om at det ble brukt et bilde i forbindelse med tilbedelsen. Senere traff han fem danitter som var ute for å lete etter et sted hvor en del av stammen kunne slå seg ned. De bad ham om å spørre Gud om de ville lykkes, og han gav dem et gunstig svar i Jehovas navn.

Da hovedstyrken på 600 danitter med deres familier og buskap kom forbi Mikas hus på vei nordover, tok de hans utskårne bilde og andre ting som var gjenstand for tilbedelse. De fikk også overtalt den selviske Jonatan til å gjøre felles sak med dem og bli prest for dem i stedet for bare å være prest for en enkelt familie. (Dom 17: 7 til 18: 21) Jonatan «og hans sønner var prester for danittenes stamme helt til den dagen da landet ble ført i landflyktighet». (Dom 18: 30) Noen bibelkommentatorer mener at det her er tale om en erobring av området, for eksempel den som ble foretatt av Tiglat-Pileser III, eller om deportasjonen av alle de nordlige stammene i 740 f.v.t. (2Kg 15: 29; 17: 6) Men ettersom Dommerne tydeligvis ble skrevet av Samuel, må det være noe som inntraff tidligere, det siktes til. Ifølge Dommerne 18: 31 hadde danittene det utskårne bildet «oppstilt hos seg alle de dager den sanne Guds hus var i Sjilo». Dette antyder en tidsramme for det som blir omtalt i vers 30, og taler for at Jonatans sønner tjente som prester inntil Arken ble tatt av filisterne. Det er blitt anført at vers 30 skulle lyde: ’helt til den dagen da Arken ble ført i landflyktighet’. (1Sa 4: 11, 22) Men selv uten denne tekstendringen er det grunnlag for å trekke en slik slutning angående hvor lenge prestedømmet til Jonatans slekt varte, for vers 30 kan tolkes dit hen at landet på en måte kom i landflyktighet da Arken ble erobret.

2. Eldste sønn av kong Saul av Benjamins stamme, sannsynligvis med Akinoam, Akima’as’ datter. (1Sa 14: 49, 50) Jonatan var Sauls yndlingssønn, og han er spesielt kjent for sitt uselviske vennskap med David, som Jehova hadde utpekt til å være konge etter Saul.

Jonatan blir første gang nevnt i begynnelsen av Sauls regjeringstid og blir i den forbindelse omtalt som en tapper kriger som hadde kommandoen over tusen mann. (1Sa 13: 2) Han må ha vært minst 20 år gammel på det tidspunktet og må derfor i det minste ha nærmet seg 60 da han døde omkring 1078 f.v.t. (4Mo 1: 3) David var 30 år gammel da Jonatan døde. (1Sa 31: 2; 2Sa 5: 4) Jonatan må således ha vært omkring 30 år eldre enn David. Det at Jonatan var en voksen ung mann da Saul ble konge, kan være med på å forklare hans temperament og innstilling. Under oppveksten er han uten tvil blitt påvirket av sin far, som, inntil det tidspunkt da han ble valgt til konge, var beskjeden og lydig og viste respekt for Jehova og hans ordninger. – 1Sa 9: 7, 21, 26; 10: 21, 22.

Det første som blir fortalt om Jonatan, er at han med en styrke på tusen dårlig bevæpnede menn drog mot filisternes garnison i Geba og slo den. Deretter samlet filisterne seg og slo leir i Mikmasj. En dag forlot Jonatan og hans våpensvenn i hemmelighet Saul og hans menn og nærmet seg fiendens forpost. Ved denne handlingen alene viste Jonatan sin tapperhet og sin evne til å inngyte andre mot og tillit, og han viste samtidig at han anerkjente Jehovas ledelse, ved å basere seg på et tegn fra Gud. De to modige krigerne slo omkring 20 filistere, noe som førte til et regulært slag og til en stor seier for Israel. (1Sa 13: 3 til 14: 23) Mens kampen pågikk, uttalte Saul overilt en forbannelse over enhver som spiste noe før slaget var over. Jonatan hadde imidlertid ikke hørt dette og spiste litt vill honning. Da han senere stod overfor Saul, vek han ikke tilbake for å dø fordi han hadde spist av honningen. Men han ble løskjøpt av folket, som erkjente at Gud hadde vært med ham den dagen. – 1Sa 14: 24–45.

Disse bedriftene viser tydelig at Jonatan var en modig, dyktig og mandig kriger. Om ham og Saul sies det med rette at de var «raskere enn ørner» og «sterkere enn løver». (2Sa 1: 23) Han var en dyktig bueskytter. (2Sa 1: 22; 1Sa 20: 20) Saul holdt uten tvil særlig av ham på grunn av hans mandige egenskaper. Det er tydelig at de stod hverandre svært nær. (1Sa 20: 2) Dette overskygget imidlertid ikke Jonatans nidkjærhet for Gud og hans lojalitet overfor sin venn David.

David var blitt ført til kongens hoff for å spille for Saul fordi Jehovas ånd hadde veket fra kongen og var blitt erstattet av en ond ånd, noe Jonatan kanskje hadde merket. Selv om David var ung, var han «en tapper veldig mann og en stridsmann», og Saul «fikk ham meget kjær, og han ble hans våpensvenn». – 1Sa 16: 14–23.

Det spesielle vennskapet mellom Jonatan og David oppstod kort tid etter at David hadde drept Goliat. Denne fryktløse handlingen til forsvar for Jehovas folk må ha gjort et særlig sterkt inntrykk på Jonatan. Da han hørte Davids beretning om den, ’ble hans sjel knyttet til Davids sjel, og han begynte å elske ham som sin egen sjel’. (1Sa 18: 1) De to modige krigerne og hengivne tjenerne for Gud sluttet en vennskapspakt. Jonatan kunne se at David hadde Guds ånd. (1Sa 18: 3) Han betraktet ham ikke skinnsykt som en rival, slik som Saul gjorde, men respekterte Guds framgangsmåte og var derved et godt eksempel for sin yngre venn. I stedet for å etterkomme Sauls ønske om å få David drept advarte han David og forsøkte å gå i forbønn for ham. Da David ble nødt til å flykte, gikk Jonatan ut for å møte ham og sluttet en pakt med ham om at David skulle beskytte ham og hans husstand. – 1Sa 19: 1 til 20: 17.

Jonatan talte igjen med Saul om David, og denne gangen holdt det på å koste ham livet, for i et raserianfall slynget Saul et spyd mot sin egen sønn. Under påskudd av å ville øve seg i bueskyting gikk Jonatan ut på marken og møtte David på et avtalt sted. (1Sa 20: 24–40) De to vennene bekreftet enda en gang sitt dype vennskap og ’kysset hverandre og gråt over hverandre’, noe som det blir fortalt om at også andre menn gjorde, og som det er vanlig å gjøre i noen land den dag i dag. (1Sa 20: 41; 1Mo 29: 13; 45: 15; Apg 20: 37) Senere fikk Jonatan anledning til å treffe David i Horesj, og han ’styrket hans hånd med henblikk på Gud’. De fornyet så pakten seg imellom. Dette var siste gangen de møttes. – 1Sa 23: 16–18.

Det er ikke noe i Bibelen som tyder på at Jonatan deltok i farens klappjakt på David. Men i kampen mot Guds fiender, filisterne, kjempet Jonatan like til døden; han døde samme dag som to av sine brødre og sin far. Filisterne hengte opp likene på muren i Bet-Sjan. Noen tapre menn i Jabesj-Gilead tok dem imidlertid ned og begravet dem i Jabesj. Senere førte David Sauls og Jonatans ben til Zela. (1Sa 31: 1–13; 2Sa 21: 12–14; 1Kr 10: 1–12) David sørget dypt over at hans nære venn Jonatan var død, og sang en klagesang over Saul og Jonatan som fikk tittelen «Buen». (2Sa 1: 17–27) Som konge tok David seg spesielt av Jonatans uføre sønn, Mefibosjet, som var fem år gammel da faren døde. Mefibosjet fikk med tiden fast plass ved kongens bord. (2Sa 4: 4; 9: 10–13) Jonatans slektslinje ble ført videre i flere generasjoner. – 1Kr 8: 33–40.

3. En sønn av øverstepresten Abjatar. Han var en av dem som tjente som ilbud da David flyktet fra Jerusalem under Absaloms opprør, men han tok tydeligvis senere parti for opprøreren Adonja. Jonatans far, Abjatar, var sammen med David, den framtidige kongen, da David var på flukt for Saul, og ble senere innsatt som øversteprest. På den tiden da Absalom bemektiget seg tronen, sendte David Abjatar og Sadok tilbake til hovedstaden, slik at de kunne holde ham underrettet om det som foregikk. I denne forbindelsen blir Abjatars sønn Jonatan for første gang nevnt i den bibelske beretning. Han og Akima’as, Sadoks sønn, skulle overbringe viktige budskaper til David fra sine fedre og fra Husjai. (2Sa 15: 27–29, 36) Ettersom de to budene ikke kunne gå inn i byen uten å bli gjenkjent, ventet de ved kilden eller brønnen En-Rogel i nærheten av byen. Da det så ut til at Absalom skulle følge Husjais råd, ble det sendt ut beskjed om dette til de to ventende budene, Jonatan og Akima’as. De skyndte seg da av sted for å overbringe kongen budskapet, men ble oppdaget og forfulgt og holdt på å bli tatt. Med en kvinnes hjelp skjulte de seg inntil faren var over, og drog så til David og rådde ham til å gå over Jordan. – 2Sa 17: 15–22.

Mot slutten av Davids liv dannet hans sønn Adonja en sammensvergelse for å bli konge i stedet for Salomo, og Abjatar, Jonatans far, sluttet seg til ham. Muligens påvirket av sin far stilte Jonatan seg tydeligvis på Adonjas side. Det var Jonatan som brakte tronraneren den foruroligende nyhet at David hadde forpurret komplottet ved å gjøre Salomo til konge. Bibelen sier ikke noe mer om Jonatan. Det er mulig at han ble forvist sammen med sin far; i hvert fall kom ikke embetet som øversteprest til å fortsette i hans slekt. – 1Kg 1: 41–43; 2: 26, 27.

4. En nevø av kong David som ved Gat drepte en kjempe som spottet Israel. (2Sa 21: 20, 21; 1Kr 20: 6, 7) Denne Jonatan står oppført som sønn av kong Davids bror Sjimea, eller Sjime’i. Ettersom 2. Samuelsbok 13: 3 nevner en Jehonadab som blir omtalt som sønn av Davids bror Sjimeah, mener noen bibelkommentatorer at det er tale om en og samme person. – Se JEHONADAB, JONADAB nr. 1.

5. En av Davids «veldige menn» i de militære styrker. Han var sønn av hararitten Sjage. – 2Sa 23: 8, 32; 1Kr 11: 26, 34.

6. En sønn av Ussia; han førte tilsyn med kong Davids skatter «på marken, i byene og i landsbyene og i tårnene», til forskjell fra kongens skatter i Jerusalem. (1Kr 27: 25) Jonatan blir nevnt etter Asmavet, den kongelige skattmesteren, og før dem som hadde ansvaret for spesielle områder, for eksempel for vingårdene og olivenlundene. – 1Kr 27: 25–28.

7. En rådgiver og sekretær for kong David. Han blir beskrevet som «en forstandig mann». (1Kr 27: 32) I den massoretiske tekst blir hans slektskapsforhold til David beskrevet med ordet dodh, som vanligvis betyr onkel. Men ettersom det to steder i Bibelen blir nevnt en nevø av David som het Jonatan, er det sannsynlig at ordet her er brukt i den utvidede betydningen «slektning», og at det i dette tilfellet altså siktes til en «brorsønn», eller «nevø». (Ro; AS, fotn; NV) Han er i så fall identisk med nr. 4.

8. En av førerne for de styrkene som var ute i marken etter at Nebukadnesar hadde erobret Jerusalem i 607 f.v.t.; sønn av Kareah og bror til Johanan. Etter at Gedalja var blitt satt over dem som var blitt latt tilbake i landet, kom Jonatan og de andre lederne for de militære styrkene som var ute i marken, og fikk en garanti for sin sikkerhet. (Jer 40: 7–10) Jonatan var tydeligvis også blant dem som advarte Gedalja om at han stod i fare for å bli myrdet, en advarsel som han ignorerte. – Jer 40: 13–16.

9. Den ene av Jadas to sønner; en etterkommer av Juda gjennom Hesron og Jerahme’el. Hans bror, Jeter, døde uten å ha fått noen sønner, men Jonatan fikk to, Peleth og Sasa. – 1Kr 2: 3, 25, 26, 28, 32, 33.

10. En israelitt av Adins slekt; hans sønn Ebed vendte tilbake til Jerusalem fra Babylon sammen med Esra i 468 f.v.t. – Esr 8: 1, 6.

11. En sønn av Asael som muligens satte seg imot Esras forslag om at de jødene som hadde vendt til tilbake fra landflyktigheten, skulle sende bort sine fremmede hustruer. Den tanke er imidlertid blitt framsatt at motstanden ikke gjaldt Esras forslag, men den måten man ville gjennomføre det på. – Esr 10: 15, NW, fotn.

12. Sønn av Jojada og sønnesønn av øverstepresten Eljasjib. (Ne 12: 10, 11) Noen mener at det i vers 11 egentlig skulle stå «Johanan» i stedet for «Jonatan», ettersom Nehemja 12: 22, 23 omtaler Johanan som ’Eljasjibs sønn’ og «sønn» kan bety «sønnesønn». – Se JOHANAN nr. 7.

13. En prest som var overhode for Mallukis fedrehus i øverstepresten Jojakims dager. – Ne 12: 12, 14.

14. Sønn av Sjemaja av Asafs slekt og far til Sakarja, en prest som blåste i trompet i den prosesjonen som marsjerte på Jerusalems mur etter at den var blitt gjenoppbygd. – Ne 12: 31, 35, 36.