Kristne eldste – ‘medarbeidere på vår glede’

 1. Hva fikk Paulus til å glede seg over de kristne i Korint?

DET var i år 55 evt. Apostelen Paulus befant seg i havnebyen Troas, men kunne ikke la være å tenke på menigheten i Korint. Tidligere samme år hadde han hørt at brødrene der kranglet seg imellom, og dette hadde gått hardt inn på ham. Fordi han hadde faderlig omsorg for dem, hadde han sendt et brev for å irettesette dem. (1. Kor 1:11; 4:15) Han hadde også sendt sin medarbeider Titus til dem og bedt ham komme til Troas og avlegge rapport. Nå ventet Paulus på ham i Troas og var spent på å få vite hvordan det gikk med korinterne. Men til Paulus’ store skuffelse kom ikke Titus. Hva skulle Paulus gjøre? Han seilte til Makedonia, og til sin store glede møtte han Titus der. Titus fortalte at brødrene i Korint hadde reagert positivt på brevet fra Paulus, og at de lengtet etter å se ham. Da Paulus hørte disse gode nyhetene, ‘gledet han seg enda mer’. – 2. Kor 2:12, 13; 7:5–9.

 2. (a) Hva skrev Paulus til korinterne om tro og glede? (b) Hvilke spørsmål skal vi se nærmere på?

² Kort tid senere skrev Paulus et nytt brev til korinterne. Han sa til dem: «Ikke slik at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for det er ved deres tro at dere står.» (2. Kor 1:24) Hva mente Paulus med dette? Og hva kan kristne eldste lære av disse ordene i dag?

 3. (a) Hva mente Paulus da han skrev: «Det er ved deres tro at dere står»? (b) Hvordan følger de eldste i dag Paulus’ eksempel?

³ Paulus nevnte to viktige ting som har med vår tilbedelse å gjøre – tro og glede. Når det gjelder tro, skrev han: «Ikke slik at vi er herrer over deres tro, . . . for det er ved deres tro at dere står.» Med disse ordene erkjente Paulus at det ikke var på grunn av ham eller noe annet menneske de kristne i Korint stod fast, men at det var på grunn av deres egen tro på Gud. Paulus fant det derfor ikke nødvendig å kontrollere eller bestemme over sine brødres tro, og han hadde heller ikke noe ønske om å gjøre det. Han hadde tillit til at de var trofaste kristne som ønsket å gjøre det som var rett. (2. Kor 2:3) I dag følger de eldste Paulus’ eksempel ved å gi uttrykk for tillit til at deres brødre har sann tro og tjener Gud med rette motiver. (2. Tess 3:4) De lager ikke strikte regler for menigheten, men viser til bibelske prinsipper og veiledning fra Jehovas organisasjon. De er jo ikke herrer over sine brødres tro. – 1. Pet 5:2, 3.

 4. (a) Hva mente Paulus da han skrev: «Vi er medarbeidere på deres glede»? (b) Hvordan etterligner de eldste i dag Paulus’ innstilling?

⁴ Paulus sa også: «Vi er medarbeidere på deres glede.» Han siktet her til seg selv og dem som samarbeidet nært med ham i tjenesten. Hvordan vet vi det? I det samme brevet minnet Paulus korinterne om to av disse medarbeiderne da han skrev: «Jesus . . . ble forkynt blant dere ved oss, det vil si ved meg og Silvanus og Timoteus.» (2. Kor 1:19) Ja, når Paulus brukte uttrykket «medarbeidere» i brevene sine, siktet han alltid til sine nære samarbeidspartnere, som Apollos, Akvilas, Priska, Timoteus, Titus og andre. (Rom 16:3, 21; 1. Kor 3:6–9; 2. Kor 8:23) Ved å si «vi er medarbeidere på deres glede» forsikret altså Paulus korinterne om at han og hans medarbeidere ønsket å gjøre alt de kunne for å hjelpe alle i menigheten til å tjene Gud med glede. De eldste i dag ønsker det samme. De vil gjerne gjøre alt de kan for å hjelpe sine brødre og søstre til å ‘tjene Jehova med fryd’. – Sal 100:2; Fil 1:25.

 5. Hvilket spørsmål fikk noen brødre og søstre, og hva bør vi tenke over?

⁵ Nokså nylig ble noen nidkjære brødre og søstre i forskjellige deler av verden bedt om å svare på dette spørsmålet: «Kan du fortelle om noe en eldste har sagt eller gjort, som har gitt deg større glede?» Hva ville du ha svart? Vi skal nå se på noen av våre trosfellers betraktninger. Se om ikke deres erfaringer ligner på noe du har opplevd. Og la oss alle tenke over hvordan vi kan bidra til gleden i menigheten.a

6, 7. (a) I hvilken forbindelse bør de eldste etterligne Jesus, Paulus og andre tjenere for Gud? (b) Hvorfor synes våre brødre og søstre at det er hyggelig at vi husker navnet deres?

⁶ Mange av våre brødre og søstre sier at det at de eldste viser dem personlig interesse, gir dem større glede. Noe som er viktig i den forbindelse, er at de eldste følger Davids, Elihus og Jesu eksempel. (Les 2. Samuelsbok 9:6; Job 33:1; Lukas 19:5.) Disse tjenerne for Jehova viste oppriktig interesse for en annen person ved å bruke navnet hans. Paulus var også klar over hvor viktig det er å huske hva ens trosfeller heter, og bruke navnet deres. Han avsluttet et av sine brev ved å sende hilsener til over 25 brødre og søstre som han nevnte ved navn, deriblant Persis, en søster som han sa dette om: «Hils Persis, vår elskede.» – Rom 16:3–15.

⁷ Noen eldste synes det er veldig vanskelig å huske navn. Men når de anstrenger seg for å gjøre det, signaliserer de til sine trosfeller: Jeg bryr meg om deg. (2. Mos 33:17) Det at de eldste husker brødrenes og søstrenes navn når de gir dem ordet under Vakttårn-studiet eller andre møter, øker den enkeltes glede. – Jevnfør Johannes 10:3.

 8. Hvordan viste Paulus at han etterlignet Jehova og Jesus på et viktig område?

⁸ Paulus viste også at han var interessert i andre, ved å gi oppriktig ros, noe som også er viktig for at våre trosfeller skal få større glede. I det brevet hvor han skrev at han ønsket å arbeide på sine brødres glede, skrev han også: «Jeg har mye å rose meg av når det gjelder dere.» (2. Kor 7:4) Det at korinterne fikk høre at Paulus var stolt av dem, var sikkert noe som varmet deres hjerte. Paulus kom med lignende rosende uttalelser til andre menigheter. (Rom 1:8; Fil 1:3–5; 1. Tess 1:8) Og etter at han hadde nevnt Persis i sitt brev til menigheten i Roma, la han til: «Hun har utført mye arbeid i Herren.» (Rom 16:12) Denne rosende bemerkningen må ha vært veldig oppmuntrende for denne trofaste søsteren. Ved at Paulus roste andre, etterlignet han Jehova og Jesus. – Les Markus 1:9–11; Johannes 1:47; Åp 2:2, 13, 19.

 9. Hvordan er det at vi roser hverandre, med på å skape en glad ånd i menigheten?

⁹ De eldste i dag er også klar over at det er viktig å gi tydelig uttrykk for at de setter pris på sine brødre og søstre. (Ordsp 3:27; 15:23) Når en eldste gjør det, viser han at han bryr seg om dem og legger merke til det de gjør. Brødrene og søstrene trenger virkelig å høre oppmuntrende ord fra de eldste. Mange vil kjenne seg igjen i denne uttalelsen fra en søster som er midt i 50-årene: «På jobben er det sjelden jeg får høre noen rosende ord. Miljøet er kaldt og konkurransepreget. Så når en eldste roser meg for noe jeg har gjort for menigheten, er det veldig oppmuntrende og stimulerende! Det bidrar til at jeg føler meg elsket av min himmelske Far.» En bror som er alenefar til to barn, føler det på samme måte. En eldste gav ham nylig oppriktig ros. Hvordan virket det på broren? Han sier: «Det den eldste sa, var som en vitamininnsprøytning!» Ja, når en eldste gir sine trosfeller oppriktig ros, virker det oppløftende og gir dem dypere glede. Det vil i sin tur styrke dem til å fortsette å gå på veien til livet «og ikke bli trette». – Jes 40:31.

10, 11. (a) Hvordan kan de eldste etterligne Nehemja? (b) Hva vil hjelpe en eldste til å ‘gi andre del i en åndelig gave’ når han foretar hyrdebesøk?

¹⁰ Det er særlig viktig at de eldste viser personlig interesse og bidrar til menighetens glede ved å ta initiativet til å hjelpe dem som har spesielt behov for oppmuntring. (Les Apostlenes gjerninger 20:28.) Når de eldste gjør det, etterligner de åndelige hyrder i bibelsk tid. Legg for eksempel merke til hva den trofaste tilsynsmannen Nehemja gjorde da han forstod at noen av hans jødiske brødre var blitt åndelig svake. Beretningen sier at han ‘straks reiste seg’ og oppmuntret dem. (Neh 4:14) De eldste i dag ønsker å gjøre det samme. De ‘reiser seg’ – eller tar initiativet – for å hjelpe sine brødre og søstre til å være faste i troen. Hvis omstendighetene tillater det, besøker de sine trosfeller i deres hjem for å gi slik personlig oppmuntring. På slike hyrdebesøk ønsker de å ‘gi dem del i en eller annen åndelig gave’. (Rom 1:11) Hva kan hjelpe de eldste til å gjøre det?

¹¹ Før en eldste foretar et hyrdebesøk, må han ta seg tid til å tenke på den han skal besøke. Hvilke utfordringer møter denne broren eller søsteren? Hvilke tanker kan virke oppbyggende på ham eller henne? Hvilket skriftsted eller hvilken bibelsk persons erfaringer kan knyttes til hans eller hennes situasjon? Når en eldste tenker igjennom slike ting på forhånd, vil det bidra til at samtalen blir meningsfylt og ikke overfladisk. Under hyrdebesøk lytter en eldste oppmerksomt til det hans brødre og søstre sier. (Jak 1:19) En søster sa: «Det gjør så godt når man merker at en eldste lytter med hjertet.» – Luk 8:18.

12. Hvem i menigheten trenger oppmuntring, og hvorfor?

¹² Hvem vil ha utbytte av å få hyrdebesøk? Paulus formante sine medeldste til å «gi akt . . . på hele hjorden». Ja, alle i menigheten trenger oppmuntring, også menighetsforkynnere og pionerer som har tjent trofast i en årrekke. Hvorfor trenger de støtte fra åndelige hyrder? Fordi også åndelig sterke forkynnere fra tid til annen kan føle at de nesten blir overmannet av presset fra denne onde verden. For å illustrere hvorfor også en åndelig sterk tjener for Gud av og til kan trenge hjelp fra en trosfelle, skal vi nå se på noe som skjedde i kong Davids liv.

13. (a) Hvilken situasjon var David i da Jisjbi-Benob angrep ham? (b) Hvorfor kunne Abisjai komme David til hjelp?

¹³ Kort tid etter at den unge David var blitt salvet til konge, gikk han mot Goliat, en av de enormt store refaittene. David viste stort mot og drepte denne kjempen. (1. Sam 17:4, 48–51; 1. Krøn 20:5, 8) Mange år senere, under et slag mellom Israel og filisterne, stod David på nytt overfor en kjempe. Han het Jisjbi-Benob og var også en av refaittene. (2. Sam 21:16; fotn.) Men denne gangen ble David nesten drept av kjempen. Hvorfor? Ikke fordi David hadde mistet motet, men fordi han hadde mistet sin styrke. Beretningen sier: «David ble trett.» Da Jisjbi-Benob la merke til at David var sliten, ‘tenkte han å slå David i hjel’. Men like før kjempen spiddet David med våpenet sitt, «kom Abisjai, Serujas sønn, ham [straks] til hjelp og hogg filisteren ned og drepte ham». (2. Sam 21:15–17) Det var nære på! David var sikkert svært takknemlig for at Abisjai hadde holdt øye med ham og raskt kom ham til hjelp da livet hans var i fare. Hva kan vi lære av denne beretningen?

14. (a) Hvordan kan vi overvinne Goliat-lignende utfordringer? (b) Hvordan kan de eldste hjelpe andre til å gjenvinne sin styrke og glede? Nevn et eksempel.

¹⁴ Vi som tilhører Jehovas folk, utfører vår tjeneste verden over til tross for de hindringer som Satan og de som fremmer hans interesser, legger i vår vei. Noen av oss har møtt Goliat-lignende utfordringer, men har overvunnet dem i full tillit til Jehova. Men noen ganger kan den stadige kampen mot presset fra denne verden gjøre oss slitne og motløse. Hvis vi er i en slik svekket tilstand, er vi sårbare og står i fare for å bli overmannet av press som vi ellers ville ha taklet på en god måte. Når en eldste i slike situasjoner gir oss den støtten vi trenger, kan det hjelpe oss til å gjenvinne vår glede og styrke. Dette er noe mange har erfart. En pionersøster i midten av 60-årene forteller: «For en tid siden følte jeg meg ikke bra, og jeg ble veldig sliten av felttjenesten. En eldste forstod at jeg manglet krefter, og henvendte seg til meg. Vi hadde en oppmuntrende samtale basert på et skriftsted. Jeg fulgte de forslagene jeg fikk, og det gav gode resultater.» Hun legger til: «Det at denne broren la merke til at jeg var inne i en tung periode, og at han gav meg hjelp, var virkelig et uttrykk for kjærlighet!» Ja, det er hjertevarmende å vite at vi har eldste som holder øye med oss i kjærlighet, og som i likhet med Abisjai i gammel tid er klare til å ‘komme oss til hjelp’.

15, 16. (a) Hvorfor var Paulus’ trosfeller inderlig glad i ham? (b) Hvorfor har vi stor kjærlighet til våre omsorgsfulle eldste?

¹⁵ Det å være hyrde er et krevende arbeid. Eldste har av og til søvnløse netter fordi de bekymrer seg for og ber for Guds hjord, eller fordi de gir sine trosfeller åndelig hjelp. (2. Kor 11:27, 28) Men de eldste tar likevel hånd om sine ansvarsoppgaver på en helhjertet måte og med glede, i likhet med Paulus. Han skrev til korinterne: «Jeg . . . vil med den største glede bruke mine midler og selv bli helt brukt opp for deres sjeler.» (2. Kor 12:15) Ja, av kjærlighet til sine brødre brukte Paulus seg selv fullt ut for å styrke dem. (Les 2. Korinter 2:4; Fil 2:17; 1. Tess 2:8) Det er ikke rart at brødrene elsket Paulus høyt! – Apg 20:31–38.

¹⁶ Vi som er Guds tjenere i dag, har også stor kjærlighet til våre omsorgsfulle eldste og takker Jehova i våre personlige bønner for at han har gitt oss disse brødrene. De øker vår glede ved å vise oss personlig interesse. Vi føler oss beriket av de hyrdebesøkene de foretar. Og vi er takknemlige for at de er klare til å komme oss til hjelp når vi føler at presset fra denne verden er i ferd med å overmanne oss. Ja, slike oppmerksomme eldste er virkelig ‘medarbeidere på vår glede’.