Rettferdighet opphøyer en nasjon
ETTER flere dager med regnvær er det deilig å våkne en morgen og se at solen skinner fra skyfri himmel. Jorden er blitt fornyet, og nå vokser vegetasjonen frodig. Jehova Gud brukte en gang en slik morgen som illustrasjon på de velsignelser et rettferdig styre bringer. Til kong David sa han: «Den som styrer folket med rettferd, den som rår med gudsfrykt, er lik morgenlyset når solen går opp, en morgen med skyfri himmel; det lar gresset gro fram av jorden etter at regnet er kommet.» — 2. Samuelsbok 23: 3, 4.
Det Gud hadde sagt, viste seg å holde stikk under Davids sønn Salomos rettferdige styre. Bibelen sier: «I Juda og Israel, fra Dan til Be’er-Sjeba, satt hver mann trygt under sitt vintre og sitt fikentre så lenge Salomo levde.» — 1. Kongebok 4: 25.
Det gamle Israel var Guds utvalgte nasjon. Gud gav israelittene sine lover og sa at hvis de adlød hans røst, skulle han sette dem «høyt over alle folkeslag på jorden». (5. Mosebok 28: 1) Det var ikke Israels egen rettferdighet, men Jehovas rettferdighet som gjorde at de ble opphøyd slik. De budene Gud gav dem, var høyt hevet over de omkringliggende nasjonenes lover. Som folk betraktet var de akkurat like ufullkomne som alle de andre folkeslagene, eller nasjonene. Æren for deres opphøyde stilling må altså tilskrives Jehovas overlegne lov og det at de holdt seg til den. Når de adlød Jehovas lover, nøt de godt av hans gunst og velsignelse. Kong Salomo erfarte det under sitt styre. Han kunne si: «Rettferd løfter [opphøyer, NW] et folk», men han kom også med en advarsel: «Synd er en skam for folkene.» — Ordspråkene 14: 34.
Dessverre var Israels nasjon ofte ulydig, og den sank dypt på grunn av det. Nasjonens skjensel førte med tiden til at den ble forkastet for godt, til fordel for en ny, åndelig nasjon. — Matteus 21: 43.
Det åndelige Israel
Under et møte som det kristne styrende råd holdt i Jerusalem, sa Jakob, som var jøde av fødsel, under inspirasjon at Gud hadde vendt «sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn». (Apostlenes gjerninger 15: 14) Apostelen Paulus kalte denne nye, kristne nasjonen «Guds Israel». (Galaterne 6: 16) Angående hensikten med at de var blitt kalt, skrev Peter: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» (1. Peter 2: 9) Som Guds utvalgte folk skulle de skinne som lysspredere i verden. På grunn av Jehovas rettferdighet ville de komme i en opphøyd stilling. — Filipperne 2: 15.
Utvelgelsen av de åndelige israelittene kan sammenlignes med diamantutvinning. Når diamantrik malm blir hentet ut, gir den kanskje bare én karat (200 milligram) pr. tre tonn grus og sand. En metode man tidligere brukte for å skille ut diamantene, gikk ut på å blande malmen med vann og helle blandingen ut over et bord som var innsatt med fett. Diamanter er vannavstøtende, så diamantene ble liggende i fettet mens det uønskede materialet ble skylt vekk. På dette stadiet hadde diamantene en ru overflate, men etter sliping og polering reflekterte de lyset i alle retninger.
Som vannavstøtende diamanter som ikke er en del av det materialet de har rundt seg, er Jehovas folk blitt skilt ut fra verden. (Johannes 17: 16) Da de først ble dratt til lyset, hadde de kanskje ikke noen særlig glans. Men fordi Jehovas Ord og hans ånd har virket på dem, har de fått en ny personlighet, og nå skinner de som lysspredere i verden. Det at de er blitt opphøyd og sprer det herlige lyset i form av Rikets sannhet i alle retninger, skyldes Jehovas rettferdighet, ikke deres egen.
I siste halvdel av det første århundre begynte imidlertid et frafall å snike seg inn i menighetene, noe mange ble berørt av. Såkalte kristne ble en del av verdens nasjoner, slik at det ikke lenger var mulig å se forskjell på dem og den verden som omgav dem.
I vår tid har det skjedd en gjenopprettelse ved at en trofast rest av åndelige israelitter er blitt ført inn i et godt forhold til Jehova. De som tilhører denne gruppen, har skilt seg ut fra verden og har renset seg «for enhver besmittelse av kjød og ånd». (2. Korinter 7: 1) De er rene og rettskafne innfor Jehova og holder fast ved hans rettferdige normer. På den måten er de blitt løftet opp til en høy, begunstiget stilling, høyt hevet over verdens nasjoner. Gjennom deres nidkjære forkynnelse av det gode budskap om Riket er en stor, internasjonal skare blitt dratt til Jehova og er blitt en del av hans folk. — Åpenbaringen 7: 9, 10.
Verden ser forskjell
Verdslige myndighetspersoner uttaler seg av og til meget positivt om den oppførsel Guds tjenere har. En sikkerhetssjef ved et stort anlegg i Pretoria i Sør-Afrika uttalte seg for en tid siden om den oppførselen Jehovas vitner av alle raser har lagt for dagen når de har brukt anlegget i forbindelse med sine årlige områdestevner. Han skrev blant annet: «Alle var og er høflige, de tiltaler hverandre på en hyggelig måte, og den holdningen som er vist i løpet av de siste dagene — alt vitner om hvilken kaliber folk i deres selskap er av, og om at alle lever sammen som én lykkelig familie.»
Jehovas folk kan bidra til å bevare hans nasjons rettferdige stilling, ikke bare på store stevner, men også i privatlivet. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika mottok for eksempel et brev fra en kvinne i Johannesburg, som sier: «I forrige uke kjørte jeg av gårde med håndvesken min på biltaket. Den falt av i Jan Smuts aveny og ble funnet, med alt innholdet i, av en som tilhører deres menighet, herr R—, som ringte meg og brakte vesken til meg. . . . Jeg setter stor pris på en slik ærlighet, som er blitt en sjelden egenskap i vår tid, og jeg vil rose deres menighet for at dere framholder de prinsipper som deres medlemmer holder fast ved.»
Ja, når Jehovas folk holder fast ved hans rettferdige prinsipper, skiller de seg tydelig ut fra verden. Fordi deres handlemåte gjenspeiler Jehovas rettferdighet, føler mennesker med en rett hjertetilstand seg tiltrukket av den kristne menighet. Det er naturlig å føle seg tiltrukket av noe som er rent. En fremmed kom for eksempel på et av Jehovas vitners møter i Zürich i Sveits og sa at han gjerne ville bli medlem av menigheten. Det forklarte han med at hans søster var blitt utstøtt på grunn av umoral, og at han gjerne ville tilhøre en organisasjon som «ikke tillater en urett oppførsel,» som han sa. Selv det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia innrømmer at Jehovas vitner er «en av de gruppene i verden som har best oppførsel».
Rettferdighet virker oppbyggende, mens synd kan ødelegge ens gode navn og rykte, særlig hvis det blir kjent i lokalmiljøet at noen har begått en alvorlig overtredelse. Det hender at den kristne menighet blir påført skam som følge av at en enkeltperson i menigheten begår en alvorlig synd. De trofaste i menigheten kan selvsagt da forsvare menighetens gode navn og rykte ved å vise til at overtrederen har fått barmhjertig tukt på en måte som er i harmoni med bibelske prinsipper. Hvis noen praktiserer synd og ikke vil vise anger, blir han utelukket av menigheten, utstøtt. — 1. Korinter 5: 9—13.
Hvorfor noen blir utstøtt
Selv om noen tusen blir utstøtt av den kristne menighet hvert år, utgjør disse bare en liten del av de nesten fem millioner Jehovas vitner verden over. Hva vil avgjøre om man skal gå til et så drastisk skritt overfor noen i den kristne menighet? En av de avgjørende faktorene er hva slags overtredelse det dreier seg om. Men noe som er av større betydning, er om overtrederen oppriktig angrer den alvorlige overtredelsen han har begått. Hvis han virkelig føler sorg i hjertet, har vendt seg til Jehova i inderlig bønn og bønnfalt ham om tilgivelse for den synd han har begått mot Ham, og har søkt hjelp hos menighetens tilsynsmenn, kan han få hjelp til å oppnå Guds gunst igjen, slik at han fortsatt kan tilhøre menigheten. — Ordspråkene 28: 13; Jakob 5: 14, 15.
Når et barn som har et godt, sunt forhold til sin far, gjør noe som volder faren sorg, bør begge være snare til å gjenopprette det dyrebare forholdet. Når vi innvier vårt liv til Jehova, kommer vi likeledes i et dyrebart forhold til ham. Hvis vi så gjør noe som volder ham sorg, må vi handle raskt for å gjenopprette det gode forholdet til vår himmelske Far.
Noen som har vært utstøtt, har heldigvis merket seg illustrasjonen om den bortkomne sønnen. Illustrasjonen viser at Jehova Gud er en kjærlig Far som er rede til å ta imot en angrende synder hvis vedkommende vender om og ber ham om tilgivelse. (Lukas 15: 11—24) Når overtredere har vist ekte, oppriktig anger og vendt seg bort fra det som er ondt, har de kunnet vende tilbake til Jehova og til den kristne menighet. Noen angrende overtredere som har følt seg knust av skyldfølelse, er blitt tilskyndt til å angre og ta skritt for å komme inn i det kjærlige miljøet i den kristne menighet igjen. På den måten har de fått en dypere forståelse av det Jehova sier i Jesaja 57: 15.
I den hensikt å hindre enkeltpersoner i å nyte godt av Jehovas kjærlige omsorg igjen prøver Satan å gi inntrykk av at det ikke er mulig å få tilgivelse for synder man har begått. Jesu Kristi gjenløsningsoffer soner imidlertid alle angrende menneskers synd — ja, «hele verdens» nedarvede synd. (1. Johannes 2: 1, 2) Den eneste form for synd som denne løsepengen ikke dekker, er synd mot Guds hellige ånd, det vil si overlagt motstand mot Guds ånds virksomhet, for eksempel de alvorlige synder som Judas Iskariot og mange skriftlærde og fariseere begikk. — Matteus 12: 24, 31, 32; 23: 13, 33; Johannes 17: 12.
Hold fast ved Jehovas rettferdige normer
En rest av åndelige israelitter fikk Guds gunst i 1919, og siden da er den kommet i en mer og mer opphøyd stilling i forhold til verden omkring. Det skyldes ikke at de som tilhører denne gruppen, er spesielt bra mennesker, men at de villig underordner seg under Jehovas lover og normer. Som følge av dette er Kristi «andre sauer» i et antall av millioner kommet inn i et fellesskap med det åndelige Israel som lojale medarbeidere. (Johannes 10: 16) De gir Jehova ære og pris i en verden som har fjernet seg mer og mer fra Guds rettferdige normer. Det er som det sørafrikanske bladet Personality en gang sa: «Jehovas vitner formelig strutter av gode egenskaper og virker nesten fri for dårlige.»
For å bevare en slik opphøyd stilling i en ugudelig verden må hver enkelt i den kristne menighet leve et liv som er rent og rettskaffent i Jehovas øyne. I Bibelen blir Jehovas himmelske organisasjon billedlig framstilt ved rene ting. Den blir framstilt som en vakker kvinne kledd med solen og med månen under sine føtter. (Åpenbaringen 12: 1) Det nye Jerusalem er beskrevet som en hellig, vakker by. (Åpenbaringen 21: 2) De trofaste medlemmene av Kristi brud får utdelt «rent, fint lin». (Åpenbaringen 19: 8) De som tilhører den store skare, er «kledd i hvite, lange kjortler». (Åpenbaringen 7: 9) Rettferdig innstilte mennesker føler seg tiltalt av en ren organisasjon. Satans organisasjon er til sammenligning uren. Hans religiøse system blir billedlig framstilt som en skjøge, og de som befinner seg utenfor den hellige by, blir beskrevet som skitne og urene. — Åpenbaringen 17: 1; 22: 15.
De rettferdige får løfte om evig liv. Det folket som holder fast ved Jehovas rettferdige normer, har utsikter til å få overleve enden for denne onde tingenes ordning. «Den som hører på meg, skal bo trygt og leve i fred uten frykt for noe vondt,» lover Gud i Ordspråkene 1: 33.
Så fantastisk det vil bli å oppleve at den større Salomo, Kristus Jesus, hersker over den nye verden med rettferdighet, i frykt for Jehova! (2. Peter 3: 13) Det blir som når solen skinner fra skyfri himmel om morgenen. Alle på jorden kommer da til å bo trygt, alle skal billedlig talt sitte trygt, hver under sitt vintre og sitt fikentre. Det rettferdige menneskelige samfunn skal forskjønne jorden og fylle sin rettmessige plass i universet, til vår Guds, Jehovas, evige pris. — Mika 4: 3, 4; se også Jesaja 65: 17—19, 25.
[Bilderettigheter på side 26]
Garo Nalbandian