Etterlign deres tro

Han forsvarte den rene tilbedelse

ELIA så ut over den folkeskaren som kom gående oppover mot Karmel-fjellet. Selv i det svake lyset ved daggry var det lett å se hvor fattige og stakkarslige disse menneskene var. Tørken, som hadde vart i tre og et halvt år, hadde satt sine spor.

Blant disse spankulerte de 450 Ba’al-profetene, som var svært hovmodige og nærte et brennende hat til Elia, Jehovas profet. Dronning Jesabel hadde tatt livet av mange av Jehovas tjenere, men denne mannen holdt fremdeles stand mot Ba’al-dyrkelsen. Skulle det nå endelig bli mulig å få has på ham? Kanskje disse prestene tenkte at en enkelt mann aldri ville klare å hevde seg mot alle dem. (1. Kongebok 18: 3, 19, 20) Kong Akab hadde også kommet, kjørende i sin kongelige vogn. Heller ikke han hadde noe til overs for Elia.

Foran denne enslige profeten lå en dag som ville bli ulik alle andre i hans liv. Mens Elia så på, ble forholdene lagt til rette for en av de mest dramatiske konfrontasjonene mellom det gode og det onde som noen gang har forekommet. Hva følte han etter hvert som det lysnet av dag? Han var ikke ukjent med frykt, for han var «et menneske med de samme følelser som vi». (Jakob 5: 17) Ett er i hvert fall sikkert: Omgitt av det troløse folket, den frafalne kongen og de morderiske prestene var Elia fullstendig klar over hvor alene han var. — 1. Kongebok 18: 22.

Men hva var bakgrunnen for denne spente situasjonen i Israel? Og hvilken betydning har denne beretningen for deg i dag? Bibelen oppfordrer oss til å lære om trofaste tjenere for Gud og ’etterligne deres tro’. (Hebreerne 13: 7) La oss nå se på Elias eksempel.

En langvarig strid når et klimaks

Gjennom mye av livet hadde Elia hjelpeløst vært vitne til at det beste ved hans hjemland og hans folk ble skjøvet til side og trådt under fot. Israel var nemlig midt oppe i en langvarig strid, en krig mellom sann og falsk religion, mellom tilbedelsen av Jehova Gud og avgudsdyrkelsen i de omkringliggende nasjonene. På Elias tid hadde denne striden tatt en uhyggelig vending.

Kong Akab hadde giftet seg med Jesabel, datteren til kongen i Sidon. Jesabel var fast bestemt på å utbre Ba’al-dyrkelsen i Israel og utrydde tilbedelsen av Jehova. Akab kom raskt under hennes innflytelse. Han bygde et tempel og et alter for Ba’al og tok ledelsen i å bøye seg ned for denne hedenske guden. Han krenket Jehova dypt. — 1. Kongebok 16: 30—33.a

Hva var det som gjorde Ba’al-dyrkelsen så forkastelig? Den forledet israelittene til å vende seg bort fra den sanne Gud. Den var også en avskyelig og brutal religion. Den innbefattet mannlig og kvinnelig tempelprostitusjon, sexorgier og til og med barneofring. Jehova reagerte ved å sende Elia til Akab for å kunngjøre at det skulle komme en tørke som ville vare helt til Guds profet erklærte at den var over. (1. Kongebok 17: 1) Flere år gikk før Elia igjen oppsøkte Akab og bad ham samle folket og Ba’al-profetene på Karmel-fjellet.

Men hvilken betydning har denne striden for oss i dag? Noen vil kanskje mene at en beretning om Ba’al-dyrkelse er lite interessant nå, siden vi ikke ser noen templer eller altere for Ba’al rundt oss. Men denne beretningen er mer enn gammel historie. (Romerne 15: 4) Ordet «Ba’al» betyr «eier» eller «herre». Jehova sa til sitt folk at de måtte velge ham som sin «ba’al», det vil si som sin ektemann og eier. (Jesaja 54: 5) Er det ikke slik at folk fremdeles tjener en rekke andre herrer enn Gud Den Allmektige? Enten folk lar livet dreie seg om penger, karriere, avkobling eller seksuell nytelse eller de tjener en av de utallige gudene som blir tilbedt i dag i stedet for Jehova, velger de en herre. (Matteus 6: 24; Romerne 6: 16) Det kan derfor sies at de viktigste elementene i Ba’al-dyrkelsen fremdeles er vidt utbredt i dag. Når vi kjenner den gamle beretningen om striden mellom Jehova og Ba’al, kan vi lettere treffe et klokt valg med hensyn til hvem vi vil tjene.

Å «halte mellom to ulike meninger»

Fra den forblåste toppen av Karmel-fjellet har man vidt utsyn over Israel — fra Kisjon-elvedalen nedenfor til Storhavet (Middelhavet) like ved og til Libanon-fjellene i horisonten langt mot nord.b Men da solen steg opp denne avgjørende dagen, var utsynet dystert. Det hang en dødsskygge over det en gang så fruktbare landet som Jehova hadde gitt Abrahams barn. Det var nå et land som var avsvidd av den nådeløse solen, ødelagt på grunn av dårskapen hos Guds eget folk! Da dette folket stimlet sammen, trådte Elia fram og sa: «Hvor lenge skal dere halte mellom to ulike meninger? Hvis Jehova er den sanne Gud, så følg ham; men hvis det er Ba’al, så følg ham.» — 1. Kongebok 18: 21.

Hva mente Elia med uttrykket «halte mellom to ulike meninger»? Jo, israelittene forstod ikke at de var nødt til å velge mellom tilbedelsen av Jehova og tilbedelsen av Ba’al. De trodde at de kunne få både i pose og sekk — at de kunne blidgjøre Ba’al med sine avskyelige ritualer og samtidig be om hjelp fra Jehova Gud. Kanskje de tenkte at Ba’al ville velsigne avlingene og buskapen, mens ’hærstyrkenes Jehova’ ville beskytte dem i krig. (1. Samuelsbok 17: 45) De hadde oversett en grunnleggende sannhet — en som mange i dag heller ikke forstår — at Jehova ikke godtar at man blander tilbedelsen av ham med annen tilbedelse. Han krever og er verdig til å bli vist udelt hengivenhet. Enhver tilbedelse av ham som blir blandet med en annen form for tilbedelse, er uakseptabel for ham, ja krenkende! — 2. Mosebok 20: 5.

Disse israelittene ’haltet’, eller vinglet, altså av sted, lik en mann som prøver å følge to stier samtidig. Mange i vår tid gjør den samme feilen ved å la andre «ba’aler» få innpass i deres liv, slik at tilbedelsen av Gud blir skjøvet til side. Elias klare appell om å slutte å halte kan hjelpe oss til å ta våre prioriteringer og vår gudsdyrkelse opp til ny vurdering.

En avgjørende prøve

Elia foreslo nå en prøve. Den var av aller enkleste slag. Ba’al-prestene skulle sette opp et alter og legge et offer på det, og så skulle de be til sin gud for å få ham til å tenne ilden. Elia skulle gjøre det samme. Han sa: «Den sanne Gud som svarer med ild, er den sanne Gud.» Elia visste godt hvem som var den sanne Gud. Hans tro var så sterk at han ikke nølte med å la Ba’al-profetene begynne. Han gav sine motstandere alle mulige fordeler ved å la dem velge hvilken okse de skulle ofre, og ved å la dem påkalle Ba’al først.c — 1. Kongebok 18: 24, 25.

Vi lever ikke i miraklenes tid. Men Jehova har ikke forandret seg. Vi kan ha like stor tillit til ham som Elia hadde. Når for eksempel andre går imot det Bibelen lærer, behøver vi ikke å være redd for å la dem få anledning til å si det de mener. I likhet med Elia kan vi overlate til den sanne Gud å avgjøre saken. Det gjør vi ved ikke å stole på oss selv, men på hans inspirerte Ord, som er nyttig til «å bringe ting i rette skikk». — 2. Timoteus 3: 16.

Ba’al-profetene gikk i gang med å legge sitt offer til rette på alteret og påkalle sin gud. «Ba’al, svar oss!» ropte de gang på gang. Slik holdt de på mens minuttene og senere timene gikk. «Men det var ingen røst, og det var ingen som svarte,» sier Bibelen. Ved middagstid begynte Elia å spotte dem ved å si sarkastisk at Ba’al nok hadde det for travelt til å svare dem, at han var gått for å gjøre sitt fornødne på avtredet, eller at han hadde tatt seg en lur og trengte å bli vekket. «Rop av full hals,» sa Elia til disse bløffmakerne. Det var tydelig at han oppfattet Ba’al-dyrkelsen som et latterlig bedrag, og at han ønsket at Guds folk skulle se den som det den var. — 1. Kongebok 18: 26, 27.

Ba’al-prestene reagerte med å oppføre seg enda villere. «De begynte å rope av full hals og rispe seg med dolker og med lanser etter sin skikk, inntil de fikk blod til å renne ned over seg.» Men til ingen nytte! «Det [var ikke] noen røst, og det var ingen som svarte, og det var ingen som gav akt.» (1. Kongebok 18: 28, 29) Nei, det fantes ingen Ba’al. Han var et fantasifoster som Satan brukte for å lokke folk bort fra Jehova. Da som nå førte det bare til skuffelse, ja skam, å velge en annen herre enn Jehova. — Salme 25: 3; 115: 4—8.

Svaret

Sent på ettermiddagen ble det Elias tur. Han satte i stand Jehovas alter, som var blitt revet ned, uten tvil av fiender av den rene tilbedelse. Han brukte tolv steiner, noe som kanskje minnet mange i tistammeriket Israel om at den Loven som var blitt gitt til alle de tolv stammene, fremdeles var bindende for dem. Så la han offeret til rette på alteret og lot alt bli dynket med vann, som muligens var blitt hentet fra Middelhavet. Han laget til og med en grøft rundt alteret og lot også den bli fylt med vann. Liksom han hadde gitt Ba’al-profetene alle mulige fordeler, skapte han alle mulige ulemper for Jehova — så stor tillit hadde han til sin Gud. — 1. Kongebok 18: 30—35.

Da alt var klart, framsa Elia en bønn. Denne enkle, men velformulerte bønnen viste tydelig hva Elia så på som viktig. For det første ønsket han at det skulle bli kjent at det var Jehova, ikke Ba’al, som var «Gud i Israel». For det andre ønsket han at alle skulle vite at hans egen rolle var å være Jehovas tjener; all ære skulle gå til Gud. Og for det tredje viste han at han fremdeles brydde seg om sitt folk, for han var ivrig etter å se Jehova vende «deres hjerte tilbake». (1. Kongebok 18: 36, 37) Trass i all den elendigheten de hadde forårsaket ved sin troløshet, var Elia fremdeles glad i dem. Kan vi i våre bønner til Gud gi uttrykk for at vi er opptatt av Guds navn, at vi er ydmyke, og at vi har medfølelse med andre som trenger hjelp?

Før Elia bad sin bønn, kan den folkeskaren som var der, ha lurt på om Jehova ville vise seg å være et like tomt bedrag som Ba’al var. Men etter bønnen var det ingen grunn til å være i tvil. Beretningen sier: «Da falt Jehovas ild ned og begynte å fortære brennofferet og veden og steinene og støvet; og vannet som var i grøften, slikket den opp.» (1. Kongebok 18: 38) For et oppsiktsvekkende svar! Hvordan reagerte folket?

«Jehova er den sanne Gud! Jehova er den sanne Gud!» ropte de alle sammen. (1. Kongebok 18: 39) Endelig gikk sannheten opp for dem. Men de hadde ennå ikke vist noen tro. Når sant skal sies, er det jo ikke noe imponerende uttrykk for tro å innrømme at Jehova er den sanne Gud, når man har sett ild falle ned fra himmelen som svar på en bønn. Så Elia bad dem om noe mer. Han bad dem om å gjøre det de burde ha gjort mange år tidligere — adlyde Jehovas lov. Loven sa at falske profeter og avgudsdyrkere skulle lide døden. (5. Mosebok 13: 5—9) Disse Ba’al-prestene var svorne fiender av Jehova Gud og motarbeidet med overlegg hans hensikter. Fortjente de å bli vist barmhjertighet? Vel, hvilken barmhjertighet ble noen gang vist mot alle de uskyldige barna som ble brent levende som ofre til Ba’al? (Ordspråkene 21: 13; Jeremia 19: 5) Nei, disse mennene fortjente slett ikke å bli vist noen barmhjertighet. Så Elia befalte at de skulle henrettes, og slik gikk det. — 1. Kongebok 18: 40.

Noen kritikere i vår tid fordømmer utfallet av denne prøven på Karmel-fjellet. Enkelte er kanskje bekymret for at religiøse fanatikere skal bruke dette eksemplet for å rettferdiggjøre voldshandlinger motivert av religiøs intoleranse. Og sørgelig nok finnes det bare så altfor mange religiøse fanatikere i dag som er villig til å bruke vold. Men Elia var ingen fanatiker. Han opptrådte på Jehovas vegne ved å sette i verk en rettferdig domsfullbyrdelse. De sanne kristne vet dessuten at de ikke kan følge Elias eksempel ved å gripe til sverd mot de onde. Etter at Jesus kom som Messias, har normen for alle hans disipler vært den vi finner i hans ord til Peter: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26: 52) Jehova skal bruke sin Sønn for å fullbyrde sin rettferdige dom i framtiden.

Den forpliktelse en sann kristen har, er å leve et liv i tro. (Johannes 3: 16) Én måte å gjøre det på er å etterligne slike trofaste mennesker som Elia. Han tilbad utelukkende Jehova og oppfordret andre til å gjøre det samme. Han avslørte modig bedraget i en religion som Satan brukte for å lokke folk bort fra Jehova. Og i stedet for å basere seg på sine egne evner og sin egen vilje stolte han på at Jehova skulle avgjøre saken. Ja, Elia forsvarte den rene tilbedelse. Måtte hver og én av oss etterligne hans tro!

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 20]

Å velge en annen herre enn Jehova fører til skuffelse

[Bilde på side 21]

«Jehova er den sanne Gud!»