Han fulgte våkent med, og han ventet

1, 2. Hvilken ubehagelig oppgave lå foran Elia, og på hvilke måter var han og Akab forskjellige?

ELIA følte behov for å være alene med sin himmelske Far. Men han var omgitt av en stor menneskemengde som nettopp hadde sett ham nedkalle ild fra himmelen, og det var sikkert mange som ønsket å innynde seg hos Guds sanne profet. Før Elia kunne gå opp på toppen av Karmel-fjellet for å være for seg selv og be til Jehova Gud, måtte han utføre en ubehagelig oppgave. Han måtte snakke med kong Akab.

² Disse to mennene kunne neppe ha vært mer forskjellige. Akab, som var iført et praktfullt kongelig antrekk, var en grisk og viljesvak frafallen. Elia hadde på seg en slik embetsdrakt som profeter brukte – en enkel, grov kledning, muligens av dyreskinn eller av stoff som var vevd av kamel- eller geitehår. Han var en svært modig og rettskaffen mann med sterk tro. I løpet av den dagen som nå nærmet seg slutten, var mange trekk ved begge disse mennenes karakter blitt åpenbart.

3, 4. (a) Hvorfor hadde det vært en dårlig dag for Akab og andre Ba’al-tilbedere? (b) Hvilke spørsmål skal vi ta for oss?

³ Det hadde vært en dårlig dag for Akab og andre Ba’al-tilbedere. Den hedenske religionen som Akab og hans hustru, dronning Jesabel, fremmet i tistammeriket Israel, var blitt tilføyd et voldsomt slag. Ba’al var blitt avslørt som en falsk gud. Denne livløse guden hadde ikke engang klart å tenne en liten ild, selv om hans profeter hadde bedt desperate bønner, danset omkring og rispet seg til blods. Ba’al hadde heller ikke maktet å beskytte disse 450 mennene mot å lide en velfortjent død. Det var også noe annet den falske guden ikke hadde klart, og hans maktesløshet skulle snart bli endelig fastslått. Ba’als profeter hadde i over tre år bønnfalt sin gud om at han måtte gjøre slutt på den tørken landet led under, men det hadde vist seg at han ikke var i stand til å gjøre det. Jehova selv skulle nå snart demonstrere sin overhøyhet ved å gjøre slutt på tørken. – 1. Kong 16:30 til 17:1; 18:1–40.

⁴ Når skulle så Jehova gå til handling? Hvordan skulle Elia forholde seg i mellomtiden? Og hva kan vi lære av denne troens mann? La oss se på det når vi nå undersøker beretningen. – Les 1. Kongebok 18:41–46.

 5. Hva sa Elia at Akab skulle gjøre, og er det noe som tyder på at Akab hadde lært noe av det som hadde skjedd den dagen?

⁵ Elia henvendte seg til Akab og sa: «Gå opp og spis og drikk; for det høres en lyd av bruset fra et regnskyll.» Hadde denne onde kongen lært noe av det som hadde skjedd den dagen? Det står ikke noe bestemt om det i beretningen, men det er ikke noe som tyder på at han angret eller bad profeten om hjelp til å vende seg til Jehova og be om tilgivelse. Det står bare: «Akab gikk så opp for å spise og drikke.» (1. Kong 18:41, 42) Hva med Elia?

6, 7. Hva bad Elia om, og hvorfor?

⁶ «Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg ned til jorden og holdt ansiktet mellom knærne.» Mens Akab drog av sted for å spise og drikke, fikk Elia anledning til å be til sin himmelske Far. Legg merke til beskrivelsen av Elias ydmyke kroppsstilling – han bøyde seg til jorden med hodet så lavt at han hadde ansiktet like ved knærne. Hva gjorde Elia? Vi behøver ikke å gjette. Bibelen sier i Jakob 5:18 at Elia bad om at tørken skulle ta slutt. Sannsynligvis bad han om dette på toppen av Karmel.

⁷ Jehova hadde tidligere sagt: «Jeg har bestemt meg for å gi regn over landets overflate.» (1. Kong 18:1) Elia bad om at Jehovas uttrykte vilje måtte bli gjennomført, i likhet med det Jesus lærte sine etterfølgere å be om cirka tusen år senere. – Matt 6:9, 10.

 8. Hva lærer vi om bønn av Elias eksempel?

⁸ Elias eksempel lærer oss mye om bønn. Elia var først og fremst opptatt av at Guds vilje skulle skje. Når vi ber, er det godt å huske at «uansett hva det er vi ber om i samsvar med [Guds] vilje, så hører han oss». (1. Joh 5:14) Det er derfor klart at vi må vite hva som er Guds vilje, for å kunne be på en akseptabel måte – en god grunn til å studere Bibelen hver dag. Elia ønsket sikkert også at tørken skulle opphøre fordi hans landsmenn led under den. Hans hjerte må ha vært fylt av takknemlighet på grunn av det miraklet han hadde sett Jehova utføre den dagen. Våre bønner bør også være preget av en inderlig takknemlighet og av omtanke for andres ve og vel. – Les 2. Korinter 1:11; Filipperne 4:6.

 9. Hva bad Elia tjeneren sin om å gjøre, og hvilke to egenskaper skal vi se nærmere på?

⁹ Elia var sikker på at Jehova ville gripe inn for å gjøre slutt på tørken, men han var ikke sikker på når han ville gjøre det. Hva gjorde profeten i mellomtiden? Legg merke til hva beretningen sier: «Så sa han til tjeneren sin: ‘Jeg ber deg, gå opp. Se i retning av havet.’ Da gikk han opp og så utover og sa deretter: ‘Det er slett ingenting å se.’ Og han sa videre: ‘Gå tilbake’, sju ganger.» (1. Kong 18:43) Elias eksempel lærer oss minst to ting. Vi kan for det første merke oss hvor tillitsfull han var, og for det andre hvor årvåken han var.

10, 11. (a) På hvilken måte viste Elia at han stolte på Jehovas løfte? (b) Hvorfor kan vi ha en lignende tillit?

¹⁰ Fordi Elia stolte på Jehovas løfte, søkte han ivrig etter et tegn på at Jehova snart skulle gå til handling. Han sendte tjeneren sin opp til et høyt utsiktspunkt for at han skulle speide mot horisonten og se om det var noe tegn til at det ville bli regn. Tjeneren kom tilbake med en nedslående rapport: «Det er slett ingenting å se.» Horisonten var klar og himmelen tydeligvis skyfri. Legger du merke til noe spesielt? Husk at Elia nettopp hadde sagt til kong Akab: «Det høres en lyd av bruset fra et regnskyll.» Hvordan kunne profeten si dette når det ikke var noen regnskyer å se?

¹¹ Elia visste hva Jehova hadde lovt. Som Jehova Guds profet og representant var han sikker på at Gud ville oppfylle sitt ord. Elia hadde så stor tillit til Jehova at det var som om han allerede kunne høre regnskyllet. Dette kan få oss til å tenke på noe Bibelen sier om Moses: «Han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige.» Er Gud like virkelig for deg? Han gir oss god grunn til å ha en tilsvarende tro på ham og hans løfter. – Hebr 11:1, 27.

12. Hvordan viste Elia at han fulgte våkent med, og hvordan reagerte han da han fikk høre at tjeneren så en liten sky?

¹² Legg videre merke til hvor våkent Elia fulgte med. Han sendte tjeneren sin av sted, ikke én eller to ganger, men sju ganger! Det kan hende at tjeneren ble lei av å utføre dette oppdraget om og om igjen, men Elia var hele tiden ivrig etter å få et tegn, og han gav ikke opp. Etter den sjuende gangen kunne tjeneren endelig melde: «Se, en liten sky, som en manns hånd, stiger opp av havet.» Kan du se for deg denne tjeneren idet han strekker ut armen og bruker hånden for å måle størrelsen på den lille skyen som dukker opp i horisonten over Storhavet? Han var kanskje ikke særlig imponert. For Elia, derimot, var denne skyen viktig. Han gav straks tjeneren denne beskjeden: «Gå opp og si til Akab: ‘Spenn for! Og dra ned, så ikke skyllregnet skal oppholde deg!’» – 1. Kong 18:44.

13, 14. (a) Hvordan kan vi etterligne Elias årvåkenhet? (b) Hvilke grunner har vi til å utføre vår tjeneste med en bevissthet om at arbeidet er viktig og tiden er kort?

¹³ Igjen var Elia et godt eksempel for oss. Vi lever også i en tid da Gud snart skal gjennomføre sin uttrykte hensikt. Elia ventet på at tørken skulle ta slutt. Guds tjenere i vår tid venter på at en fordervet verdensordning skal ta slutt. (1. Joh 2:17) Inntil Jehova Gud går til handling, må vi i likhet med Elia holde oss våkne. Guds egen Sønn, Jesus, sa til sine etterfølgere: «Hold dere derfor våkne, for dere vet ikke på hvilken dag deres Herre kommer.» (Matt 24:42) Mente Jesus at hans etterfølgere ikke skulle vite noe som helst om når enden skulle komme? Nei, for han gav en omfattende beskrivelse av hvordan verden skulle være i tiden like før enden. Vi kan alle se hvordan dette detaljerte tegnet på «avslutningen på tingenes ordning» går i oppfyllelse. – Les Matteus 24:3–7.

¹⁴ Hvert trekk ved dette tegnet gir oss kraftige og overbevisende vitnesbyrd. Er slike vitnesbyrd nok til å få oss til å utføre vår tjeneste for Jehova med en bevissthet om at arbeidet er viktig og tiden er kort? Én liten sky som viste seg i horisonten, var nok til å overbevise Elia om at Jehova snart skulle gå til handling. Ble den trofaste profeten skuffet?

15, 16. Hva skjedde nå raskt, og hva kan Elia ha lurt på når det gjelder Akab?

¹⁵ Beretningen sier: «Det skjedde i mellomtiden at himlene mørknet til med skyer og vind, og det begynte å komme et kraftig regnskyll. Og Akab kjørte av sted og begav seg til Jisre’el.» (1. Kong 18:45) Nå begynte ting å skje raskt. Mens Elias tjener overbrakte profetens budskap til Akab, ble den lille skyen til mange, slik at himmelen mørknet til. Det blåste også en kraftig vind, og til slutt, etter tre og et halvt år med tørke, falt det igjen regn på Israels jord. Den uttørkede jorden sugde til seg dråpene. Etter hvert som regnet ble kraftigere, økte vannføringen i Kisjon-elven, slik at blodet fra de henrettede Ba’al-profetene utvilsomt ble skylt bort. De egensindige israelittene fikk dessuten en mulighet til å rense landet for den forferdelige Ba’al-dyrkelsen.

¹⁶ Elia håpet ganske sikkert at dette ville skje. Kanskje han lurte på hvordan Akab ville reagere på de dramatiske tingene som nå skjedde. Ville Akab angre og ta avstand fra Ba’al-dyrkelsens forderv? Begivenhetene den dagen hadde gitt ham tungtveiende grunner til å foreta slike forandringer. Vi kan naturligvis ikke vite hva som rørte seg i Akabs sinn akkurat da. Beretningen forteller ganske enkelt at kongen «kjørte av sted og begav seg til Jisre’el». Hadde han lært noe? Hadde han bestemt seg for å forandre sin handlemåte? Det som skjedde senere, viser at svaret var nei. Men dagen var ennå ikke over for Akab – og heller ikke for Elia.

17, 18. (a) Hva skjedde med Elia på veien til Jisre’el? (b) Hva var spesielt med at Elia løp fra Karmel til Jisre’el? (Se også fotnoten.)

¹⁷ Jehovas profet gikk av gårde langs den samme veien som Akab fulgte. Han hadde en lang, mørk og våt tur foran seg. Men så hendte det noe usedvanlig.

¹⁸ «Jehovas hånd viste seg å være over Elia, så han bandt opp om hoftene og løp av sted foran Akab hele veien til Jisre’el.» (1. Kong 18:46) Det er tydelig at «Jehovas hånd» virket på Elia på en overnaturlig måte. Avstanden til Jisre’el var omkring tre mil, og Elia var ingen ungdom.a Prøv å se for deg det hele: Profeten bandt de lange klærne sine opp om hoftene slik at det ble lettere å bevege bena. Så løp han så fort langs den regnvåte, sølete veien at han innhentet, passerte og løp fra den kongelige vognen!

19. (a) Hvilke profetier kan den kraften Elia fikk av Gud, minne oss om? (b) Hva var Elia helt sikker på mens han løp til Jisre’el?

¹⁹ For en velsignelse dette må ha vært for Elia! Det må ha vært en fantastisk opplevelse for ham å føle at han hadde en slik styrke, vitalitet og utholdenhet – som kanskje overgikk den kraften han noen gang hadde hatt da han var ung. Dette kan få oss til å tenke på de profetiene som lover at trofaste mennesker skal få fullkommen helse og kraft i det kommende paradiset her på jorden. (Les Jesaja 35:6; Luk 23:43) Mens Elia løp langs den våte veien, var han helt sikker på at han var godkjent av sin Far, den eneste sanne Gud, Jehova.

20. Hva kan vi gjøre for å bli velsignet av Jehova?

²⁰ Jehova vil svært gjerne velsigne oss. La oss gjøre alt vi kan for å bli velsignet av ham; det er verdt alle mulige anstrengelser. I likhet med Elia bør vi være årvåkne og tenke på de tydelige vitnesbyrdene som viser at Jehova snart kommer til å gå til handling i denne farlige og kritiske tiden. I likhet med Elia har vi all grunn til å ha full tillit til de løftene som Jehova, «sannhetens Gud», har gitt. – Sal 31:5.