’Hvis noen pålegger deg å gjøre tjeneste’

«HEI du der! Slutt med det du holder på med, og kom hit og bær denne oppakningen for meg.» Hvordan tror du en travel jøde i det første århundre ville ha reagert hvis en romersk soldat hadde sagt dette til ham? I Bergprekenen kom Jesus med følgende anbefaling: «Hvis en myndighetsperson pålegger deg å gjøre tjeneste en mil, så gå to mil med ham.» (Matteus 5: 41) Hvordan ville Jesu tilhørere oppfatte dette rådet? Og hva bør vi som lever nå, lære av det?

For å kunne svare på dette trenger vi å vite litt om pliktarbeid i fortiden. Dette var noe Israels innbyggere på Jesu tid var så altfor godt kjent med.

Pliktarbeid

Det finnes vitnesbyrd om at det ble utført pliktarbeid (også kalt corvée) i Midtøsten så langt tilbake som på 1700-tallet fvt. I tekster som skriver seg fra forvaltningen i den syriske oldtidsbyen Alalakh, omtales grupper av pliktarbeidere som var tvangsutskrevet av myndighetene til å utføre personlige tjenester. I Ugarit som ligger på kysten av det nordlige Syria, var forpaktere pålagt lignende plikter med mindre de var fritatt for dem av kongen.

Folk som ble underlagt fremmede makter, ble naturligvis ofte satt til å utføre tvangsarbeid. Egyptiske arbeidsfogder tvang israelittene til å arbeide som slaver og lage teglstein. Senere forlangte israelittene at kanaaneiske innbyggere i det lovte land skulle utføre slavearbeid, og David og Salomo gjorde noe tilsvarende. — 2. Mosebok 1: 13, 14; 2. Samuelsbok 12: 31; 1. Kongebok 9: 20, 21.

Da israelittene bad om å få en konge, forklarte Samuel hvilke rettigheter en konge ville komme til å ha. Han ville sette sine undersåtter til å tjene som vognstyrere og hestfolk, til å pløye og høste, til å lage våpen og så videre. (1. Samuelsbok 8: 4—17) Da Jehovas tempel ble bygd, måtte ikke-israelitter utføre tvangsarbeid som slaver, «men av Israels sønner gjorde Salomo ingen til slaver; de var nemlig krigere og hans tjenere og hans fyrster og hans adjutanter og førere for hans vognstyrere og for hans hestfolk». — 1. Kongebok 9: 22.

Angående de israelittene som deltok i byggeprosjekter, sies det i 1. Kongebok 5: 13, 14: «Kong Salomo førte stadig opp dem som var utskrevet til tvangsarbeid fra hele Israel; og de som var utskrevet til tvangsarbeid, utgjorde tretti tusen mann. Og han sendte dem til Libanon i skift på ti tusen i måneden. Én måned var de i Libanon, to måneder i sine hjem.» En forsker sier: «Det kan ikke være noen tvil om at de israelittiske og judeiske kongene benyttet seg av pliktarbeid for å sikre seg ulønnet arbeidskraft til sine byggeaktiviteter og til arbeid på dyrket mark som lå under kronen.»

Arbeidsbyrden var tung under Salomos styre. Den var så knugende at da Rehabeam truet med å øke byrdene, gjorde hele Israel opprør og steinet ham som var satt over dem som var utskrevet til tvangsarbeid. (1. Kongebok 12: 12—18) Men ordningen med pliktarbeid ble ikke avskaffet. Asa, Rehabeams sønnesønn, sammenkalte Judas innbyggere til byggearbeid i byene Geba og Mispa, og «ingen var fritatt». — 1. Kongebok 15: 22.

Under romernes herredømme

Av Bergprekenen framgår det at jødene i det første århundre var fortrolig med muligheten til å bli ’pålagt å gjøre tjeneste’. Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet aggareuo, som opprinnelig ble brukt i forbindelse med persiske kurerer. De hadde myndighet til å forlange bistand fra menn, hester, skip eller hva som helst ellers som måtte være nødvendig for å få utført offentlige oppdrag raskest mulig.

På Jesu tid var Israel besatt av romerne, som hadde antatt et lignende system. I sine provinser kunne de pålegge befolkningen å utføre pliktarbeid regelmessig eller av og til, noe som kom i tillegg til de vanlige skattene de ble ilagt. Slike pålegg var mildt sagt upopulære. Dessuten hendte det ofte at dyr, kjørere og vogner uten hjemmel i forskriftene ble rekvirert til statlig transporttjeneste. Ifølge historikeren Michael Rostovtzeff forsøkte noen statstjenestemenn å «regulere og systematisere [ordningen], men uten hell, for så lenge ordningen fantes, var det ikke til å unngå at den fikk dårlige følger. Den ene forordningen etter den andre ble gitt av prefektene, som oppriktig forsøkte å stanse det maktmisbruk og den undertrykkelse som systemet var forbundet med . . . Men ordningen fortsatte å virke undertrykkende».

En greskkyndig sier: «Hvem som helst kunne bli pålagt å bære hærens utstyr en viss strekning, og hvem som helst kunne bli tvunget til å utføre en hvilken som helst tjeneste som okkupasjonsmakten fant det for godt å pålegge ham.» Dette skjedde med Simon fra Kyrene da romerske soldater påla ham å bære Jesu torturpæl. — Matteus 27: 32.

I rabbinske tekster henvises det også til denne upopulære ordningen. En rabbiner ble for eksempel pålagt å frakte myrter til et palass. Arbeidere kunne bli tatt fra sine arbeidsgivere og satt til andre oppgaver, mens deres arbeidsgivere fremdeles måtte betale deres lønninger. Lastedyr eller okser kunne bli rekvirert. Hvis de i det hele tatt ble returnert, ville de sannsynligvis ikke være i en slik tilstand at de kunne brukes til videre arbeid. Man kan forstå hvorfor det at noe ble rekvirert, ble betraktet som ensbetydende med at det ble konfiskert. Dette framgår også av et jødisk ordtak: «Angareia er som døden.» En historiker sier: «En landsby kunne bli lagt øde når okser som ble brukt til pløying, ble tatt til angareia i stedet for trekkdyr som det var gitt tillatelse til å ta.»

Det er lett å forestille seg hvor upopulære slike former for tjeneste var, spesielt siden de ofte ble pålagt folk på en arrogant og urettferdig måte. Fordi jødene inderlig hatet de hedenske maktene som hersket over dem, følte de også bitter motvilje mot den ydmykelse at de ble tvunget til å utføre slike plagsomme arbeidsoppgaver. Ingen kjent lov lar oss vite nøyaktig hvor langt en borger kunne bli tvunget til å bære en bør. Det er sannsynlig at mange ikke ville være villig til å gå et eneste skritt lenger enn loven krevde.

Det var likevel denne ordningen Jesus siktet til da han sa: «Hvis en myndighetsperson pålegger deg å gjøre tjeneste en mil, så gå to mil med ham.» (Matteus 5: 41) Noen som hørte ham si dette, må ha tenkt at han var urimelig. Hva mente han egentlig?

Hvordan de kristne bør reagere

Enkelt sagt oppfordret Jesus sine tilhørere til å reagere med villighet og ikke motstrebende hvis en myndighetsperson påla dem å utføre en eller annen tjeneste som var i samsvar med loven. De skulle derved gi «keiseren de ting som keiserens er», men ikke glemme at de også var forpliktet til å gi «Gud de ting som Guds er». — Markus 12: 17.a

Apostelen Paulus formante de kristne: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. Derfor, den som står myndigheten imot, har tatt standpunkt mot Guds ordning . . . hvis du gjør det som er ondt, da frykt: for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet.» — Romerne 13: 1—4.

Jesus og Paulus var altså innforstått med den rett en konge eller styresmakt hadde til å straffe dem som handlet i strid med deres krav. Hvordan kunne de bli straffet? Den greske filosofen Epiktet, som levde i det første og det andre århundre evt., sier noe om dette: «Hvis det blir foretatt en uforutsett rekvirering og en soldat tar ditt unge esel, så gi slipp på det. Gjør ikke motstand, knurr ikke, så du ikke blir slått i tillegg til at du mister eselet.»

Det har likevel hendt både i fortiden og i nåtiden at kristne har følt at de ikke med god samvittighet har kunnet etterkomme myndighetenes krav. Noen ganger har det fått alvorlige følger. Noen kristne er blitt dømt til døden. Andre har sittet mange år i fengsel fordi de har nektet å være med på noe de har betraktet som ikke-nøytrale virksomheter. (Jesaja 2: 4; Johannes 17: 16; 18: 36) I andre tilfeller har kristne følt at de kunne gjøre det som ble forlangt av dem. Noen kristne mener at de med god samvittighet kan utføre samfunnsnyttige tjenester under ledelse av sivile myndigheter. Slike tjenester kan bestå i å hjelpe eldre eller funksjonshemmede, delta i brannslokking, rydde strender, arbeide i parker, skoger eller biblioteker og så videre.

Forholdene er naturligvis forskjellige fra land til land. De enkelte kristne må derfor følge sin samvittighet, som er opplært i samsvar med Bibelen, når de skal avgjøre hvorvidt de skal rette seg etter visse krav.

«Gå to mil»

Det prinsippet Jesus framholdt, nemlig at man bør være villig til å innfri berettigede krav, gjelder ikke bare i forbindelse med pålegg fra myndighetene, men også i forbindelse med mellommenneskelige forhold. Det kan for eksempel hende at en som står over deg, ber deg om å gjøre noe som du helst ikke vil gjøre, men som ikke er i strid med Guds lov. Hvordan vil du da reagere? Du blir kanskje ergerlig fordi du synes det blir lagt et urimelig stort beslag på din tid og dine krefter. Det fører kanskje til uvilje. Hvis du motstrebende gjør som du blir bedt om, kan du kanskje miste din indre ro. Hva er løsningen? Gjør som Jesus anbefalte — gå en ekstra mil. Gjør ikke bare det du blir bedt om, men gjør mer enn det. Gjør det villig. Hvis du har en slik sinnsinnstilling, føler du ikke lenger at du blir utnyttet, men du bevarer din frihet til å bestemme over dine egne handlinger.

En forfatter sier: «Mange mennesker går gjennom livet og gjør bare det de er nødt til. For dem er livet et ork, og de er konstant trette. Andre gjør mer enn plikten krever, og gir gavmildt av seg selv.» Ja, mange situasjoner byr på et valg mellom det å gå én mil under tvang — og det å gå to mil. I det første tilfellet kan man ha lyst til å insistere på sine rettigheter. I det andre tilfellet kan man oppnå større tilfredshet. Hvordan ser du på dette? Du vil sannsynligvis høste større glede og være mer produktiv hvis du kan se på din virksomhet som noe du ønsker å gjøre, og ikke bare som en plikt eller noe du er nødt til å gjøre.

Hvordan vil du forholde deg hvis du har en viss myndighet? Det er selvfølgelig verken kjærlig eller kristent å bruke sin myndighet til å tvinge andre til å gjøre noe som er i strid med deres vilje. Jesus sa: «Nasjonenes herskere rår som herrer over dem, og stormennene utøver myndighet over dem.» Men dette er ikke en kristen handlemåte. (Matteus 20: 25, 26) En autoritær framgangsmåte kan nok gi resultater, men det er klart at forholdene blant alle involverte parter vil bli mye bedre hvis vennlige og passende henstillinger blir møtt med respektfull og positiv medgjørlighet. Ja, den som er villig til å gå to mil i stedet for bare én, kan få et mye rikere liv.

[Fotnote]

[Ramme på side 25]

MISBRUK AV TVANGSARBEID I FORTIDEN

Det er tydelig at ordningen med tvangsarbeid ofte ble utnyttet til å presse folk til å utføre private tjenester, siden det ble gitt forskrifter for å hindre slikt misbruk. I 118 fvt. bestemte Egypts farao Ptolemaios Evergetes II at hans embetsmenn «ikke skulle tvangskommandere noen av landets innbyggere til private tjenester og heller ikke rekvirere (aggareuein) deres kveg til noe slags eget bruk». Videre: «Ingen skal rekvirere . . . båter til eget bruk under noe som helst slags påskudd.» I en innskrift fra 49 evt. i Den store oases tempel i Egypt erkjente den romerske prefekten Vergilius Capito at soldater hadde foretatt ulovlige beslagleggelser, og han fastslo at «ingen skal ta eller rekvirere . . . noe uten at han har en skriftlig fullmakt fra meg».

[Bilde på side 24]

Simon fra Kyrene ble pålagt å gjøre tjeneste

[Bilde på side 26]

Mange Jehovas vitner har måttet sitte i fengsel fordi de har holdt fast ved sitt kristne standpunkt