Hvilken Gud tilber du?

DETTE spørsmålet ville bli besvart på mange forskjellige måter hvis det ble stilt til forskjellige mennesker rundt omkring i verden. Apostelen Paulus bemerket: «Det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’.» (1. Korinter 8: 5) Nå i vår tid tilber menneskene millionvis av guder. Men er du klar over at mange mennesker tilber en annen gud enn den de går ut fra at de tilber? Og visste du at mange ateister er mer religiøse enn folk som tror på en gud? Hvordan kan det være mulig?

Å tilbe betyr blant annet å «vise sterkt beundrende ærbødighet». De ordene i Bibelens opprinnelige språk som er gjengitt med tilbedelse, leder tanken hen på tjeneste eller det å bøye seg ned for noen. Med dette som utgangspunkt kan vi se nærmere på hvordan folk kan ta feil med hensyn til hvem eller hva de egentlig tilber.

En sammensmeltning av forskjellige former for tilbedelse

Tenk for eksempel på samaritanene i gammel tid. Mange av dem var opprinnelig utlendinger som kom til Palestina på assyrernes initiativ for å fylle tomrommet etter Israels ti nordlige stammer, som var blitt bortført. De hadde tidligere dyrket hedenske guder, men nå gjorde de et forsøk på å lære om Jehova, Israels Gud. Tok de dermed avstand fra sin gamle religion? Nei. Bibelen sier: «De bar seg at på samme vis som før. Så fryktet nok disse fremmede folkene [Jehova], men dyrket samtidig sine gudebilder.» (2. Kongebok 17: 40, 41) Selv om samaritanene utgav seg for å anerkjenne Jehova, tjente de altså fremdeles sine gamle guder og praktiserte derved en slags blandingsreligion.

Noe lignende skjedde da katolske misjonærer brakte sin religion til Sør-Amerika. De omvendte størsteparten av befolkningen, men i likhet med samaritanene glemte heller ikke søramerikanerne sine tidligere guder. Hedensk voodoo-dyrkelse forekommer for eksempel fremdeles i Brasil blant såkalte kristne, og det blir også holdt fester til ære for gamle guddommer, blant andre gudinnen Iemanjá. Tilsvarende forhold rår i andre søramerikanske land.

Den religionen som disse misjonærene innførte i Sør-Amerika, var forresten også en blandingsreligion. Mange trekk ved dens lære, for eksempel læren om treenigheten, om et brennende helvete og om sjelens udødelighet, skriver seg fra gamle hedenske religioner og filosofier og er avgjort ikke basert på Bibelen. Dens høytider — for eksempel julen og dens form for påske — har en ikke-kristen opprinnelse.a Bibelens Gud har sagt: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Er det mulig å holde slike hedenske fester og tro på slike ikke-kristne lærdommer og samtidig tilbe Ham? Selvfølgelig ikke! — 2. Mosebok 20: 3.

«Vokt dere for avguder»

La oss nå se på et annet bedrag som mange er blitt offer for i forbindelse med sin tilbedelse. Apostelen Johannes skrev: «Små barn, vokt dere for avguder.» (1. Johannes 5: 21, NW) Omkring en milliard mennesker regnes med til kristenheten, og det forutsettes at de betrakter seg som tilbedere av den samme Gud som Johannes tilbad. Men flere hundre millioner av disse menneskene bøyer seg ned for figurer og bilder som forestiller «helgener», Jesus og jomfru Maria.

Det finnes også andre lumske former for avgudsdyrkelse. I året 44 e.Kr. holdt kong Herodes Agrippa en offentlig tale, og folk ble så begeistret at de ropte: «Her taler en gud, ikke et menneske.» (Apostlenes gjerninger 12: 21, 22) Ja, de gjorde Herodes til en gud. Lignende hendelser har funnet sted i våre dager. På den stormfulle tiden da nazismen vokste fram til å bli en maktfaktor i Europa, ropte folk «Heil Hitler!» Derved viste de en tilbedende holdning. Mange var villig til å kjempe og dø for der Führer som om han skulle vært en gud, folkets frelser. Og de fleste av dem som hyllet ham på denne måten, var medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn.

Både før og etter Hitlers tid har andre politiske ledere fremstilt seg som frelserskikkelser og forlangt udelt hengivenhet. Folk som har føyd dem i dette, har derved gjort disse menneskene til guder og blitt deres «tilbedere» enten de fra før av tilhørte et religionssamfunn eller betraktet seg som ateister. Den måten sportshelter, filmstjerner og andre artister blir dyrket på av sine beundrere, er også en form for tilbedelse.

Pengedyrkelse

Tenk også over hva følgende ord av Jesus innebærer: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» (Matteus 6: 24) Kjenner du noen som tilhører et kirkesamfunn, men som først og fremst er interessert i å tjene penger? Hvem er det et slikt menneske egentlig tjener — Gud eller Mammon? Vet du om mange ikke-troende som er oppslukt av et intenst pengejag? De tilber også penger og er kanskje ivrigere i sin tilbedelse enn mange troende.

Apostelen Paulus forklarte et lignende prinsipp da han skrev: «La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse.» (Kolosserne 3: 5) Hvis vi begjærer noe så sterkt at vi setter alle våre krefter inn på å oppnå det og kanskje også begår lovbrudd for å nå vårt mål, da er det vi streber etter, en avgud for oss. (Efeserne 5: 5) I et annet brev skrev Paulus følgende om visse overtredere: «De har magen til gud.» (Filipperne 3: 19) Hvis vårt eneste mål i livet er å tilfredsstille oss selv eller fylle vår egen mage, da gjør vi oss selv til gud. Kjenner du mange som dyrker en slik gud?

Ja, det er som apostelen Paulus skrev: «Det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’.» Og de som tilber dem, ligner ofte samaritanene i fortiden, som tjente én gud med sine ord og en annen med sine gjerninger. Men i virkeligheten er det bare én Gud som fortjener vår tilbedelse. Er du klar over hvem det er? Videre er det noe som er felles for alle som tilber alle andre guder. Hva kan det være? Det skal vi se på i neste artikkel.

[Fotnote]