HEST

[hebr. sus; rẹkhev (vognhester); rẹkhesj (hestespann; posthester); gr. hịppos].

I forbindelse med at Jehova, hestens skaper, irettesatte Job, beskrev han noen av hestens særtrekk: dens store styrke, prustingen gjennom de store neseborene, det at den utålmodig stamper i bakken, dens opphisselse ved utsikten til kamp og dens fryktløshet ved våpenlarm. (Job 39: 19–25) Hesten har fra gammelt av hatt nær tilknytning til mennesket, som har benyttet bissel og pisk til å kontrollere den. – Sl 32: 9; Ord 26: 3; Jak 3: 3.

Militær bruk. I oldtiden ble hesten brukt av konger, fyrster og embetsmenn og i kommunikasjonslinjer (2Sa 15: 1; For 10: 7; Est 6: 7, 8; 8: 14; Jer 17: 25; 22: 4), men den ble hovedsakelig brukt til krigføring. – Ord 21: 31; Jes 5: 28; Jer 4: 13; 8: 16; 46: 4, 9.

Hesten egner seg imidlertid ikke så godt til krigføring i fjellrikt, ulendt terreng. (Am 6: 12) Da Israel-kongen Akab beseiret syrerkongen Ben-Hadads hær, unnskyldte Ben-Hadads tjenere seg således med at dette kom av at Israels Gud var «en fjellgud» og ikke en Gud for slettene, hvor hester og vogner gir en et stort fortrinn. Ikke desto mindre gav Jehova Israel seier også på slettene. – 1Kg 20: 23–29.

Hesten var en så fryktinngytende del av en slagkraftig hær at selv bare lyden av mange hester og vogner var nok til å skape frykt og kunne få en hær til å anse seg for å være tallmessig underlegen og flykte i panikk. (2Kg 7: 6, 7) Egypternes, assyrernes, babylonernes, medopersernes og andre nasjoners militære slagkraft avhang for en stor del av hvor godt utstyrt de var med hester. (Jes 31: 1, 3; Jer 6: 22, 23; 50: 35, 37, 41, 42; 51: 27, 28; Ese 23: 5, 6, 23; 26: 7, 10, 11; Na 3: 1, 2; Hab 1: 6, 8) På gamle monumenter ses ofte avbildninger av hester med bissel, tømmer, hodepryd, salklede og annet utstyr.

Guds utvalgte folk, israelittene, skulle imidlertid ikke være lik egypterne og andre av datidens nasjoner, som mente at deres sikkerhet og uavhengighet avhang av at de hadde mange hester og stridsvogner. Israels konger hadde ikke lov til å skaffe seg mange hester. (5Mo 17: 15, 16) Israelittene skulle ikke sette sin lit til militær slagkraft, hester og vogner, men skulle i stedet se hen til Jehova for å få hjelp, og de skulle aldri la seg skremme av fiendenes krigsutrustning. – 5Mo 20: 1–4; Sl 20: 7; 33: 17; Ho 1: 7.

Kong David var nøye med å overholde Jehovas forbud mot å skaffe seg mange hester. Da han beseiret Hadadeser, kongen i Soba, kunne han ha føyd mange hester til hæren sin, men i stedet tok han bare så mange som han mente han trengte til umiddelbar bruk, og gav ordre om at hasene skulle skjæres over på resten. – 2Sa 8: 3, 4; 1Kr 18: 3, 4; jf. Jos 11: 6, 9; se HASE.

Fra Salomos tid til hjemkomsten fra landflyktigheten. Davids sønn Salomo, som etterfulgte ham som konge, begynte imidlertid å samle seg tusener av hester. (1Kg 4: 26 [«førti tusen» i uttrykket «førti tusen båser med hester» regnes i alminnelighet for å være en avskrivningsfeil for «fire tusen»]; jf. 2Kr 9: 25.) Salomo fikk hester fra Egypt og andre land (2Kr 9: 28), og hester var blant de gavene folk hadde med seg når de kom for å høre Salomos visdom (1Kg 10: 24, 25; 2Kr 9: 23, 24). Dyrene ble oppstallet i spesielle vognbyer og også i Jerusalem. (1Kg 9: 17–19; 10: 26) Den byggen og halmen som hestene ble fôret med, ble skaffet av de regionale fogdene som sørget for matvarer til kongens bord. – 1Kg 4: 27, 28.

Under Salomos regjering handlet kongens kjøpmenn med hester og vogner. Prisen på en hest var 150 sølvstykker (2250 kr, hvis sølvstykkene var sølvsekler), og prisen på en vogn var 600 sølvstykker (9000 kr, hvis det dreide seg om sekler). – 1Kg 10: 28, 29; 2Kr 1: 16, 17.

Senere benyttet konger i Juda og Israel hester til krigføring. (1Kg 22: 4; 2Kg 3: 7) Profeten Jesaja sa at Juda land var fylt med hester. (Jes 2: 1, 7) Selv om antall hester til tider ble sterkt redusert i Israel som følge av tørke, hungersnød og militære tilbakeslag (1Kg 17: 1; 18: 1, 2, 5; 2Kg 7: 13, 14; 13: 7; Am 4: 10), fortsatte folket å sette sin lit til hester og søkte militær bistand i Egypt (Jes 30: 16; 31: 1, 3). Onde konger i Juda viet til og med noen hester til den hedenske solkulten og førte i den forbindelse hester inn på det hellige tempelområdet. (2Kg 23: 11) Judas siste konge, Sidkia, gjorde opprør mot babylonerkongen Nebukadnesar og sendte bud til Egypt for å be om hester og militær støtte. (2Kr 36: 11, 13; Ese 17: 15) Resultatet ble at Juda ble ført i landflyktighet, slik det var forutsagt. – Ese 17: 16–21; Jer 52: 11–14.

Hester nevnes blant de lastedyrene som skulle brukes til å føre Guds folk, som var blitt spredt omkring, til Jerusalem. (Jes 66: 20) Det er således verdt å merke seg at de jødene som vendte tilbake til sitt hjemland i forbindelse med den første oppfyllelsen av profetiene om gjenopprettelse, hadde med seg 736 hester. – Esr 2: 1, 66; Ne 7: 68.

Brukt billedlig. I Bibelen nevnes hesten mange ganger i billedlig sammenheng. Det troløse Jerusalems utuktige sønner sammenlignes med «brunstige hester». (Jer 5: 7, 8) Det troløse Jerusalem prostituerte seg ved sine forbindelser med herskerne over de hedenske nasjonene og var opptent av begjær etter dem, på samme måte som medhustruer som tilhørte menn som ble sammenlignet med hingster på grunn av sin store seksuelle kapasitet. (Ese 23: 20, 21) Et frafallent folks sta og alt annet enn angrende holdning sammenlignes med den ubesindighet en hest viser når den «stormer fram i striden» uten å tenke på konsekvensene. – Jer 8: 6.

Den spesielle oppmerksomhet og pryd som blir en kongelig hest til del, brukes som bilde på hvordan Jehova vender sin oppmerksomhet mot sitt angrende folk og viser det gunst, slik at det blir som en seierrik stridshest. – Sak 10: 3–6.

Da Jehova forutsa ved profeten Joel at en hard plage skulle ramme dem som gav seg ut for å være hans tjenere, men som i virkeligheten var frafalne, nevnte han ødeleggende skadedyr med «utseende . . . som hesters utseende». (Joe 2: 1–4) Apostelen Johannes fikk et lignende syn av en stor gresshoppeplage, med gresshopper som «lignet hester klare til kamp». – Åp 9: 7.

Johannes så også ridende hærstyrker som talte to myriader myriader (200 000 000), som hadde myndighet til å fullbyrde Guds ødeleggende dommer. Både i hodene og i halene hadde hestene makt til å forårsake død. Alle disse hestene stod tydeligvis under ledelse av de fire englene som hadde vært bundet ved elven Eufrat. – Åp 9: 14–19.

Jehovas usynlige, himmelske krigsutrustning blir framstilt ved hester og stridsvogner av ild. (2Kg 2: 11, 12) Elisja bad ved en anledning om at hans skrekkslagne tjeners øyne måtte bli åpnet, slik at han kunne se at «fjellområdet var fullt av hester og stridsvogner av ild rundt omkring Elisja», en himmelsk hær som skulle beskytte Elisja mot de syriske styrkene som var blitt sendt ut for å fange ham, og som nå hadde omringet ham. – 2Kg 6: 17.

Flere hundre år senere fikk Sakarja et syn hvor han så fire vogner – den første med røde hester, den andre med svarte hester, den tredje med hvite hester og den fjerde med flekkete, skimlete hester. Det blir opplyst at «dette er himlenes fire ånder». – Sak 6: 1–8; se også Sak 1: 8–11.

Sakarjas profeti om dem som gjorde krigstjeneste mot Jerusalem, viste at Jehova skulle komme sitt folk til unnsetning og føre ødeleggelse over dets fiender og deres hester. (Sak 14: 12–15; se også Ese 38 og 39.) En av flere velsignelser som dette kom til å føre til, var at hesten aldri mer skulle bli brukt til krigføring. Den skulle i stedet bli benyttet i tjeneste til Guds ære, slik det framgår av ordene: «På den dagen skal det stå på hestenes bjeller: ’Hellighet hører Jehova til!’» (Sak 14: 20; jf. 2Mo 28: 36, 37.) Utryddelse av stridsvogn og hest betegner også det at freden blir gjenopprettet. – Sak 9: 10.

Apostelen Johannes så i et syn den herliggjorte Jesus Kristus komme ridende på en hvit hest, fulgt av en hær av ryttere, alle sammen på hvite hester. Det ble åpenbart for Johannes at synet betydde at den krigen som Kristus skal føre på vegne av sin Gud og Far, Jehova, mot alle Guds fiender, kommer til å være en rettferdig krig. (Åp 19: 11, 14) Tidligere i Åpenbaringsboken blir det at Kristus går til handling som konge, og den elendigheten som så rammer jorden, framstilt ved forskjellige ryttere og deres hester. – Åp 6: 2–8.