MESJA

(Mẹsja).

1. Den førstefødte sønnen til «Kaleb, Hesrons sønn», av Juda stamme. Mesja var far til, eller grunnlegger av, Sif. – 1Kr 2: 18, 42.

2. Konge i Moab på den tiden da Jehosjafat var konge i Juda, og da Akab, Akasja og Jehoram var konger i Israel. Da moabittene var underlagt nordriket Israel, betalte de kong Akab en tributt på 100 000 lam og 100 000 uklipte værer, åpenbart av en rase som var kjent for å ha ull av god kvalitet. Da Akab var død, gjorde Mesja opprør mot Israels konge Akasja. Men Akasja døde etter en kort regjeringstid og ble etterfulgt av sin bror Jehoram, som fikk i stand et forbund med Judas konge, Jehosjafat, og en ikke navngitt konge i Edom for å få Mesja til å underkaste seg på nytt. De og deres hærstyrker fulgte en vanskelig rute sør for Dødehavet og slapp opp for vann. Men profeten Elisja forsikret dem om at hvis det ble gravd grøfter i den uttørkede elvedalen, skulle Jehova fylle dem med vann. – 2Kg 1: 1; 3: 4–19.

Slik gikk det, og da solen skinte på vannet tidlig om morgenen, så vannet ut som blod for moabittene, kanskje på grunn av den røde leiren i de nygravde grøftene. Misforståelsen fikk dem til å tro at Israels, Judas og Edoms forente styrker hadde gått løs på hverandre. Det var ikke så urimelig at de tenkte slik, for de visste at det rådde misunnelse mellom Israel og Juda. Dessuten hadde edomittene ingen varme følelser for Judas menn, som ved denne anledningen var Israels forbundsfeller. – 2Kg 3: 20–23; jf. 2Kr 20: 10, 11, 24, 25.

I den tro at deres fiender hadde slått hverandre i hjel, ropte moabittene: «Til byttet, Moab!» Dermed gikk de inn i Israels leir, men ble drevet på flukt. Israelittene forfulgte dem og ødela byene deres, stoppet til vannkildene deres og fylte jordstykkene deres med steiner. Slik holdt de på til de kom til byen Kir-Hareset (Kir i Moab). – 2Kg 3: 23–25.

Da kong Mesja innså at han var fanget i en felle, tok han med seg 700 mann som var bevæpnet med sverd, og forsøkte å gå til motangrep ved å bryte igjennom til Edoms konge (kanskje fordi han tenkte at han der ville møte minst motstand), men han greide det ikke. «Til slutt tok han sin førstefødte sønn, som skulle regjere i hans sted, og ofret ham som brennoffer på muren.» – 2Kg 3: 26, 27.

De fleste kommentatorer er enige om at Mesja ofret sin egen sønn til sin gud Kemosj. De få som er av en annen mening, sier at det var en sønn av Edoms konge som ble ofret, en som var tatt til fange. De støtter seg til Amos 2: 1 hvor det står at Moab «brente Edoms konges ben til kalk». Grammatikalsk sett er det mulig å tolke den hebraiske teksten i 2. Kongebok 3: 27 slik, men denne forståelsen ser ut til å være i strid med andre kjente fakta. Det er for eksempel ikke noe som tyder på at moabittene og ammonittene, Israels nabofolk, frambar sine fiender som ofre for sine guder, men det var en velkjent skikk i deres religion at de søkte å formilde sine guder ved å frambære sine egne barn som brennofre. (5Mo 12: 30, 31; Mi 6: 6, 7) På denne bakgrunn kan man forklare hvorfor Kemosj-dyrkeren Mesja tydde til en slik drastisk handling da han stod i umiddelbar fare for å lide nederlag.

Mesja-steinen. Mesja-steinen (også kalt Moabittsteinen) ble funnet i Dhiban (Dibon) i 1868. Den blir i alminnelighet forbundet med Mesja, og man mener at det som står på den, gjelder den perioden som begynte med det som omtales i tredje kapittel i 2. Kongebok. I den berømte innskriften på steinen forteller Mesja om at han løsrev seg fra israelittenes herredømme, som etter hans utsagn varte i 40 år. Det sies også noe om de stedene Mesja inntok (Medeba, Atarot, Nebo, Jahas). Mesja roser seg av å være meget religiøs og av å ha bygd byer og anlagt en hovedvei. Han roser seg også av en seier han påstår at han har vunnet over Israel, og han gir all ære til guden Kemosj. Mesja hadde også kjennskap til Israels Gud, Jehova, for i den 18. linjen i dette dokumentet finner man tetragrammet. Her sier Mesja: «Derfra førte jeg Jahves [kar] og slepte dem fram for Kemosj.» (BILDE: bd. 1, s. 946) Men som man kunne vente, tier han om sitt eget nederlag og det at han ofret sin sønn. I Biblical Archaeology Review (mai/juni 1986, s. 57) heter det: «Monumentale innskrifter på frittstående steiner og tempelvegger ble laget til propagandaformål og til forherligelse av nasjonalguden og landets hersker. Det er derfor ikke overraskende at Mesja unnlater å nevne det felttoget som kongene i Israel, Juda og Edom fikk i stand mot hans land, og som Bibelen gir en detaljert beretning om.»

3. En sønn av Sjaharajim og hans kone Hodesj. Mesja ble overhode for et fedrehus i Benjamins stamme. – 1Kr 8: 1, 8–10.

4. Et sted på grensen for det området som var bebodd av Joktans etterkommere. (1Mo 10: 29, 30) I den greske oversettelsen Septuaginta blir navnet Mesja gjengitt med Massẹ. Av den grunn tror noen at «Mesja» er en alternativ form av «Massa», som er navnet på en ismaelitt hvis etterkommere etter alt å dømme slo seg ned i Arabia. – 1Mo 25: 13, 14.