SAMUEL

(Sạmuel) [Guds navn].

En fremtredende profet (Apg 3: 24; 13: 20) som ifølge tradisjonen har skrevet Dommernes bok, Ruts bok og en del av 1. Samuelsbok i Bibelen. (Jf. 1Sa 10: 25; 1Kr 29: 29.) Hans far, Elkana, var levitt; han var en av de ikke-prestelige kehatittene. (1Kr 6: 27, 28, 33–38) Samuel fikk tre helbrødre og to helsøstre. – 1Sa 2: 21.

Før han ble unnfanget, hadde hans mor, Hanna, lovt å gi ham til tjenesten for Jehova som en nasireer (1Sa 1: 11), så da han var blitt avvent (sannsynligvis tidligst tre år gammel; jf. 2Kr 31: 16), ble han tatt med til tabernaklet i Sjilo, hvor han ble overgitt til øverstepresten Eli, som nå overtok ansvaret for ham. (1Sa 1: 24–28) Slik gikk det til at «Samuel gjorde tjeneste framfor Jehova» allerede som gutt, kledd i en efod av lin. Hvert år besøkte hans mor ham, og hver gang hadde hun med seg en ny ermeløs overkledning til ham. (1Sa 2: 18, 19) Etter hvert som Samuel vokste opp, ble han «stadig bedre likt, sett både fra Jehovas og fra menneskers synspunkt». – 1Sa 2: 26.

Blir profet i ung alder. Om natten sov Samuel «i Jehovas tempel, der Guds ark stod», og det ser ut til at hans første oppgave om morgenen bestod i å åpne «dørene til Jehovas hus». (1Sa 3: 3, 15) Ordene «der Guds ark stod», refererer tydeligvis til hele tabernakelområdet og betyr ikke at Samuel sov i Det aller helligste. Ettersom han var en kehatittisk levitt som ikke tilhørte presteslekten, hadde han ikke rett til å se Arken eller noen av de andre hellige gjenstandene i selve helligdommen. (4Mo 4: 17–20) Den eneste delen av Jehovas hus som Samuel hadde adgang til, var tabernaklets forgård. Det må derfor ha vært de dørene som førte inn til forgården, han åpnet, og det må ha vært i forgården han sov. I løpet av den perioden da tabernaklet stod permanent i Sjilo, ble det sannsynligvis satt opp forskjellige små bygninger, og det kan ha vært i en av disse Samuel sov.

Da Samuel en kveld hadde lagt seg, hørte han en stemme som ropte navnet hans. Fordi han trodde det var Eli som ropte på ham, løp han inn til ham. Da dette hadde skjedd tre ganger, skjønte Eli at det var Jehova som ropte på Samuel, og Eli forklarte ham hva han skulle gjøre. Jehova åpenbarte da for Samuel hvilken dom han hadde felt over Elis hus. Fordi Samuel var redd, sa han ingenting om hva Jehova hadde sagt, før Eli bad ham om å gjøre det. Slik begynte Samuels profetgjerning, og hele Israel ble med tiden klar over at han var Jehovas profet. – 1Sa 3: 2–21.

Leder Israel i den sanne tilbedelse. Over 20 år senere oppgav israelittene avgudsdyrkelsen etter formaninger fra Samuel og begynte å tjene Jehova alene. Da kalte Samuel israelittene sammen i Mispa. Filisterne benyttet seg av situasjonen og rykket inn i Israel. Israelittene ble redde og oppfordret Samuel til å be Jehova om hjelp. Det gjorde han, og i tillegg frambar han et pattelam som offer. (1Sa 7: 2–9) Som ikke-prestelig levitt av kehatittisk slekt hadde Samuel naturligvis ikke rett til å frambære ofre ved alteret i helligdommen (4Mo 18: 2, 3, 6, 7), og det blir ikke sagt noe sted at han noen gang gjorde det. Men som Jehovas representant og profet kunne han frambære ofre andre steder i overensstemmelse med Jehovas ledelse, noe også Gideon (Dom 6: 25–28) og Elia (1Kg 18: 36–38) gjorde. Jehova besvarte Samuels bønn ved å forårsake forvirring blant filisterne, slik at israelittene kunne vinne en avgjørende seier. Til minne om dette reiste Samuel en stein mellom Mispa og Jesjana og kalte den Eben-Eser («hjelpens stein»). (1Sa 7: 10–12) Samuel helliget utvilsomt noe av byttet fra denne og andre kriger med tanke på vedlikehold av tabernaklet. – 1Kr 26: 27, 28.

På Samuels tid opplevde filisterne en rekke tilbakeslag. (1Sa 7: 13, 14) Dette var også en tid da man holdt storslåtte påskefeiringer. (2Kr 35: 18) Det ser også ut til at Samuel innførte en ordning som gjaldt de levittiske portvaktenes tjeneste, og denne ordningen kan ha dannet grunnlaget for den organiseringen som David innførte. (1Kr 9: 22) Fra sitt hjem i Rama i Efraims fjellområde reiste Samuel hvert år rundt til Betel, Gilgal og Mispa og dømte Israel på alle disse stedene. (1Sa 7: 15–17) Han misbrukte aldri sin stilling. Han var uklanderlig. (1Sa 12: 2–5) Men sønnene hans, Joel og Abija, fordreide retten. – 1Sa 8: 2, 3.

Salver Saul til konge. Det at Samuels sønner var troløse, kombinert med trusselen om krig mot ammonittene, tilskyndte Israels eldste til å be Samuel om å sette en konge over dem. (1Sa 8: 4, 5; 12: 12) Samuel la saken fram for Jehova i bønn, og Jehova svarte at folkets anmodning var et uttrykk for mangel på tro på Jehovas kongedømme, men at profeten likevel skulle imøtekomme den og samtidig gjøre folket oppmerksom på hvilke rettigheter kongen kom til å ha. Selv om Samuel forklarte at et monarki ville innebære at den enkeltes frihet ble innskrenket, insisterte folket på å få en konge. Etter at Samuel hadde sendt Israels menn bort, ledet Jehova det hele slik at Samuel salvet benjaminitten Saul til konge. (1Sa 8: 6 til 10: 1) Samuel kalte så folket sammen i Mispa, og her ble Saul utpekt til konge ved loddkasting. (1Sa 10: 17–24) Igjen talte Samuel om kongedømmets rettigheter, og han skrev også dette ned i en bok. – 1Sa 10: 25.

Etter at Saul hadde beseiret ammonittene, bad Samuel folket om å komme sammen i Gilgal for å stadfeste kongedømmet på nytt. Ved denne anledningen sammenfattet Samuel sitt eget livsløp og Israels historie og påpekte at kongen og folket måtte være lydig mot Jehova for å fortsette å ha hans godkjennelse. For å understreke alvoret i at de hadde forkastet Jehova som Konge, bad Samuel om at det måtte komme torden og regn, helt utenom årstiden for slikt vær. Jehova bønnhørte Samuel, noe som tilskyndte folket til å erkjenne sin alvorlige overtredelse. – 1Sa 11: 14 til 12: 25.

Senere måtte Samuel ved to tilfeller rette streng kritikk mot Saul på grunn av hans ulydighet i forhold til Guds veiledning. I det første tilfellet kunngjorde Samuel at Sauls kongedømme ikke kom til å bestå, ettersom Saul formastelig hadde gått i gang med å frambære et brennoffer i stedet for å vente, slik han hadde fått beskjed om. (1Sa 13: 10–14) I det andre tilfellet gikk budskapet ut på at Saul selv var blitt forkastet som konge av Jehova fordi han hadde vist ulydighet ved å la kong Agag og det beste av amalekittenes småfe og storfe leve. Etter anmodning fra Saul viste Samuel seg sammen med ham foran Israels eldste og folket. Deretter befalte Samuel at Agag skulle bli ført fram for ham, og så ’hogg han Agag i stykker framfor Jehova i Gilgal’. – 1Sa 15: 10–33.

Salver David. Etter at de to mennene nå skiltes, hadde de ikke mer noe med hverandre å gjøre. Samuel begynte å sørge over Saul. Men Jehova avbrøt sørgingen hans og gav ham i oppdrag å gå til Betlehem for å salve en av Isais sønner som Israels framtidige konge. For å unngå å vekke Sauls mistenksomhet og risikere å bli drept skulle Samuel ta med seg en ku for å frambære den som offer. Da Samuel kom til Betlehem, skalv byens eldste, kanskje fordi de trodde at han kom for å irettesette eller straffe dem for noen overtredelser. Men han forsikret dem om at han kom med fred, og så innbød han Isai og hans sønner til et offermåltid. Utseendet til Isais førstefødte sønn, Eliab, gjorde sterkt inntrykk på Samuel, som trakk den slutning at det måtte være denne sønnen Jehova hadde utvalgt til å bli konge. Men verken Eliab eller noen annen av de sju sønnene som var til stede, var Jehovas utvalgte. Samuel insisterte derfor på at den yngste sønnen, David, som var ute og gjette sauene, skulle tilkalles, og etter anvisning fra Jehova salvet Samuel ham midt iblant hans brødre. – 1Sa 15: 34 til 16: 13.

Senere flyktet David til Samuel i Rama etter at Saul flere ganger hadde prøvd å ta livet av ham. De to mennene drog så til Najot, hvor David ble værende til Saul personlig kom for å se etter ham. (1Sa 19: 18 til 20: 1) Mens David ennå var på flukt på grunn av Saul, «døde Samuel, og hele Israel tok til å samle seg og holde klage over ham og begrave ham ved hans hus i Rama». (1Sa 25: 1) Samuel døde som en godkjent tjener for Jehova etter å ha tjent trofast i et helt liv. (Sl 99: 6; Jer 15: 1; He 11: 32) Han hadde vist vedholdenhet i gjennomføringen av sitt oppdrag (1Sa 16: 6, 11), hengivenhet for den sanne tilbedelse (1Sa 7: 3–6), ærlighet i alle ting (1Sa 12: 3) og mot og fasthet når han kunngjorde og håndhevet Jehovas dommer og avgjørelser (1Sa 10: 24; 13: 13; 15: 32, 33).

Angående beretningen om den gangen Saul bad åndemediet i En-Dor om å bringe opp Samuel for ham, se SAUL.