DAVID

(David) [trolig: elsket].

I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet David 1079 ganger i De hebraiske skrifter, deriblant 75 ganger i overskriftene til 73 salmer, og 59 ganger i De kristne greske skrifter. Av alle personene i De hebraiske skrifter er det bare Moses og Abraham som omtales oftere av de kristne bibelskribentene. Alle de 1138 gangene navnet David forekommer, er det tale om én og samme person, nemlig Israels andre konge, eller den som David til tider var et forbilde på, «Jesus Kristus, Davids sønn». – Mt 1: 1.

Denne hyrden, musikeren, dikteren, soldaten, statsmannen, profeten og kongen inntar en meget fremtredende plass i De hebraiske skrifter. Han var en tapper kriger som utholdt store vanskeligheter på slagmarken, og en leder og hærfører som la et aldri sviktende mot for dagen. Likevel var han ydmyk nok til å innrømme sine feil og angre sine alvorlige synder, en mann som var medfølende og barmhjertig, som elsket sannhet og rettferdighet, og som framfor alt nærte ubetinget tillit til sin Gud, Jehova.

David var en etterkommer av Boas og Rut og kunne således gjennom Peres føre sin herkomst tilbake til Juda. (Rut 4: 18–22; Mt 1: 3–6) Han var den yngste av Isais åtte sønner og hadde også to søstre eller halvsøstre. (1Sa 16: 10, 11; 17: 12; 1Kr 2: 16) En av Davids brødre døde åpenbart barnløs og er derfor utelatt i senere slektsregistre. (1Kr 2: 13–16) Hva Davids mor het, sies det ikke noe om. Noen har lansert den tanken at hun het Nahasj (2Sa 17: 25), men det er mer sannsynlig at Nahasj var far til Davids halvsøstre. – Se NAHASJ nr. 2.

Davids hjemby var Betlehem, som ligger 9 km sørsørvest for Jerusalem. Det var her hans far, Isai, hans farfar Obed og hans oldefar Boas hadde bodd. Byen ble undertiden kalt «Davids by» (Lu 2: 4, 11; Joh 7: 42), et uttrykk som ikke må forveksles med uttrykket «Davidsbyen», det vil si Sion i Jerusalem. – 2Sa 5: 7.

Hans ungdom. Første gang vi møter David, er mens han gjeter sin fars sauer på en mark i nærheten av Betlehem, noe som minner oss om at det også var på en mark i nærheten av Betlehem at noen hyrder over tusen år senere ble grepet av ærefrykt da de hørte Jehovas engel bekjentgjøre Jesu fødsel. (Lu 2: 8–14) Samuel er blitt sendt av Gud til Isais hus for å salve en av Isais sønner til landets framtidige konge, men han avviser Davids sju eldre brødre med ordene: «Jehova har ikke utvalgt disse.» Til slutt blir David hentet inn fra marken. Idet han kommer inn – en kjekk, rødlett ung mann med vakre øyne – er alle spent, for ennå vet ingen hvorfor Samuel er kommet. «Reis deg,» sier Jehova til Samuel, «salv ham, for han er det!» Ja, det var om ham Jehova sa: «Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, som skal gjøre alt det jeg ønsker.» – 1Sa 16: 1–13; 13: 14; Apg 13: 22.

De årene David hadde vært gjeter, skulle vise seg å få stor betydning for ham senere i livet. Livet ute i det fri forberedte ham på den tid da han måtte leve som flyktning på grunn av Sauls vrede. Han ble også dyktig til å kaste steiner med slynge, og han utviklet slike egenskaper som utholdenhet, mot og villighet til å oppspore og redde sauer som var kommet bort fra flokken, og han gikk ikke av veien for å drepe en bjørn eller en løve hvis det var nødvendig. – 1Sa 17: 34–36.

Men samtidig som David var en tapper kriger, var han også kjent for å kunne spille på harpe og skrive sanger, evner han kanskje utviklet i alle de timene han tilbrakte med å vokte sauene. Han var dessuten kjent for å ha laget nye musikkinstrumenter. (2Kr 7: 6; 29: 26, 27; Am 6: 5) Davids kjærlighet til Jehova hevet hans lyriske dikt langt over det alminnelige underholdningsnivå og gjorde dem til klassiske mesterverker som var helliget tilbedelsen og lovprisningen av Jehova. Overskriftene til ikke mindre enn 73 salmer viser at de er skrevet av David, men enda noen salmer blir andre steder i Bibelen tillagt ham. (Sml. Sl 2: 1 med Apg 4: 25; Sl 95: 7 med He 4: 7.) Noen av salmene, for eksempel Salmene 8, 19, 23 og 29, bygger uten tvil på Davids erfaringer som hyrde.

Den opplæring David fikk som sauegjeter, forberedte ham med tanke på den større rolle han skulle få som hyrde for Jehovas folk. Som det står skrevet: «[Jehova utvalgte] David, sin tjener, og tok ham fra småfeets kveer. Fra plassen bak de hunndyr som gav die, hentet han ham til å være hyrde for Jakob, sitt folk, og for Israel, sin arv.» (Sl 78: 70, 71; 2Sa 7: 8) Første gang David forlot sin fars sauer, var det imidlertid ikke for å overta kongedømmet, men for å tjene som musiker ved hoffet. En av Sauls rådgivere hadde anbefalt ham som en som var «dyktig til å spille», og han hadde også gitt ham dette skussmålet: «Han er en tapper veldig mann og en stridsmann, og han taler forstandig og er en velbygd mann, og Jehova er med ham.» (1Sa 16: 18) David fikk således som oppgave å spille harpe for den plagede Saul og å være hans våpensvenn. – 1Sa 16: 19–23.

Senere vender David av ukjente grunner tilbake til sin fars hus og blir boende der en tid. Da han en dag blir sendt av sted med proviant til brødrene sine i Sauls hær, som på det tidspunktet har tatt oppstilling foran filisternes styrker, blir han opprørt over å se og høre Goliat håne Jehova. «Hvem er denne uomskårne filisteren, siden han håner den levende Guds slaglinjer?» spør David. (1Sa 17: 26) «Jehova,» tilføyer han, «som utfridde meg av løvens labb og av bjørnens labb, han skal utfri meg av denne filisterens hånd.» (1Sa 17: 37) Etter å ha fått tillatelse til det nærmer denne mannen, som har drept både løve og bjørn, seg Goliat med ordene: «Jeg kommer mot deg med hærstyrkenes Jehovas navn, han som er Israels slaglinjers Gud, han som du har hånt.» Plutselig slynger David en stein mot Goliat, og fienden faller til jorden. David hogger så hodet av Goliat med hans eget sverd og vender tilbake til leiren med kjempens hode og sverd som trofeer. – 1Sa 17: 45–54; BILDE: bd. 1, s. 745.

Det er verdt å merke seg at passasjen fra 1. Samuelsbok 17: 55 til og med ordet «filisterne» i 18: 6a ikke forekommer i teksten til den greske oversettelsen Septuaginta i Codex Vaticanus (ms. 1209) fra 300-tallet. Moffatts oversettelse setter derfor alle disse versene, bortsett fra det siste, i dobbelte klammer, idet den sier at de er «enten redaksjonelle tilføyelser eller senere innskudd». Det finnes imidlertid vitnesbyrd som taler for at lesemåten i den massoretiske tekst er den rette. – Se SAMUELSBØKENE (Avsnitt som mangler i Septuaginta).

Som flyktning. (KART: bd. 1, s. 746) Alt dette førte til at David, som hadde levd en nokså anonym tilværelse ute i ødemarken, med ett ble brakt fram i rampelyset og ble kjent i hele Israel. Han ble satt over stridsmennene, og da han vendte seirende hjem fra et felttog mot filisterne, ble han møtt med dans og gledesrop, og kvinnene sang: «Saul har slått sine tusener og David sine titusener.» (1Sa 18: 5–7) «Hele Israel og Juda hadde David kjær», og Sauls egen sønn Jonatan sluttet en pakt med ham. De lovte hverandre kjærlighet og vennskap for hele livet, og denne pakten skulle også vise seg å være til velsignelse for Jonatans sønn Mefibosjet og hans sønnesønn Mika. – 1Sa 18: 1–4, 16; 20: 1–42; 23: 18; 2Sa 9: 1–13.

Denne populariteten vakte Sauls misunnelse, og «fra den dagen av så Saul stadig med mistenksomhet på David». To ganger mens David spilte, slik som han hadde gjort tidligere, kastet Saul et spyd etter ham for å spidde ham til veggen, men begge gangene frelste Jehova ham. Saul hadde lovt å gi sin datter til den som drepte Goliat, men nå nølte han med å gi henne til David. Til slutt gikk Saul med på at han kunne gifte seg med en annen datter av ham, på den betingelse at David brakte ham «hundre forhuder av filisterne». Saul regnet med at dette urimelige kravet ville resultere i at David ble drept. Den modige David fordoblet imidlertid brudesummen. Han gav Saul 200 forhuder og ble gift med Mikal. Nå hadde således to av Sauls barn av kjærlighet inngått en pakt med David, noe som fikk Saul til å hate ham enda mer. (1Sa 18: 9–29) Da David igjen spilte for Saul, forsøkte kongen for tredje gang å spidde ham til veggen med sitt spyd. Samme natt flyktet David i ly av mørket og så deretter bare Saul under helt andre og nokså spesielle omstendigheter. – 1Sa 19: 10.

I årene som fulgte, levde David som fredløs og måtte stadig flykte fra sted til sted, nådeløst jaget av en gjenstridig og ond konge som var bestemt på å drepe ham. David søkte først tilflukt hos profeten Samuel i Rama (1Sa 19: 18–24), men da han ikke lenger følte seg trygg der, drog han til filisterbyen Gat. Underveis besøkte han øverstepresten Akimelek i Nob, hvor han fikk utlevert Goliats sverd. (1Sa 21: 1–9; 22: 9–23; Mt 12: 3, 4) Det var bare ved å late som om han var gått fra forstanden, og på en barnaktig måte sette kryss på dørene i porten og la spyttet renne ned i skjegget at han klarte å unnslippe fra Gat. (1Sa 21: 10–15) På bakgrunn av denne opplevelsen skrev han Salmene 34 og 56. Deretter flyktet han til hulen ved Adullam, hvor familien hans og omkring 400 vanskeligstilte menn sluttet seg til ham. Det er muligens oppholdet i denne hulen som danner bakgrunnen for Salmene 57 eller 142, eller kanskje for dem begge. David var stadig på farten – herfra drog han til Mispe i Moab og så tilbake til Heret-skogen i Juda. (1Sa 22: 1–5) Mens han bodde i Ke’ila, fikk han vite at Saul forberedte et angrep på ham. Sammen med sine menn, som nå talte omkring 600, trakk David seg derfor tilbake til Sif-ødemarken. Saul fortsatte å forfølge ham fra sted til sted, fra Horesj i Sif-ødemarken til Maon-ødemarken. Da Saul var i ferd med å slå klørne i sitt bytte, fikk han beskjed om at filisterne hadde gjort innfall i landet, og han oppgav derfor forfølgelsen en tid, noe som gjorde at David kunne flykte til En-Gedi. (1Sa 23: 1–29) Opplevelser av dette slaget resulterte i vakre salmer (Sl 18, 59, 63, 70), hvor Jehova blir lovprist for den mirakuløse utfrielse han sørget for.

I En-Gedi gikk Saul inn i en hule for å gjøre sitt fornødne. David, som hadde skjult seg innerst i hulen, krøp da fram og skar en flik av Sauls kledning, men sparte hans liv, idet han sa at det var utenkelig for ham å skade kongen fordi han var «Jehovas salvede». – 1Sa 24: 1–22.

Etter Samuels død. Etter Samuels død tok David, som fremdeles var fredløs, opphold i Paran-ødemarken. (Se PARAN.) Her viste han og hans menn vennlighet mot Nabal, en rik småfeoppdretter som hadde sitt virke i Karmel, sør for Hebron, men fikk bare utakk som lønn. Ved sin snartenkthet forhindret Nabals hustru, Abigajil, at David utryddet husstandens mannlige medlemmer, men Nabal selv ble slått av Jehova og døde. David giftet seg deretter med enken, slik at han nå hadde to koner: Akinoam fra Jisre’el og Abigajil fra Karmel. Under Davids lange fravær hadde Saul gitt Mikal til en annen mann. – 1Sa 25: 1–44; 27: 3.

David søkte nå for andre gang tilflukt i Sif-ødemarken, og jakten på ham fortsatte. David sammenlignet Saul og hans styrke på 3000 mann med noen som var «dratt ut for å lete etter en enkelt loppe, liksom en jager en rapphøne på fjellene». En natt snek David og Abisjai seg inn i Sauls leir, hvor alle sov, og tok spydet hans og vannkrukken hans. Abisjai ville drepe Saul, men David sparte for andre gang Sauls liv, idet han sa at det var utenkelig for ham, sett fra Jehovas synspunkt, å rekke hånden ut mot Guds salvede. (1Sa 26: 1–25) Dette var siste gang David så sin motstander.

For å komme utenfor Sauls rekkevidde slo David seg nå ned i Siklag, i filisternes område, hvor han bodde i 16 måneder. Noen «veldige menn» fra Sauls hær sluttet seg til de landflyktige i Siklag, og David ble dermed i stand til å gjøre innfall i byer som tilhørte Israels fiender i sør, noe som førte til at han sikret Judas grenser og styrket sin framtidige stilling som konge. (1Sa 27: 1–12; 1Kr 12: 1–7, 19–22) Da filisterne forberedte et angrep på Sauls hær, oppfordret kong Akisj David til å dra med, idet han mente at David var blitt «en stank blant sitt folk Israel». Men de øvrige aksefyrstene ville av sikkerhetsgrunner ikke ha med David. (1Sa 29: 1–11) I slaget, som kulminerte på Gilboa-fjellet, døde Saul og tre av hans sønner, deriblant Jonatan. – 1Sa 31: 1–7.

I mellomtiden hadde amalekittene plyndret og brent Siklag og ført bort alle kvinnene og barna. Davids styrker satte straks etter røverne, innhentet dem og tok tilbake kvinnene og barna og alt godset. (1Sa 30: 1–31) Tre dager senere kom en amalekitt med Sauls diadem og armbånd. Fordi han håpet å få en belønning, løy han og sa skrytende at det var han som hadde gitt den sårede kongen dødsstøtet. Selv om han løy, befalte David at han skulle drepes, ettersom han hadde sagt at det var han som «gav Jehovas salvede dødsstøtet». – 2Sa 1: 1–16; 1Sa 31: 4, 5.

Som konge. (KART: bd. 1, s. 746) Det tragiske budskapet om Sauls død voldte David stor smerte. Han tenkte ikke så mye på at hans erkefiende var død, som på at Jehovas salvede hadde falt. Tynget av sorg laget David en klagesang som fikk tittelen «Buen». Her uttrykker han sine følelser etter at hans verste fiende og hans beste venn sammen hadde falt i kampen – «Saul og Jonatan, elskelige og tiltalende mens de levde, og i sin død skiltes de ikke». – 2Sa 1: 17–27.

David flyttet nå til Hebron, hvor Judas eldste salvet ham til konge over sin stamme i 1077 f.v.t. Han var da 30 år gammel. Sauls sønn Isjbosjet ble gjort til konge over de øvrige stammene. Omkring to år senere ble Isjbosjet imidlertid snikmyrdet, og drapsmennene brakte hans hode til David i håp om å få en belønning, men i likhet med ham som hevdet at han hadde drept Saul, ble de selv drept. (2Sa 2: 1–4, 8–10; 4: 5–12) Dette banet veien for at de stammene som hittil hadde støttet Sauls sønn, kunne slutte seg til Juda, og med tiden samlet en hærstyrke på 340 822 seg hos David og gjorde ham til konge over hele Israel. – 2Sa 5: 1–3; 1Kr 11: 1–3; 12: 23–40.

Davids styre i Jerusalem. David regjerte i Hebron i sju og et halvt år før han etter Jehovas anvisning gjorde den erobrede jebusittborgen Jerusalem til hovedstad. Der bygde han Davidsbyen på Sion og fortsatte å regjere i ytterligere 33 år. (2Sa 5: 4–10; 1Kr 11: 4–9; 2Kr 6: 6) Mens han bodde i Hebron, tok han seg flere hustruer, fikk Mikal tilbake og ble far til en rekke sønner og døtre. (2Sa 3: 2–5, 13–16; 1Kr 3: 1–4) Etter at han hadde flyttet til Jerusalem, tok han seg enda flere hustruer og medhustruer, som fødte ham flere barn. – 2Sa 5: 13–16; 1Kr 3: 5–9; 14: 3–7.

Da filisterne hørte at David var blitt konge over hele Israel, kom de for å styrte ham fra tronen. Som ved tidligere anledninger (1Sa 23: 2, 4, 10–12; 30: 8) spurte David Jehova om han skulle dra opp mot dem. «Dra opp,» lød svaret, og Jehova tilføyde fiendene et så avgjørende nederlag at David kalte stedet Ba’al-Perasim, som betyr «gjennombruddenes eier». I forbindelse med et nytt angrep endret Jehova strategi og gav David ordre om å gå rundt filisterne og angripe dem bakfra. – 2Sa 5: 17–25; 1Kr 14: 8–17.

David ville føre paktens ark til Jerusalem, men det første forsøket mislyktes fordi Ussah rørte ved den og ble drept. (2Sa 6: 2–10; 1Kr 13: 1–14) Omkring tre måneder senere – etter omhyggelige forberedelser, som innbefattet at prestene og levittene ble helliget, og at man sørget for at Arken ble båret på deres skuldrer, i stedet for å bli kjørt på en vogn, slik som første gang – ble Arken ført til Jerusalem. David viste sin glede og begeistring over denne store begivenheten ved at han ’hoppet og danset omkring framfor Jehova’, iført en enkel kledning. Men hans hustru Mikal skjente på ham og sa at han oppførte seg som «en av de tomhjernete menn». På grunn av denne uberettigede kritikken ’fikk hun inntil sin dødsdag ingen barn’. – 2Sa 6: 11–23; 1Kr 15: 1–29.

David traff også tiltak med tanke på å fremme tilbedelsen av Jehova på det nye stedet hvor Arken ble anbrakt, ved å innsette portvakter og musikere og sørge for at det ’stadig ble ofret brennofre morgen og kveld’. (1Kr 16: 1–6, 37–43) Han tenkte dessuten på å bygge et palasslignende tempel av sedertre til Arken, som inntil da hadde stått i et telt. Men David fikk ikke lov til å bygge dette huset, for Gud sa: «Blod i stor mengde har du utøst, og store kriger har du ført. Du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for mye blod har du utøst på jorden framfor meg.» (1Kr 22: 8; 28: 3) Jehova inngikk imidlertid en pakt med ham, idet han lovte at kongedømmet for alltid skulle forbli i hans slekt, og i forbindelse med denne pakten forsikret Gud ham om at hans sønn Salomo, hvis navn kommer fra en rot som betyr «fred», skulle bygge templet. – 2Sa 7: 1–16, 25–29; 1Kr 17: 1–27; 2Kr 6: 7–9; Sl 89: 3, 4, 35, 36.

I overensstemmelse med denne pakten om et rike tillot Jehova at David utvidet sitt herredømme slik at det strakte seg fra Egypt-elven til Eufrat. Han sikret sitt rikes grenser, idet han holdt fred med kongen av Tyrus og bekjempet og beseiret motstandere på alle sider – filisterne, syrerne, moabittene, edomittene, amalekittene og ammonittene. (2Sa 8: 1–14; 10: 6–19; 1Kg 5: 3; 1Kr 13: 5; 14: 1, 2; 18: 1 til 20: 8) Disse gudgitte seirene gjorde David til en mektig hersker. (1Kr 14: 17) Men David var seg alltid bevisst at han ikke hadde oppnådd sin stilling på grunn av sine erobringer eller på grunn av arv, men fordi Jehova hadde satt ham på tronen i dette forbilledlige teokrati. – 1Kr 10: 14; 29: 10–13.

Synder som brakte ulykke. Under krigen mot ammonittene inntraff en av de sørgeligste episodene i Davids liv. Det begynte med at kongen fra sitt hustak så den vakre Batseba bade seg, og lot et urett begjær få slå rot. (Jak 1: 14, 15) Etter at David hadde brakt på det rene at hennes mann, Uria, var ute i krigen, fikk han hentet henne til sitt palass og hadde omgang med henne. Siden fikk han vite at hun var blitt gravid. David fryktet uten tvil for at Batseba skulle bli straffet med døden for ekteskapsbrudd når hennes umoralske oppførsel ble offentlig kjent. Han sendte derfor straks bud til hæren om at Uria skulle melde seg hos ham i Jerusalem, idet han håpet at Uria ville tilbringe natten sammen med sin hustru. Men selv om David drakk ham full, unnlot han å sove hos Batseba. I sin desperasjon sendte David ham tilbake til hæren med en hemmelig instruks til hærføreren Joab om at han skulle settes i forreste linje, hvor han med sikkerhet ville bli drept. Planen lyktes. Uria døde i kampen, hans kone overholdt den sedvanlige sørgetiden, og David giftet seg med henne før man i byen ble klar over at hun var gravid. – 2Sa 11: 1–27.

Jehova hadde imidlertid sett den klanderverdige handlemåten og sørget for at alt som hadde skjedd, kom for en dag. Hvis Jehova hadde latt menneskelige dommere behandle saken i forbindelse med David og Batseba i henhold til Moseloven, ville begge overtrederne ha mistet livet, og deres ufødte avkom, følgen av deres umoralske forhold, ville naturligvis ha dødd sammen med moren. (5Mo 5: 18; 22: 22) Men Jehova behandlet selv denne saken og viste David barmhjertighet på grunn av pakten om et rike (2Sa 7: 11–16), uten tvil fordi David selv hadde vist barmhjertighet (1Sa 24: 4–7; jf. Jak 2: 13), og på grunn av den anger han så hos overtrederne. (Sl 51: 1–4) Men de slapp ikke helt ustraffet fra sin misgjerning. Ved profeten Natan erklærte Jehova: «Se, jeg lar ulykke reise seg mot deg fra ditt eget hus.» – 2Sa 12: 1–12.

Og slik gikk det. Det barnet som Batseba fødte som følge av det umoralske forholdet, døde kort tid etter fødselen, selv om David fastet og sørget over det syke barnet i sju dager. (2Sa 12: 15–23) Deretter voldtok Davids førstefødte sønn, Amnon, sin halvsøster Tamar, og etterpå ble han myrdet av hennes bror, noe som voldte hans far stor sorg. (2Sa 13: 1–33) Senere forsøkte Davids tredje og elskede sønn, Absalom, å tilrane seg tronen, og han vanæret dessuten åpenlyst sin far ved i full offentlighet å ha kjønnslig omgang med hans medhustruer. (2Sa 15: 1 til 16: 22) Ydmykelsen nådde et høydepunkt da sønnens kamp mot faren styrtet landet ut i en borgerkrig, som i strid med Davids ønske og til hans store sorg endte med Absaloms død. (2Sa 17: 1 til 18: 33) Salme 3, hvor David sier: «Frelsen tilhører Jehova», ble til da han flyktet for Absalom. – Sl 3: 8.

Til tross for alle sine feil og grove synder la David imidlertid alltid den rette hjertetilstand for dagen, idet han angret sine urette handlinger og bad Jehova om tilgivelse. Et eksempel på det er Salme 51, som han skrev etter sin synd med Batseba. Her sier han: «Med misgjerning ble jeg frambrakt . . . i synd unnfanget min mor meg.» (Sl 51: 5) Et annet eksempel på at David ydmykt bekjente sine synder, er da Satan hadde egget ham til å ta opp manntall over dem som var i stand til å tjene i de militære styrker. – 2Sa 24: 1–17; 1Kr 21: 1–17; 27: 24; se REGISTRERING.

Kjøp av tempelområdet. I forbindelse med den pesten som brøt ut på grunn av det sistnevnte feiltrinnet, kjøpte David Ornans treskeplass og frambar kveget som var spent for treskesleden, som et offer til Jehova. Det var på dette området Salomo senere bygde det storslåtte templet. (2Sa 24: 18–25; 1Kr 21: 18–30; 2Kr 3: 1) David hadde alltid inderlig ønsket å bygge dette templet, og selv om han ikke fikk lov til å gjøre det, ble det ham forunt å sette en stor arbeidsstyrke til å hogge til stein og samle materialer, deriblant 100 000 talenter gull (270 mrd. kr) og 1 000 000 talenter sølv (45 mrd. kr), og dessuten kobber og jern i så store mengder at det ikke kunne veies. (1Kr 22: 2–16) Av sin personlige formue gav David gull fra Ofir og lutret sølv til en verdi av omkring 8,4 milliarder kroner. Han skaffet også til veie byggeplanene, som han hadde fått ved inspirasjon, og han inndelte levittenes titusener i de forskjellige tjenesteavdelingene, som innbefattet et stort kor og et orkester. – 1Kr 23: 1 til 29: 19; 2Kr 8: 14; 23: 18; 29: 25; Esr 3: 10.

Slutten av hans regjeringstid. I slutten av sitt liv ble den 70 år gamle og sengeliggende kongen igjen utsatt for trengsler fra sin egen familie. Hans fjerde sønn, Adonja, forsøkte uten sin fars viten eller samtykke og – noe som var enda alvorligere – uten Jehovas godkjennelse å gjøre seg selv til konge. Da David fikk høre dette, tok han straks skritt for å sørge for at hans sønn Salomo, som var den Jehova hadde utvalgt, ble utropt til konge og satt på tronen. (1Kg 1: 5–48; 1Kr 28: 5; 29: 20–25; 2Kr 1: 8) David rådde deretter Salomo til å vandre på Jehovas veier, til å rette seg etter hans forskrifter og bud og handle klokt i alle ting, for da ville det gå ham godt. – 1Kg 2: 1–9.

Etter en regjeringstid på 40 år døde David og ble begravet i Davidsbyen. Han ble regnet verdig til å bli nevnt blant dem som Paulus senere regnet opp som eksempler på mennesker som skilte seg ut ved sin tro. (1Kg 2: 10, 11; 1Kr 29: 26–30; Apg 13: 36; He 11: 32) Da Jesus siterte fra Salme 110, sa han at David hadde skrevet denne salmen «under inspirasjon». (Mt 22: 43, 44; Mr 12: 36) Apostlene og andre bibelskribenter bekreftet gjentatte ganger at David var en profet som var inspirert av Gud. – Sml. Sl 16: 8 med Apg 2: 25; Sl 32: 1, 2 med Ro 4: 6–8; Sl 41: 9 med Joh 13: 18; Sl 69: 22, 23 med Ro 11: 9, 10; Sl 69: 25 og 109: 8 med Apg 1: 16, 20.

Som forbilde. Profetene henviste ofte til David og hans kongehus, enten i forbindelse med de siste av Israels konger som satt på «Davids trone» (Jer 13: 13; 22: 2, 30; 29: 16; 36: 30), eller i profetiske sammenhenger. (Jer 17: 25; 22: 4; Am 9: 11; Sak 12: 7–12) I noen av de messianske profetiene blir oppmerksomheten rettet mot Jehovas pakt med David om et rike. Jesaja sier for eksempel at den som kalles «Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste», skal sitte på «Davids trone» til uavgrenset tid. (Jes 9: 6, 7; jf. også 16: 5.) Jeremia sammenligner Messias med «en rettferdig spire» som Jehova «vil oppreise for David». (Jer 23: 5, 6; 33: 15–17) Gjennom Esekiel omtaler Jehova den messianske hyrde som «min tjener David». – Ese 34: 23, 24; 37: 24, 25.

Da engelen fortalte Maria at hun skulle få en sønn som hun skulle gi navnet Jesus, erklærte han: «Jehova Gud skal gi ham hans far Davids trone.» (Lu 1: 32) «Jesus Kristus, Davids sønn», var arving til Davids trone i både juridisk og kjødelig forstand. (Mt 1: 1, 17; Lu 3: 23–31) Paulus sa at Jesus var Davids avkom etter kjødet. (Ro 1: 3; 2Ti 2: 8) Alminnelige mennesker betraktet også Jesus som «Davids Sønn». (Mt 9: 27; 12: 23; 15: 22; 21: 9, 15; Mr 10: 47, 48; Lu 18: 38, 39) Det var viktig at dette ble fastslått, for som fariseerne innrømmet, skulle Messias være Davids sønn. (Mt 22: 42) Den oppstandne Jesus avla også selv vitnesbyrd om dette idet han sa: «Jeg, Jesus, . . . er Davids rot og avkom.» – Åp 22: 16; se også Åp 3: 7; 5: 5.