USSIA

(Ussịa) [min styrke er Jehova].

1. En levitt av Kehats slekt; «sønn» av Uriel. – 1Kr 6: 22–24.

2. En mann hvis sønn Jonatan var en av kong Davids embetsmenn. – 1Kr 27: 25.

3. En konge i Juda. Han ble også kalt Asarja. Ussia, som var sønn av Amasja og hans hustru, Jekolja, fikk en regjeringstid på 52 år (829–778 f.v.t.). I løpet av denne tiden ble Jeroboam (II) etterfulgt av Sakarja, Sjallum, Menahem, Pekahja og Pekah som konge i det nordlige riket. (2Kg 15: 1, 2, 8, 10, 13, 14, 17, 23, 25, 27; 2Kr 26: 3) Profetene Jesaja (1: 1; 6: 1), Hosea (1: 1) og Amos (1: 1) og kanskje også Joel levde samtidig med Ussia. I denne kongens regjeringstid inntraff det et usedvanlig stort jordskjelv. – Sak 14: 5.

Da Ussias far, Amasja, døde, gjorde folket den 16 år gamle Ussia til konge. (2Kg 14: 21; 2Kr 26: 1) Ifølge 2. Kongebok 15: 1 ble Ussia imidlertid konge i det 27. året til Israels konge Jeroboam (II). Ettersom dette tidspunktet ligger omkring tolv år etter Amasjas død, må denne opplysningen bety at han da ’ble konge’ i en spesiell forstand. Det er mulig at tostammeriket Juda i kong Jeroboams 27. år ble fri for det nordlige rikes overherredømme, som kan ha begynt da Ussias far ble beseiret av Israels konge Jehoasj. (2Kr 25: 22–24) Det kan altså være at Ussia ’ble konge’ for andre gang i den forstand at han da ikke lenger var underlagt Israels konge Jeroboam (II).

Ussia gjorde «det som var rettskaffent i Jehovas øyne». Dette skyldtes i høy grad at han hørte på sin rådgiver Sakarja (ikke identisk med profeten Sakarja, som levde senere). Men Ussias undersåtter fortsatte med urette å ofre på offerhaugene. – 2Kg 15: 3, 4; 2Kr 26: 4, 5.

Ussia ble berømt for sine militære bragder, som han utførte med Jehovas hjelp. Byen Elat (Elot), som lå ved den øvre delen av Akababukta, ’vant han tilbake til Juda’, og han gjenoppbygde den. Han var seierrik i sin krigføring mot filisterne og brøt igjennom murene til byene Gat, Jabne og Asjdod, og deretter bygde han byer i Asjdod-området. Ussia vant seirer over araberne og me’unittene, og han påla ammonittene å betale tributt til Juda. Hans mektige, velutstyrte kampstyrke kom til å bestå av 307 500 mann under ledelse av 2600 overhoder for fedrehus. Ussia forsterket Jerusalems befestede områder og bygde krigsmaskiner der. – 2Kg 14: 22; 2Kr 26: 2, 6–9, 11–15.

Denne kongen var også svært interessert i jordbruk og kvegavl. Ussia hogg ut mange cisterner for å skaffe nok vann til buskapen, og han bygde tårn i ødemarken, sannsynligvis for å beskytte de beitende hjordene mot røvere. Under hans ledelse ble det drevet jordbruk og dyrket vin «på fjellene og på Karmel». – 2Kr 26: 10.

Øyensynlig på grunn av sin strålende framgang ble Ussia så hovmodig at han trengte seg inn i Det hellige i templet for å brenne røkelse. Øverstepresten Asarja og 80 underprester fulgte straks etter kongen inn i templet, irettesatte ham for denne ulovlige handlingen og oppfordret ham til å forlate helligdommen. Mens Ussia stod med røkelseskaret i hånden og raste mot prestene, ble han ved et mirakel «angrepet av spedalskhet i pannen», og prestene begynte opphisset å drive ham ut av templet. Som spedalsk og dermed uren var Ussia avskåret fra all tilbedelse i helligdommen og kunne ikke ta hånd om sine kongelige plikter. Han måtte bli i et spesielt hus til sin dødsdag, og i mellomtiden var det hans sønn Jotam som forvaltet statens anliggender. – 2Kr 26: 16–21.

Om hans død og begravelse sies det i 2. Krønikebok 26: 23: «Til slutt la Ussia seg til hvile hos sine forfedre; og de begravet ham hos hans forfedre, men på den begravelsesmarken som tilhørte kongene, for de sa: ’Han er spedalsk.’» Dette kan bety at Ussia på grunn av sin spedalskhet ble gravlagt på et jordstykke ved den kongelige gravplassen i stedet for å bli lagt i en klippegrav.

I Jerusalem er det blitt funnet en kalksteinstavle som man mener daterer seg fra det første århundre e.v.t., og som har denne innskriften: «Hit ble Ussias, Judas konges, ben ført. Må ikke åpnes.» – BILDE: bd. 1, s. 960.

4. En levitt, en prest, av «Harims sønner». (1Kr 24: 8; Esr 2: 36, 39) Han var blant dem som sendte bort sine fremmede hustruer i samsvar med Esras formaning. – Esr 10: 10, 11, 21, 44.

5. En etterkommer av Juda gjennom Peres. Hans «sønn» Ataja er nevnt blant dem som bodde i Jerusalem på Nehemjas tid. – Ne 11: 4.