ESRA
(Ẹsra) [hjelp].
1. En aronittisk prest, en etterkommer av Eleasar og Pinehas. Han var en lærd mann, en dyktig avskriver av Moseloven og en dyktig lærer i denne loven. Han behersket både hebraisk og arameisk meget godt. Esra var oppriktig nidkjær for den rene tilbedelse, og han hadde «beredt sitt hjerte til å rådføre seg med Jehovas lov og gjøre etter den og til å undervise i forordninger og i rett i Israel». (Esr 7: 1–6, 10) I tillegg til at han skrev den boken som bærer hans navn, skrev han etter alt å dømme de to Krønikebøkene, og jødisk tradisjon tilskriver ham æren for å ha påbegynt samlingen og katalogiseringen av bøkene i De hebraiske skrifter. Esra var dessuten en fremragende forsker, og i Krønikebøkene nevner han omkring 20 kilder til forskjellige opplysninger. Ettersom mange av jødene var spredt vidt omkring på hans tid, måtte det lages mange avskrifter av De hebraiske skrifter, og Esra gjorde trolig en banebrytende innsats på dette området.
Bibelen nevner ingen enkeltheter om Esras oppvekst. Han bodde i Babylon. Han nedstammet fra en slekt av øversteprester, men tilhørte ikke den spesielle grenen som innehadde øverstepresteembetet umiddelbart etter hjemkomsten fra landflyktigheten i 537 f.v.t. Den siste av Esras forfedre som innehadde dette embetet, var Seraja, som var øversteprest på Juda-kongen Sidkias tid. Han var blitt drept av Nebukadnesar ved erobringen av Jerusalem i 607. (Esr 7: 1, 6; 2Kg 25: 18, 21) Ettersom jødene bevarte respekten for presteskapet under landflyktigheten i Babylon, bevarte presteslektene sin identitet. Dessuten fortsatte den jødiske samfunnsorganisasjonen å fungere, med eldste som overhoder. (Ese 20: 1) Det er sannsynlig at både Esras familie og Esra selv var opptatt av at han skulle få kunnskap om Guds lov, og han fikk derfor en god utdannelse.
Hvis det forholdt seg slik at man ikke kunne bli skriver før man var blitt 30 år, slik noen bibelkommentatorer mener, var nok Esra over 30 år i 468 f.v.t., da han drog til Jerusalem. Han levde utvilsomt i kong Ahasverus’ regjeringstid, på Mordekais og Esters tid, da det ble utstedt et dekret om at alle jøder i hele det persiske verdensrike skulle drepes. Det bodde mange jøder i Babylon, så denne nasjonale krisen må ha gjort et uutslettelig inntrykk på Esra og må ha styrket ham i troen på at Jehova drar omsorg for sitt folk og utfrir det. Han må også ha lært mye av det og fått modnet sin dømmekraft, slik at han ble godt skikket til den store oppgaven som han senere fikk. – Est 1: 1; 3: 7, 12, 13; 8: 9; 9: 1.
Til Jerusalem. I 468 f.v.t., 69 år etter at en trofast rest av jøder hadde vendt tilbake fra Babylon under ledelse av Serubabel, gav perserkongen Artaxerxes Longimanus Esra «alt han anmodet om», i forbindelse med at Esra skulle reise til Jerusalem for å fremme den rene tilbedelse der. Ifølge det offisielle brevet fra kongen kunne alle israelitter fritt dra til Jerusalem sammen med Esra hvis de ønsket det. – Esr 7: 1, 6, 12, 13.
Hvorfor måtte også de jødene som forlot Babylon på Esras tid, ha sterk tro?
Mange av jødene var blitt velstående i Babylon, mens utsiktene ikke var spesielt lovende i Jerusalem materielt sett. Jerusalem var tynt befolket. Jødene hadde tydeligvis ikke fulgt opp den gode starten de hadde fått under Serubabel. En kommentator, Dean Stanley, sier: «Selve Jerusalem var tynt befolket, og det så ut til at den utviklingen som hadde åpnet seg for byen under de første nybyggerne, hadde stanset opp. . . . Vi vet med sikkerhet at Jerusalems murer ennå var uferdige, enten dette nå kom av den svakhet den voksende befolkningen viste til å begynne med, eller nye innfall fra omkringliggende stammer, noe vi ikke har noen sikre opplysninger om. Det var store åpninger i murene der hvor portene var brent, men ikke var blitt reparert; byens klippeskråninger var fylt med ruiner, og templet, som riktignok stod ferdig, var sparsommelig utstyrt og mangelfullt utsmykket.» (Ezra and Nehemiah: Their Lives and Times av George Rawlinson, London 1890, s. 21, 22) Å vende tilbake til Jerusalem innebar derfor at man mistet sin posisjon, at bånd ble brutt, at man gav avkall på et mer eller mindre komfortabelt liv, og at man måtte begynne forfra i et land langt borte, under vanskelige og kanskje farlige forhold. I tillegg kom den lange reisen, som var nokså farefull, ettersom man kunne støte på fiendtligsinnete arabiske stammer og andre som kunne ha ondt i sinne. Det krevde mot, nidkjærhet for den sanne tilbedelse og tro på Jehova å dra av gårde. Det var bare omkring 1500 menn med familie, kanskje ca. 6000 i alt, som både hadde lyst til og var i stand til å dra. Det var ingen enkel oppgave å være leder for denne gruppen, men det Esra hadde opplevd og gjort til da i livet, hadde forberedt ham på det, og han ’vant styrke, for Jehovas hånd var over ham’. – Esr 7: 10, 28; 8: 1–14.
Jehova Gud sørget for at det ble gitt materiell hjelp, noe det var stort behov for, ettersom de økonomiske forholdene i Jerusalem var vanskelige, og ettersom de som reiste sammen med Esra, hadde begrensede midler. Kong Artaxerxes og hans sju rådgivere ble tilskyndt til å gi et frivillig bidrag som skulle brukes til å kjøpe offerdyr og det som trengtes til de tilhørende kornofrene og drikkofrene. Videre fikk Esra myndighet til å motta bidrag til dette formålet i hele provinsen Babylon. Hvis det ble noen midler til overs, kunne Esra og hans medarbeidere bruke disse slik de syntes det var best. De karene som hørte til tjenesten i templet, skulle overgis i fullt antall i Jerusalem. Hvis det var behov for ytterligere midler, kunne dette skaffes fra kongens skattkammer. Skattmestrene på den andre siden av Elven ble underrettet om at Esra hadde rett til å be dem om en viss mengde sølv, hvete, vin og olje, samt ubegrensede mengder med salt, og at hans ønsker skulle etterkommes omgående. I tillegg fikk prestene og de andre som tjente ved templet, skattefritak. Esra ble også bemyndiget til å innsette magistrater og dommere, og enhver som ikke adlød Guds lov og kongens lov, skulle dømmes, «enten til døden eller til forvisning eller til pengebot eller til fengsel», og straffes. – Esr 7: 11–26.
Esra, som forstod at det var Jehova som ledet begivenhetene, gikk straks i gang med sitt oppdrag. Han samlet israelittene ved elven Ahavas bredder, hvor han tok folket nærmere i øyesyn i tre dager. Han oppdaget da at selv om det var noen prester blant de frammøtte, var det ingen ikke-prestelige levitter som hadde meldt seg frivillig til å reise, mens det var stort behov for slike til tjenesten ved templet. Esra viste nå gode lederegenskaper. Han lot seg ikke bringe ut av fatning, men sendte straks en delegasjon til jødene i Kasifja, som reagerte positivt på henvendelsen og sendte 38 levitter og 220 netinim-tjenere. Med disse og deres familier kom Esras følge utvilsomt opp i over 7000. – Esr 7: 27, 28; 8: 15–20.
Esra utropte nå en faste for å ’søke Jehova angående den rette veien’. Karavanen skulle føre store rikdommer, men Esra ville ikke kaste noen skygge over Jehovas navn ved å be om eskorte etter å ha sagt til kongen at han hadde full tillit til at Jehova ville beskytte sine tjenere. Etter å ha bedt inntrengende til Gud kalte han til seg tolv av de øverste prestene og veide omhyggelig opp bidraget til dem, et bidrag som etter alt å dømme var verdt over 300 millioner kroner etter dagens verdi, og overlot det i deres varetekt. – Esr 8: 21–30.
Jehovas hånd viste seg å være med Esra og dem han hadde med seg, slik at de ble beskyttet mot «fienden på veien» og kom trygt fram til Jerusalem. (Esr 8: 22) Han hadde ingen vanskeligheter med å bli anerkjent av de prestene og levittene som tjente ved templet, som han overlot alle verdisakene til. – Esr 8: 31–34.
Esra formaner israelittene til å sende bort de fremmede hustruene. Etter at Esra hadde frambåret ofre i templet, fikk han vite av fyrstene at mange blant folket, prestene og levittene som hadde bodd i landet, hadde tatt seg fremmede hustruer. Da Esra hørte dette, sønderrev han sin kledning og sin ermeløse overkledning, rev hår av hodet og skjegget og ble sittende lamslått inntil tiden for kveldskornofferet. Da falt han på kne og bredte ut hendene mot Jehova, og i nærvær av de israelittene som var samlet, avla han en offentlig bekjennelse av de synder folket hadde begått, helt fra forfedrenes dager av. – Esr 8: 35 til 10: 1.
Nå anbefalte Sjekanja, som talte på vegne av folket, at folket sluttet en pakt med Jehova om å sende bort de fremmede hustruene og de barna som de hadde født, og så sa han til Esra: «Reis deg, for saken påligger deg, og vi er med deg. Vær sterk og gå til handling.» Esra lot folket avlegge en ed, og så lot man et opprop gå ut til alle dem som hadde vært i landflyktighet, om at de skulle komme sammen i Jerusalem innen tre dager for å rette opp denne overtredelsen. Ved denne anledningen formante Esra dem som var samlet, til å avlegge bekjennelse for Jehova og skille seg fra sine fremmede hustruer. Men fordi det var svært mange som hadde gjort seg skyldig i denne overtredelsen, var det ikke mulig å få ordnet alt der og da, så folket ble i stedet renset for urenheten i løpet av en tremånedersperiode. – Esr 10: 2–17.
Sammen med Nehemja. Man vet ikke sikkert om Esra ble boende i Jerusalem eller vendte tilbake til Babylon, men de dårlige forholdene som etter hvert begynte å rå i byen, og fordervet blant presteskapet kan tyde på at han var reist. Det kan være at Nehemja oppfordret ham til å komme tilbake til Jerusalem etter at murene var blitt gjenoppbygd. Uansett hvordan det forholder seg, møter vi ham igjen i Jerusalem i forbindelse med at han leser opp Loven for forsamlingen og gir undervisning. På den andre dagen under denne sammenkomsten holder folkets overhoder et spesielt møte sammen med Esra for å få innsikt i Loven. Løvhyttehøytiden blir feiret med stor glede. Etter at den åtte dager lange høytiden er feiret, blir det bestemt at den 24. tisjri skal settes av til faste og bekjennelse av synder under bønn. Under Esras og Nehemjas sterke lederskap blir det utarbeidet en «bindende avtale», denne gangen ikke en muntlig, men en skriftlig avtale, som blir bevitnet med fyrstenes, levittenes og prestenes segl. – Ne 8: 1–9, 13–18; kap. 9.
Esra som skribent. Både Krønikebøkene og den boken som bærer Esras navn, vitner om at Esra var en utrettelig forsker, og at han var i stand til å bedømme de ulike lesemåtene i de avskriftene av Loven som fantes på den tiden. Med usedvanlig stor nidkjærhet forsket han i nasjonens offisielle dokumenter, og det er tydeligvis på grunn av hans innsats vi har de nøyaktige opptegnelsene som Krønikebøkene inneholder. Man må imidlertid ikke glemme at han hadde Guds ånd og skrev under inspirasjon, og at Gud ledet ham for at en stor del av Israels historie skulle bli bevart til gagn for oss.
Esras nidkjærhet for rettferdigheten, hans tillit til Jehova, den trofasthet han viste i forbindelse med at han underviste Israel i Guds lov, og hans store innsats til fremme av den sanne tilbedelse gjør ham til et godt eksempel til etterfølgelse som en av dem som utgjør den ’store sky av vitner omkring oss’. – He 12: 1.
2. En prest som vendte tilbake fra Babylon til Jerusalem sammen med Serubabel i 537 f.v.t. – Ne 12: 1, 13.