ESTERS BOK

En bok i De hebraiske skrifter som har navn etter hovedpersonen, skjønt i noen avskrifter av den latinske oversettelsen Vulgata kalles den «Ahasverus» etter den perserkongen som spiller en fremtredende rolle i beretningen. Jødene kaller den Meghillạth ʼEstẹr, eller ganske enkelt Meghillạh, som betyr «rullen; bokrullen», fordi de anser dette for å være en meget viktig bokrull.

Skribent. Bibelen opplyser ikke hvem som skrev Esters bok. Noen bibelkommentatorer mener at det var Esra, men de sterkeste vitnesbyrdene peker i retning av Mordekai. Mordekai kjente til alle de små detaljene som er skildret i boken, om sine egne og Esters personlige anliggender, om det som fant sted i Hamans familie, og især om det som skjedde i borgen Susan. Etter at han var blitt forfremmet til Persias førsteminister, hadde han tilgang til de offisielle dokumentene som er nevnt i beretningen, så det er mest sannsynlig at det var han som, med Jehovas velsignelse, skrev Esters bok, slik også Daniel, Esra og Nehemja, som innehadde embeter i den persiske statsforvaltning i andre perioder, skrev bibelbøker hvor de beskrev forholdet mellom jødene og dette verdensriket.

Historisk ramme. Beretningen tidfester hendelsene til regjeringstiden til den Ahasverus som var konge på den tiden da det persiske verdensrike strakte seg fra India til Etiopia og omfattet 127 provinser. (Est 1: 1) Dette, i kombinasjon med det at det var Esra som innlemmet boken i den bibelske kanon, innebærer at handlingen må ha utspilt seg under en av følgende tre konger, som alle er kjent fra den verdslige historie: Dareios I (perseren), Xerxes I og Artaxerxes Longimanus. Men man vet at både Dareios I og Artaxerxes Longimanus viste jødene stor gunst en tid før sitt tolvte regjeringsår, noe som ikke stemmer med den Ahasverus som er omtalt i boken, ettersom han åpenbart ikke hadde særlig god kjennskap til jødene og deres religion og heller ikke var spesielt innstilt på å vise dem sin gunst. Derfor mener man at den Ahasverus som er omtalt i Esters bok, var Xerxes I, perserkongen Dareios den stores sønn. I noen bibeloversettelser (NO, AT, Mo) er til og med navnet Ahasverus byttet ut med navnet Xerxes.

I Esters bok er denne kongens regjeringstid tydeligvis regnet fra det tidspunkt da han ble medregent med sin far, Dareios den store. Ettersom de første hendelsene som Esters bok forteller om, fant sted i det tredje året han var konge, og resten av beretningen dekker resten av hans regjeringstid, omhandler boken etter alt å dømme årene fra 493 til ca. 475 f.v.t. – Se PERSIA, PERSERE (Xerxes’ styre og Artaxerxes’ styre).

Esters bok ble skrevet en gang etter Xerxes’ tolvte år, tydeligvis i slutten av hans regjeringstid (ca. 475 f.v.t.). Den levende stilen tyder på at skribenten var øyenvitne til det som skjedde. Dessuten antydes det nokså direkte at skribenten hadde tilgang til statsdokumenter (Est 10: 2), så det er svært sannsynlig at boken ble skrevet i Susan i provinsen Elam, som på den tiden tilhørte Persia. Boken inneholder persiske og kaldeiske ord midt i den hebraiske teksten, noe som stemmer godt med at boken er skrevet i Persia på ovennevnte tidspunkt.

Esra kan ha tatt med seg boken fra Babylon til Jerusalem i 468 f.v.t., for den inngikk i den kanon som «Den store synagoge» i Jerusalem benyttet inntil den opphørte å eksistere omkring år 300 f.v.t.

Autentisk og kanonisk. Noen betviler at Esters bok er kanonisk, fordi det ikke siteres fra den og ikke hentydes til den i De kristne greske skrifter. Dette er imidlertid ikke avgjørende, for det samme er tilfellet med andre bøker, som man har godt grunnlag for å si er kanoniske, for eksempel Esra og Forkynneren. Melito fra Sardes, Gregor fra Nazianz og Athanasius var blant dem som utelot den fra sine lister over kanoniske bøker. Men Hieronymus, Augustin og Origenes nevner boken ved navn. Den finnes i Chester Beatty-samlingen, hvor bøkene Esekiel, Daniel og Ester er samlet i én kodeks, som trolig skriver seg fra første halvdel av 200-tallet e.v.t. Det ser ikke ut til at jødene eller de første kristne som gruppe betraktet noen gang har trukket i tvil at boken er kanonisk. I sine bibelutgaver plasserer jødene den vanligvis blant Hagiografene (Skriftene), mellom Forkynneren og Daniel.

Senere ble det tilføyd noen apokryfiske avsnitt i boken. Noen forskere daterer disse til ca. år 100 f.v.t., omkring 300 år etter at De hebraiske skrifters kanon ifølge tradisjonen var blitt fastlagt.

Det er blitt hevdet at det som Esters bok sier om at Ahasverus i sitt tredje regjeringsår holdt et gjestebud som varte 180 dager, må være en sterk overdrivelse. (Est 1: 3, 4) Men det er blitt framholdt at man kan ha latt festen strekke seg over så lang tid for at det skulle være mulig å beverte alle de tallrike embetsmennene, som umulig kan ha vært til stede under hele arrangementet og ikke kan ha vært der samtidig, ettersom de jo hadde sine plikter i de forskjellige provinsene. Beretningen sier faktisk heller ikke at gjestebudet varte så lenge, men at kongen viste embetsmennene sitt rikes rikdom og herlighet i 180 dager. Det er nevnt et gjestebud både i 1: 3 og i 1: 5. Det kan være at det ikke siktes til to forskjellige gjestebud, men at det i vers 3 siktes til det sjudagers gjestebudet for alle i borgen ved avslutningen av den store visningen. – Commentary on the Old Testament av C. Keil og F. Delitzsch, 1973, bd. III, Ester, s. 322–324.

Ettersom Gud ikke er direkte nevnt i boken, er det noen som hevder at den er irreligiøs. Ikke desto mindre forteller den om at jødene fastet og ’ropte om hjelp’, noe som vil si at de bad bønner. (Est 4: 3, 16; 9: 31) Det at kongen ble liggende søvnløs akkurat i rette øyeblikk, tyder dessuten på guddommelig styrelse (6: 1), og det antydes i beretningen at det var Gud som stod bak det at Ester ble dronning (4: 14). I tillegg forteller beretningen at Mordekai konsekvent nektet å bøye seg for en fiende av Gud, Haman, som var agagitt og kan ha tilhørt den amalekittiske kongeslekt, noe som tyder på at Mordekai tilbad Jehova. – 3: 1–6; 2Mo 17: 14.

Historiske og arkeologiske vitnesbyrd. Historiske og arkeologiske oppdagelser og funn har bidratt til å bekrefte at Esters bok er autentisk. Det skulle holde å nevne noen få eksempler: Persernes måte å ære en mann på er autentisk beskrevet. (Est 6: 8) De kongelige farger i Persia var hvitt og blått (ev. fiolett). I Ester 8: 15 leser vi at Mordekai var kledd i «en kongelig kledning av blått stoff og lin» og en purpurrødfarget kappe.

Ester «stilte . . . seg i den indre forgården til kongens hus, rett overfor kongens hus, mens kongen satt på sin kongetrone i det kongelige hus, rett overfor inngangen til huset. Og det skjedde, så snart kongen så dronning Ester stå i forgården, at hun fant velvilje for hans øyne». (Est 5: 1, 2) Utgravninger har vist at denne beskrivelsen er korrekt til minste detalj. Det gikk en korridor fra kvinnenes hus til palassets indre gård, og på den andre siden av gården, rett overfor korridoren, lå tronsalen. Tronen stod midt på bakveggen, og herfra kunne kongen se over den avskjermingen som befant seg mellom ham og dronningen, som stod og ventet på å få audiens. Også andre detaljer i Esters bok viser at skribenten hadde inngående kjennskap til palasset. Det er tydelig at innvendinger mot boken som går ut på at den er uhistorisk og ikke skildrer persiske seder og skikker korrekt, er grunnløse.

Et meget sterkt vitnesbyrd om at boken er autentisk, er purimhøytiden («purim» betyr «lodd»), som jødene fremdeles feirer hvert år. Under denne høytiden blir hele Esters bok lest opp i synagogene. Det sies at en kileinnskrift som etter alt å dømme stammer fra Borsippa, nevner en persisk øvrighetsperson ved navn Mardukâ (Mordekai?) som befant seg i Susa (Susan) i slutten av Dareios Is eller i begynnelsen av Xerxes Is regjeringstid. – Zeitschrift für die alttestamentliche Wissenschaft, 1940/41, bd. 58, s. 243, 244; 1942/43, bd. 59, s. 219.

Esters bok er helt og fullt i overensstemmelse med De hellige skrifter for øvrig, og den utfyller Esras og Nehemjas beretninger, idet den forteller om hendelser som angikk Guds landflyktige folk i Persia. I likhet med resten av Bibelen er den skrevet til oppmuntring, trøst og opplæring for oss. – Ro 15: 4.

[Ramme på side 553]

HOVEDPUNKTER I ESTER

En levende beretning om hvordan Ester, etter råd og veiledning fra sin eldre fetter Mordekai, ble brukt av Gud til å berge jødene fra utslettelse

Etter alt å dømme skrevet av Mordekai; omfatter øyensynlig årene 493–ca. 475 f.v.t.

Ester blir dronning i Susan

Da kong Ahasverus (trolig Xerxes I) tilkaller dronning Vasjti under et kongelig gjestebud for å vise gjestene hennes skjønnhet, og hun hardnakket nekter å komme, avsetter kongen henne som dronning (1: 1–22)

Ester blir valgt framfor alle de andre vakre jomfruene i riket og blir gjort til dronning. I samsvar med Mordekais råd forteller hun ikke at hun er jøde (2: 1–20)

Haman legger planer for å få jødene utryddet, men rollene blir byttet om

Kongen opphøyer agagitten Haman over alle de andre fyrstene, men Mordekai nekter å bøye seg for ham (3: 1–4)

Haman blir rasende fordi Mordekai nekter å bøye seg, og legger planer om å utrydde alle jøder i riket. Kongen blir overtalt til å gå med på dette, det blir fastsatt en dato, og dekretet blir utstedt (3: 5–15)

Mordekai sier til Ester at hun må ta opp saken direkte med kongen, selv om det å tre fram for ham uten å være innbudt kan koste henne livet (4: 1–17)

Ester blir tatt imot med velvilje av kongen. Hun inviterer kongen og Haman til et gjestebud, og under gjestebudet ber hun dem om å komme tilbake til et nytt gjestebud dagen etter (5: 1–8)

For Haman er det imidlertid et skår i gleden at Mordekai nok en gang nekter å bøye seg for ham, så han setter opp en svært høy pæl og planlegger å få kongen til å henge Mordekai på den før gjestebudet dagen etter (5: 9–14)

Den natten blir kongen liggende søvnløs, og han får derfor lest opp fra en bok med opptegnelser. Nå får han kjennskap til at Mordekai ikke er blitt lønnet for at han har meldt fra om en plan om å snikmyrde kongen. Da Haman tropper opp om morgenen, spør kongen ham om hvordan man bør ære en mann som kongen har behag i, og Haman, som tror det er han som skal æres, foreslår noen storslåtte gunstbevisninger. Nå får imidlertid Haman befaling om å ære Mordekai offentlig på denne måten (6: 1–13; 2: 21–23)

I gjestebudet samme dag lar Ester kongen få vite at Haman har solgt henne og hennes folk til tilintetgjørelse. Kongen blir rasende og gir ordre om at Haman skal bli hengt på den pælen som han har satt opp for Mordekai (6: 14 til 7: 10)

Mordekai blir forfremmet og jødene utfridd

Mordekai får kongens signetring, som er blitt tatt fra Haman (8: 1, 2)

Med kongens tillatelse blir det utstedt et dekret som tillater jødene å forsvare seg og tilintetgjøre sine fiender på den dagen som er satt av til at de selv skal bli utryddet. Mange tusen av jødenes fiender blir drept (8: 3 til 9: 19)

Det blir utstedt et dekret med påbud om at minnet om denne utfrielsen skal feires årlig (9: 20–32)

Mordekai får stillingen som andremann i riket, nest etter kongen, og arbeider for sitt folks beste (10: 1–3)