TØYVASKER

I bibelsk tid en person som vasket tøy for andre, og som også behandlet nytt stoff ved å bleke det og få det til å krympe og ved å fjerne fettstoffene fra det før det ble farget. Det hebraiske ordet kommer tydeligvis fra en rot som betyr «å tråkke», det vil si å vaske ved å tråkke med føttene for å få skitten til å løsne. (Mal 3: 2; se BADING, VASKING.) Det greske ordet for «tøyvasker» (gnafeus) er beslektet med gnạfos (kardeborre [en plante]; karde [et redskap]) og betegner en som behandler nytt stoff eller vasker og skrubber skitne klesplagg.

Oldtidens tøyvaskere kunne sikkert få tøyet svært så hvitt ved å vaske og bleke det. Men da Markus beskrev Jesu forvandling, sa han likevel at «hans ytterkledninger ble skinnende, langt hvitere enn noen tøyvasker på jorden kunne bleke dem». – Mr 9: 3.

Alkali. Et av de vaskemidlene man brukte, ble på hebraisk kalt nẹther, et ord som blir oversatt med alkali. Det dreide seg om et natriumkarbonat, også kalt soda. Stoffet kalles «mineralsk alkali», til forskjell fra «vegetabilsk alkali», og forekommer i handelen som «krystallsoda». Hvis stoffet blandes med en svak syre, bruser det kraftig, en reaksjon det blir hentydet til i Ordspråkene 25: 20.

Både i seg selv og som bestanddel i såpeprodukter er dette alkaliet et meget effektivt rengjøringsmiddel. Dette bidrar til å gi Jehovas ord om Israels store syndighet større vekt: «Selv om du skulle vaske deg med alkali og ta deg store mengder lut, ville din misgjerning sannelig være en plett framfor meg.» – Jer 2: 22.

I oldtiden fikk man dette alkaliet fra forskjellige steder – fra sjøer eller fra avleiringer i Syria, India og Egypt og langs Dødehavets sørøstlige bredd. Det fortelles at egypterne og andre ikke bare brukte alkaliet som vaskemiddel, men også i stedet for gjær når de bakte brød, som et mørningsmiddel når de kokte kjøtt, mot tannpine (blandet med eddik) og ved balsamering.

Lut. Det hebraiske ordet borịth, som er oversatt med «lut» (i noen oversettelser med «såpe»), ble brukt om et vegetabilsk alkali, til forskjell fra nẹther, som betegnet et mineralsk alkali (som nevnt ovenfor). Man skjelnet ikke mellom stoffene på grunnlag av deres kjemiske sammensetning, men på grunnlag av hvor man hadde fått dem fra. I Jeremia 2: 22 forekommer begge ordene i samme vers. Den luten som ble brukt i bibelsk tid, var enten natriumkarbonat eller kaliumkarbonat, avhengig av om den asken den var utvunnet av, stammet fra strandplanter som vokste i saltholdig jord, eller fra planter som vokste inne i landet. Kjemikaliene i asken ble skilt ut ved utluting i eller avfiltrering med vann. Denne luten skiller seg ut fra det man i dag kaller «lut» – natriumhydroksid eller kaliumhydroksid, som er sterkt etsende kjemiske forbindelser. Tøyvaskerens lut ble ikke bare brukt til klesvask (Mal 3: 2), men også i forbindelse med utsmelting av slike metaller som bly og sølv. – Jes 1: 25.

Pottaske. I Job 9: 30 er det hebraiske ordet bor gjengitt med «pottaske» (NV), «såpe» (Yg) og «lut» (AT, NO, EN, NB). Det blir her brukt om et middel til å vaske hendene i, og man mener at det dreide seg om enten kaliumkarbonat (pottaske) eller natriumkarbonat. Betegnelsen pottaske skriver seg fra framstillingsmetoden: Aske fra trær ble først utlutet, og deretter ble oppløsningen dampet inn i gryter (potter).