Skaperverkets undere opphøyer Jehova

JEHOVA GUD er mer opphøyd enn ufullkomne mennesker kan fatte. Hans skaperverk på jorden og i himmelen gir ham pris og fyller oss med ærefrykt. — Salme 19: 1—4.

Som universets Skaper og Overherre fortjener Jehova virkelig at vi lytter når han taler. Men tenk så forundret vi ville ha blitt hvis han hadde snakket direkte med oss mennesker her på jorden! Forestill deg at han snakket med deg, kanskje gjennom en engel. Selvfølgelig ville du ha lyttet oppmerksomt. Den rettskafne mannen Job må ha lyttet svært oppmerksomt da Gud henvendte seg til ham for rundt 3500 år siden. Hva kan vi lære om jorden og de fysiske himler ved å studere Guds ord til Job?

Hvem grunnla jorden, og hvem setter havets grenser?

Ut av en storm spør Gud sin tjener Job om jorden og havet. (Job 38: 1—11) Det var ingen menneskelig arkitekt som avgjorde hvor stor jorden skulle være, og som så var med på å skape den. Gud sammenligner jorden med en bygning når han spør Job: «Hvem la dens hjørnestein?» Ikke mennesket! Guds engler fulgte med og jublet da Jehova skapte denne planeten.

Havet blir beskrevet som et spedbarn som Gud billedlig talt kler i en kledning. Det sies: «Det begynte å komme ut, da det brøt fram fra morslivet.» (Job 38: 1—11) Gud setter grenser for havet som om han bruker bommer og låste dører, og tidevannet blir styrt av månens og solens tiltrekningskraft.

Oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier: «Det er vinden som skaper de fleste bølgene på havet, fra små krusninger til de gigantiske bølgene som oppstår under en storm, og som kan være mer enn 30 meter høye. . . . Når vinder løyer, fortsetter bølgene å bevege seg på havets overflate, og de kan fortsette langt av gårde fra der de oppstod. De flater ut og blir lengre før de til slutt nærmer seg strandlinjen og danner brenninger.» Havet adlyder Guds befaling: «Hit kan du komme, og ikke lenger; her settes grense for dine stolte bølger.»

Hvem får det til å gry av dag?

Gud spør så Job om lyset og andre ting i skaperverket. (Job 38: 12—18) Ikke noe menneske kan styre vekslingen mellom natt og dag. I overført betydning griper morgenlyset tak i jordens ender og rister bort de onde. Syndere kan utføre onde handlinger i «kveldsmørket». (Job 24: 15, 16) Men ved daggry forsvinner mange onde.

Morgenlyset, som er som et segl som Jehova holder i sin hånd, ruller i billedlig forstand over jorden og avsetter et vakkert avtrykk. Sollyset får fram mange farger, slik at det ser ut som om jorden er kledd i praktfulle klær. Dette var ikke Jobs fortjeneste, og han hadde heller ikke vandret omkring i vanndypet og tatt opp noen fortegnelse over dets rikdommer. Selv i dag har forskerne bare begrenset kunnskap om livet i havet.

Hvem har forrådshus for snø og hagl?

Ikke noe menneske har fulgt veien dit hvor lyset eller mørket bor, eller gått inn i forrådshusene for snø og hagl, som Jehova Gud har holdt tilbake til «kampens og krigens dag». (Job 38: 19—23) Da Jehova i gammel tid benyttet hagl for å slå sine fiender ved Gibeon, ’var de som døde på grunn av haglsteinene, flere enn dem Israels sønner drepte med sverdet’. (Josva 10: 11) Han kan bruke hagl (av en ikke oppgitt størrelse) for å ødelegge onde mennesker som står i ledtog med Gog, det vil si Satan. — Esekiel 38: 18, 22.

I juli 2002, da det falt hagl på størrelse med egg i provinsen Henan i Kina, omkom 25 personer, og ytterligere 200 ble skadet. Og den italienske billedhoggeren Benvenuto Cellini skrev om en haglstorm i 1545: «Vi var en dagsreise fra Lyon . . . da det begynte å tordne med kraftige, rullende drønn. . . . Etter selve tordenskrallet hørtes en larm som var så kraftig og fryktelig at jeg trodde verdens ende var kommet. Jeg holdt derfor hesten an et øyeblikk mens det kom en haglskur, men ikke en eneste dråpe regn. . . . Haglet var nå blitt på størrelse med store sitroner. . . . Uværet raste en god stund, men til slutt holdt det opp . . . [Vi viste] hverandre våre sår og skrammer, men da vi hadde ridd vel en kilometer, kom vi til et sted hvor ødeleggelsen hadde vært langt større enn den vi hadde opplevd, og det syn som møtte oss, trosser enhver beskrivelse. Alle trærne var splintret og ribbet for blad. Dyrene på marken lå døde. Mange av gjeterne var også blitt drept. Vi la merke til en mengde hagl som var så store at man ikke kunne gripe rundt dem med begge hender.» — Autobiography (Bok II, 50), Harvard Classics, 31. bind, sidene 352, 353.

Hva kommer til å skje når Jehova åpner sine forrådshus for snø og hagl for å slå sine fiender? De har ingen mulighet til å overleve når snø eller hagl blir brukt til å utrette hans vilje.

Hvem har skapt regn, dugg, frost og is?

Jehova spør så Job om regn, dugg, frost og is. (Job 38: 24—30) Gud er den som kan gi regn i rette tid, og selv «ødemarken hvor det ikke er noe menneske av jord», blir velsignet av ham. Regn, is og frost stammer ikke fra noe menneske.

Nature Bulletin sier: «[Isens] merkeligste og kanskje viktigste egenskap er at vann ekspanderer når det fryser . . . Det isteppet som legger seg på en dam om vinteren, gjør det mulig for vannplanter og dyr (for eksempel fisk) å forbli i live i vannet under isen. Hvis . . . vannet hadde trukket seg sammen og fått økt tetthet når det frøs, ville isen ha blitt tyngre enn vannet og sunket til bunns. Da ville mer is dannes på overflaten helt til dammen var bunnfrossen. . . . I de kaldere områdene på jorden ville alle elver, dammer, innsjøer og selv hav ha vært frosne året rundt.»

Hvor takknemlige kan vi ikke være for at vannene på jorden ikke fryser til fullstendig! Og vi setter virkelig pris på at regnet og duggen, disse enestående gavene fra Jehovas hånd, frisker opp vegetasjonen på jorden.

Hvem har fastsatt himmelens forskrifter?

Gud spør så Job om himmelen. (Job 38: 31—33) Stjernebildet Kima er tradisjonelt blitt regnet for å være identisk med Pleiadene, en gruppe av sju store og flere små stjerner som befinner seg rundt 380 lysår fra jorden. Menneskene kan ikke «binde stjernebildet Kimas bånd»; de kan ikke knytte denne gruppen av stjerner sammen i en klynge. Heller ikke kan noe menneske «løse stjernebildet Kesils reip». Kesil regnes gjerne for å være det stjernebildet vi kaller Orion. Og uansett hvilke stjernebilder Massarot og Asj måtte representere, kan ikke menneskene styre eller lede dem. Mennesker kan ikke endre «himmelens forskrifter», de lover som styrer universet.

Gud fastsatte de lover som styrer himmellegemene, og som påvirker været, tidevannet, atmosfæren — ja alt liv som finnes her på jorden. Tenk på solen. Oppslagsverket The Encyclopedia Americana (1996-utgaven) sier om den: «Solstrålene forsyner jorden med varme og lys, bidrar til plantenes vekst og til at vann fordamper fra havene og andre ansamlinger. De bidrar til å skape vind og har en rekke andre funksjoner som er helt nødvendige for at det skal kunne eksistere liv på jorden.» Det samme oppslagsverket sier: «For å forstå hvilken enorm energi som finnes i sollyset, kan man bare tenke på at all den energi som finnes i vind og i demninger og elver, og all den energi som finnes i naturlige brennstoffer som tre, kull og olje, bare er sollys som er blitt samlet opp og lagret av en liten planet [jorden] som befinner seg 150 millioner kilometer fra solen.»

Hvem la visdom i skyene?

Jehova ber nå Job om å tenke på skyene. (Job 38: 34—38) Menneskene kan ikke gi en eneste sky befaling om å vise seg eller gi fra seg vann. De er fullstendig avhengige av vannets kretsløp, som Skaperen står bak.

Hvordan fungerer dette kretsløpet? Et elektronisk oppslagsverk sier: «Vannets kretsløp har fire tydelige elementer: vannkilde, fordampning, nedbør og avrenning. Vann kan forekomme midlertidig i jorden, i innsjøer og elver og i iskalotter og breer. Det fordamper fra jordens overflate, kondenserer og danner skyer, faller ned på jorden i form av nedbør (regn eller snø) og renner til slutt ut i havet igjen eller fordamper på nytt og går opp i atmosfæren. Nesten alt vannet på jorden har gjennomgått dette kretsløpet utallige ganger.» — Microsoft Encarta Reference Library 2005.

Regntunge skyer blir omtalt som «himmelens vannkrukker». Når Jehova tømmer dem, kan de avgi så mye regn at støvet «flyter ut som til en støpt masse og jordklumpene blir hengende fast ved hverandre». Gud kan få det til å regne, men han kan også holde regnet tilbake. — Jakob 5: 17, 18.

Regn ledsages ofte av lyn og torden, men menneskene kan ikke få lynet til å utrette det de ønsker. Det er som om lynglimtene melder seg for Gud og sier: «Her er vi!» Compton’s Encyclopedia forklarer: «Lyn forårsaker omfattende kjemiske forandringer i atmosfæren. Når et lynglimt farer gjennom luften, avgir det en enorm varme som får nitrogen og oksygen til å reagere med hverandre og danne nitrater og andre forbindelser. Disse forbindelsene faller ned på jorden sammen med regnet. På denne måten bidrar atmosfæren stadig til å fornye forrådet av de næringsstoffer som jorden trenger for å frambringe planter.» Mennesket forstår ikke fullt ut hvordan lynet fungerer, men det gjør Gud.

Skaperverkets undere gir pris til Jehova

Skaperverkets undere opphøyer virkelig Ham som har skapt alle ting. (Åpenbaringen 4: 11) Tenk hvilket inntrykk Jehovas ord om jorden og himmellegemene må ha gjort på Job!

De sidene ved skaperverket som vi nå har drøftet, er ikke en fullstendig oversikt over alle de spørsmålene som Gud stilte Job, og de beskrivelsene av skaperverkets undere som vi finner i Jobs bok. Men selv de som vi nå har trukket fram, får oss til å utbryte: «Se, Gud er mer opphøyd enn vi kan forstå.» — Job 36: 26.

[Bilderettigheter på side 14]

Snøkrystall: snowcrystals.net

[Bilderettigheter på side 15]

Pleiadene: NASA, ESA and AURA/Caltech; fisk: U.S. Fish & Wildlife Service, Washington, D.C./William W. Hartley