Dyreverdenen opphøyer Jehova

JEHOVA GUDS storhet kommer tydelig til uttrykk i dyreverdenen. Gud sørger godt for dyrene, akkurat som han sørger for oss mennesker. (Salme 145: 16) Det ville virkelig være galt å kritisere dyrenes og menneskenes Skaper. Men Job, som egentlig var en rettskaffen mann, erklærte allikevel «sin egen sjel rettferdig i stedet for Gud». Så Job hadde noe å lære! — Job 32: 2; 33: 8—12; 34: 5.

Jehova talte med sin tjener Job og nevnte en rekke eksempler på ting man kan se i dyreriket, som tydelig viste Job at menneskene ikke har noe grunnlag for å dra Hans handlemåte i tvil. Vi skal nå se nærmere på noe av det Jehova sa til Job.

Dyrene trenger ikke hjelp av mennesker

Gud stilte Job en rekke spørsmål om dyrene som Job ikke kunne gi svar på. Det er tydelig at det er uten menneskers hjelp at Jehova for eksempel sørger for løven og ravnen. (Job 38: 39—41) Selv om ravnene flyr omkring og leter etter føde, får de i virkeligheten føden fra Gud. — Lukas 12: 24.

Job hadde ikke noe svar å gi da Gud stilte ham spørsmål om de ville dyrene. (Job 39: 1—8) Det er ingen mennesker som kan beskytte fjellgeitene og hindene, eller hunnhjortene. Nei, menneskene har til og med problemer med å komme i nærheten av fjellgeitene! (Salme 104: 18) Det er Gud som har gitt hindene de instinktene som gjør at de gjemmer seg i skogen når de skal føde. De tar seg godt av kalvene sine, men når kalvene «blir hardføre, . . . drar [de] bort og vender ikke tilbake». Da klarer kalvene seg selv.

Sebraen streifer fritt omkring, og villeselet holder til på ørkensletten. Job kunne ikke bruke villeselet som lastedyr. Det «søker etter alle slags grønne planter» når det speider i fjellene etter beite. Dette dyret vil ikke bytte sin frihet mot lettere tilgang til føde i byene. «Lydene av en jeger hører det ikke», for villeselet farer av gårde hvis et menneske trenger seg inn på dets enemerker.

Gud nevnte deretter villoksen. (Job 39: 9—12) Den engelske arkeologen Austen Layard skrev om den: «Av de mange basrelieffer der man ser villoksen framstilt, framgår det at den neppe ble betraktet som et mindre fryktinngytende og gjevt jaktbytte enn løven. Kongen ses ofte i kamp med den, og krigere jager den både på hesteryggen og til fots.» (Nineveh and Its Remains, 1849, bind 2, side 326) Nei, ingen fornuftig mann ville prøve å spenne den ustyrlige villoksen for plogen. — Salme 22: 21.

Fuglene opphøyer Jehova

Gud spurte så Job om fuglene. (Job 39: 13—18) Storken flyr høyt oppunder himmelen på sine kraftige vinger. (Jeremia 8: 7) Strutsen, derimot, kan ikke fly, selv om den flakser med vingene. I motsetning til storken legger ikke strutsen egg i et rede som er bygd i et tre. (Salme 104: 17) Den skraper i stedet opp en grop i sanden og legger eggene der. Den forlater imidlertid ikke eggene. Den dekker dem med sand, og slik holder eggene seg passe varme mens både hannen og hunnen passer på dem.

Det kan virke som om strutsen ’glemmer visdom’ når den etter å ha oppdaget at et rovdyr truer, ser ut til å løpe sin vei. Men som oppslagsverket An Encyclopedia of Bible Animals sier: «Dette er en avledningsmanøver: [strutser] gjør seg lett synlige og flakser med vingene for å tiltrekke seg oppmerksomheten til ethvert dyr eller menneske som utgjør en trussel, og fører dem dermed vekk fra eggene.»

På hvilken måte ’ler strutsen av hesten og dens rytter’? Oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier: «Strutsen kan ikke fly, men den er kjent for sin fart på bakken. De lange bena kan ta steg på drøye 4,5 meter i en hastighet på oppimot 65 kilometer i timen.»

Gud gir hesten styrke

Gud spurte deretter Job om hesten. (Job 39: 19—25) I fortiden kjempet krigere fra hesteryggen, og hester trakk stridsvogner med en fører og én eller to krigere. Før kampen vrinsker stridshesten og stamper hovene utålmodig i bakken. Den er ikke redd og vender ikke tilbake på grunn av et sverd. Når stridshesten hører lyden av hornet, reagerer den som om den sier «Aha!» Den ’oppsluker jorden’ idet den farer av gårde. Stridshesten adlyder allikevel rytteren.

I en lignende beskrivelse av stridshesten skrev arkeologen Layard: «Araberhoppen er føyelig som et lam, og den kan ledes bare med en grime. Men når den hører stammens krigsrop og merker at rytteren er klar til å bruke spydet, krummer den halsen elegant, øynene gnistrer, de blodrøde neseborene spiles ut, og halen og manen reiser seg i vinden.» — Discoveries Among the Ruins of Nineveh and Babylon, 1853, side 330.

Tenk på falken og ørnen

Jehova rettet igjen oppmerksomheten mot fugler. (Job 39: 26—30) Falkene ’stiger til værs og brer vingene ut for vinden’. I Guinness Rekordbok er vandrefalken oppført som den fuglen som flyr hurtigst, og det står at den oppnår topphastighet «når den stuper ned fra store høyder for å markere sitt revir eller gripe sitt offer i luften». Denne fuglen har i 45 graders stup oppnådd en fart av 350 kilometer i timen!

Ørner har kommet opp i en fart av over 130 kilometer i timen. Job sammenlignet det at livet går fort, med hastigheten til en ørn som søker etter bytte. (Job 9: 25, 26) Gud gir oss kraft til å stå på, som om vi stiger opp med ørnens tilsynelatende utrettelige vinger. (Jesaja 40: 31) Når ørnen er i luften, utnytter den oppadgående luftstrømmer, såkalte termikker. Den flyr da i sirkler inni den varme oppvinden, som løfter den høyere og høyere oppover. Når ørnen har nådd en bestemt høyde, seiler den til neste luftstrøm, og slik kan den sveve høyt til værs i timevis og bare bruke et minimum av energi.

Ørnen «bygger sitt rede høyt oppe» på utilgjengelige steder, slik at ungene er utenfor fare. Det er Jehova som har gitt ørnen dette instinktet. Og ved hjelp av synet, som den også har fått av Jehova, ’speider dens øyne uavbrutt langt bort’. Fordi ørnen kan forandre øynenes fokus veldig fort, kan den holde et bytte eller et åtsel i sikte mens den foretar lange stup. Ørnen kan spise åtsler, så «hvor de slagne er, der er den». Denne fuglen fanger smådyr og tar dem med til ungene sine.

Jehova tilretteviser Job

Før Gud stilte flere spørsmål om dyr, tilretteviste han Job. Hvordan reagerte Job? Han var ydmyk og tok villig imot mer veiledning. — Job 40: 1—14.

På dette punktet i den inspirerte beretningen om Job lærer vi noe svært viktig. Det er dette: Ingen mennesker har grunnlag for å kritisere Den Allmektige. Vi bør snakke og oppføre oss på en måte som behager vår himmelske Far. Vi bør dessuten være mest opptatt av helligelsen av Jehovas navn og hevdingen og rettferdiggjøringen av hans overherredømme.

Behemot opphøyer Gud

Gud rettet igjen oppmerksomheten mot dyr og spurte Job om Behemot, som i alminnelighet blir antatt å være flodhesten. (Job 40: 15—24) En fullvoksen flodhest kan bli mellom fire og fem meter lang og veie opptil 3600 kilo. Behemot har «sin kraft i hoftene og . . . bukens sener» — med andre ord i ryggmusklene og bukmusklene. Den har tykk hud under buken, noe som kommer godt med når den på sine korte ben beveger seg langsomt fram over steiner i elveleiet. Det finnes ikke noe menneske som kan måle seg med Behemot med dens massive kropp, svære gap og kraftige kjever.

Behemot går opp av elven for å ta for seg av «grønt gress». Det kan virke som om den trenger vegetasjon fra et helt fjell for å holde seg i live! Hver dag kan mellom 90 og 180 kilo med plantevekster finne veien ned i magen dens. Når Behemot er blitt mett, legger den seg under lotustrær eller i skyggen av popler. Om det blir flom i elven der flodhesten holder til, kan den holde hodet over vannet og svømme mot strømmen. Hadde Job stått overfor Behemots enorme gap og store hjørnetenner, ville han ikke ha våget å hekte en krok i nesen på den.

Leviatan bringer ære til Gud

Job fikk så høre om Leviatan. (Job 41: 1—34) Det hebraiske ordet for Leviatan betegner et dyr som er «formet som en krans» eller «lagt i folder» — sannsynligvis krokodillen. Kunne Job gjøre Leviatan til et leketøy for barn? Absolutt ikke! Konfrontasjoner med dette dyret har gjentatte ganger vist at det er et farlig dyr. Om en mann skulle prøve å temme Leviatan, ville kampen sannsynligvis bli så hard at han aldri ville prøve noe slikt igjen!

Når Leviatan løfter hodet over vannskorpen ved soloppgang, lyser dens øyne «som daggryets stråler». Leviatans skjell er tett lukket, og i Leviatans hud sitter det harde benplater, som det er vanskelig å gjennombore med kuler, for ikke å snakke om med sverd eller spyd. Skarpe skjell på buken til krokodillen etterlater avtrykk på den gjørmete elvebredden som ligner avtrykk av «et treskeredskap». Dens rasende bevegelser pisker opp vannet så det fråder lik skummende salve. Og på grunn av Leviatans størrelse og rustning og dens våpen — dens truende gap og kraftige hale — vet den ikke hva redsel er.

Job trekker sine ord tilbake

Job erkjente at han ’hadde talt, men ikke forstod ting som var for underfulle for ham’. (Job 42: 1—3) Han tok imot tilrettevisningen fra Gud, trakk sine ord tilbake og angret. Hans venner ble refset, mens Job selv ble rikt velsignet. — Job 42: 4—17.

Hvor klokt er det ikke å merke seg det Job erfarte! Vi kan umulig gi svar på alle de spørsmålene Gud stilte Job. Men det vi kan og bør gjøre, er å vise at vi verdsetter de mange og forskjellige underverk i naturen som opphøyer Jehova.

[Bilde på side 13]

Fjellgeit

[Bilde på side 13]

Ravn

[Bilde på side 13]

Løvinne

[Bilde på side 14]

Sebra

[Bilde på side 14]

Strutsen går vekk fra eggene, men den forlater dem ikke

[Bilde på side 14]

Strutseegg

[Bilde på sidene 14 og 15]

Vandrefalk

[Rettigheter]

Falk: © Joe McDonald/Visuals Unlimited

[Bilde på side 15]

Araberhoppe

[Bilde på side 15]

Kongeørn

[Bilde på side 16]

Behemot blir i alminnelighet antatt å være flodhesten

[Bilde på side 16]

Man mener at Leviatan er krokodillen