Hvem skal føre nasjonene til fred?

 1, 2. Hvordan blir profetien i Jesaja 2: 2—4 oppfylt i vår tid?

KAPITTEL 2 i Jesajas bok er noe langt mer enn en profeti om at jødene skulle vende tilbake til Jerusalem etter å ha vært i fangenskap i Babylon i 70 år. Profetien gjelder faktisk intet mindre enn at mennesker av alle nasjoner skulle vende om til den rene tilbedelse av den eneste sanne Gud, Jehova. Det innebærer at det skulle dannes et internasjonalt brorskap som yter Gud hellig tjeneste på en måte som er antagelig for ham.

² En så storslagen forvandling som omfatter mennesker overalt i verden, ville ikke bare være dramatisk, men også synbar, som om den fant sted på et fjell hvor alle og enhver kunne se den. Det er nøyaktig dette som skjer i vår tid blant Jehovas vitner over hele verden. Millioner av mennesker fra kristenhetens religioner har lært at Gud er én, og de har sluttet med å tilbe en treenig gud. I India har mange hinduer forlatt sitt panteon av guder og sine tallrike gudebilder og begynt å tilbe den eneste sanne Gud. Det samme gjelder folk i Afrika, på fjerne øyer og i Midtøsten. De som har gått opp til Jehovas hellige fjell, hans rene tilbedelse, har kvittet seg med alt rasehat, stammehat og politisk betinget hat. De lærer bokstavelig talt ’ikke lenger å føre krig’. — Jesaja 2: 2—4.

Messias’ identitet — en kilde til diskusjoner

 3. Hva skulle Messias bety for nasjonene ifølge Jesaja 11: 10?

³ Dette internasjonale brorskap har også tilknytning til gjennomføringen av Guds hensikt med hele menneskeheten, som går ut på at mennesker av alle nasjoner skal bli velsignet ved hjelp av en lovt «ætt», en etterkommer av Abraham, og at de skal tilbe Gud i sannhet og enhet. (1. Mosebok 3: 15; 22: 18) Av senere profetier framgår det at denne «ætt» også skulle være en ’profet som Moses’, en mellommann for en ny pakt, som skulle tjene som det juridiske grunnlag for at oppriktige mennesker av alle nasjoner kunne tilbe Gud i enhet. (5. Mosebok 18: 15, 18, 19; Jeremia 31: 31—34) Denne mellommannen skulle også være Messias, en hersker i Davids slektslinje, og Gud skulle trygge hans trone til evig tid. (1. Krønikebok 17: 11, 12) Ifølge profeten Jesaja skulle Messias være det samlingsmerke som ville forene mennesker av alle nasjoner (hebraisk: Goh·jim). Jesaja 11: 10 sier: «Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke, og hans bolig skal være full av herlighet.»

 4. Hva har en rabbiner sagt om den virkningen Jesus har hatt på menneskeslekten?

⁴ Messias’ identitet er blitt diskutert i hundrevis av år. Ifølge Jesaja 11: 10 og andre skriftsteder skulle han være jøde, han skulle være en etterkommer av kong David (Isais sønn), og mennesker av alle folkeslag skulle akseptere ham som den sanne Messias som var sendt av Gud. Rabbineren H. G. Enelow skriver om den jødiske læreren Jesus i det første århundre: «Ingen fornuftig jøde kan innta en likegyldig holdning til den kjensgjerning at en jøde skal ha hatt en så kolossal andel i den religiøse opplæring og rettledning av hele menneskeslekten.»¹⁰ Hvilken annen jøde er blitt akseptert som Messias av så mange ikke-jøder? Kunne noen annen jøde oppnå en mer utbredt anerkjennelse? Det finnes likevel noen som er foruroliget ved tanken på at Jesus kan være Messias. De har sine grunner, som det kan være verdt å undersøke.

Kristenhetens frafall

 5—7. Hvorfor har mange motvilje mot Jesu navn og mot kristenheten?

⁵ Når de fleste ikke-kristne har aversjoner mot Jesu navn, skyldes det kristenheten og dens tilhengere, som utgir seg for å følge Kristi lære. Kristenheten har i Jesu navn ført lidelser over mange nasjoner, men jødene har utvilsomt måttet lide mer enn noen andre.

⁶ I vår egen tid har antisemittismen i kristenheten nådd et høydepunkt i nazistenes jødeutryddelser. Mange faktorer spilte inn i denne forbindelse, men det går ikke an å lukke øynene for at religiøst hat var en av de viktigste. Hvis noen i kristenheten skulle benekte dette, er det likevel et ubestridelig faktum at både katolske og protestantiske «kristne» utførte drapene eller gikk med på at de fant sted. Elie Wiesel gir uttrykk for jødenes syn i en av sine bøker: «Hvordan skal en forklare at verken Hitler eller Himmler noensinne ble ekskommunisert av kirken? At Pius XII aldri fant det nødvendig, for ikke å si maktpåliggende, å fordømme Auschwitz og Treblinka? At en stor del av SS-folkene var troende som forble trofaste mot sine kristne bånd helt til slutt? At det fantes mordere som gikk til skrifte mellom massakrene? Og at de alle kom fra kristne familier og hadde fått en kristen oppdragelse?»¹¹ Hvilken grad av tro kan det ventes at jøder vil legge for dagen overfor en hvis navn i flere århundrer har vært knyttet til alle de ydmykelser og slag de har vært utsatt for?

⁷ Hva slags moralsk eksempel har de «kristne» land utgjort for resten av verden — rent bortsett fra at de har stått bak direkte forfølgelser? De kan ikke vise til stort annet enn kriger, korstog og «hellig» inkvisisjon. Til og med den første og den annen verdenskrig begynte i «kristne» land. Kan det sies at den «kristne» moral har vært eksemplarisk? AIDS raser for eksempel i land hvor størsteparten av befolkningen bekjenner seg til kristendommen. Skandalene blant prester i kristenheten er velkjente. Umoralske fjernsynsevangelister i USA som soper inn millioner av dollar og lever som fyrster, og homoseksuelle prester som i noen tilfelle er blitt saksøkt for seksuelt misbruk av gutter, er bare et par eksempler på forhold som ikke-kristne oppfatter som karakteristiske trekk ved kristenheten — handlinger som tilsmusser Jesu navn, navnet til den som de «kristne» hevder at de følger.

 8—10. a) Hvorfor kan ikke kristenheten med rette hevde at den representerer Jesus og den sanne kristendom? b) Hvilken advarsel kommer Bibelen med angående et frafall fra Jesu sanne lære?

⁸ Dessuten blir både jøder og muslimer med rette frastøtt av den avgudsdyrkelse som finner sted i kristenheten. De tar også avstand fra mange av kristenhetens ubibelske læresetninger, blant annet den som sier at Maria skal æres som «Guds mor». Jødene ser med særlig forakt på treenighetslæren og mener at den er klart i strid med det vesentlige i jødedommen — den monoteistiske oppfatning som ligger i ordene: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» — 5. Mosebok 6: 4.

⁹ De forfølgelser som er satt i gang av kristenheten, og dens kriger, umoral, hykleri og blasfemiske læresetninger er ikke bare utilgivelige i de ikke-kristnes øyne, men også i den allmektige Guds øyne. Av denne grunn står Jehovas vitner utenfor kristenheten, men de er Jesu Kristi etterfølgere. På den annen side står kristenheten utenfor den sanne kristendom. Den eneste likhet mellom kristenheten og de første kristne er faktisk bruken av navnet Jesus. Men hvis Jesu lære var så enestående god og gagnlig, hvordan kunne det da komme et slikt frafall?

¹⁰ Både Jesus selv og de som skrev de kristne greske skrifter, som feilaktig blir omtalt som Det nye testamente, forutsa faktisk at det skulle komme falske kristne, og at det skulle komme et frafall fra Jesu sanne lære. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Tessaloniker 2: 1—12; 1. Timoteus 4: 1—3; 2. Peter 2: 1, 2) Ifølge Matteus 7: 21—23 skal Messias selv dømme disse frafalne for det de er, og si til dem: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett.» — Jevnfør Matteus 13: 24—30, 37—43.

Hvorfor var det behov for flere skrifter?

11, 12. a) Hva er de kristne greske skrifter? b) Hvem skrev dem? c) Hvorfor må Gud ha inspirert disse skriftene?

¹¹ Til å begynne med var alle som fulgte Jesus, jøder. Ja, det var faktisk flere tusen jøder i det første århundre som anerkjente Jesus som den bebudede ’profet som Moses’, Messias, deriblant «en mengde prester». (Apostlenes gjerninger 2: 5, 37, 41; 4: 4; 6: 7; 5. Mosebok 18: 18) Disse selvsamme jødene ble begynnelsen til en ny internasjonal gruppe tilbedere av Jehova Gud. Denne gruppen ble dannet på grunnlag av «en ny pakt» som den profeten som var som Moses, var mellommann for. — Jeremia 31: 31—34.

¹² Med en ny pakt fulgte behovet for flere inspirerte skrifter som kunne gi nødvendige tilleggsopplysninger til dem som skulle komme til å tjene Gud under ordningen med denne nye pakten. Alle disse skriftene, de kristne greske skrifter, ble skrevet av jøder. De forteller om Jesu liv og lære, kommer med utfyllende detaljer om mange profetier som er nedtegnet i de hebraiske skrifter, og klargjør punkter angående Messias og den rolle han spiller i forbindelse med Guds hensikt. De omfatter også brev som tjener til veiledning og oppmuntring for den nye internasjonale gruppen av tilbedere.a

Var Jesus den lovte Messias?

13—16. Hva var det som overbeviste mange jøder i det første århundre om at Jesus var Messias?

¹³ Men ble ikke Jesus avvist av de religiøse lederne i sin samtid? Jo, og de påvirket folk i sin alminnelighet. Men ble ikke også Jeremia og andre profeter avvist av de religiøse lederne i sin samtid? (Jeremia 7: 25, 26; 20: 1—6; 2. Krønikebok 36: 15, 16) De i Jesu generasjon som trodde på ham, og som hadde anledning til å skaffe seg førstehånds kjennskap til hans lære og hans gjerninger og profetiene om ham, lot seg ikke påvirke av motstanden fra de religiøse lederne, som så sitt religiøse monopol truet. Det disse oppriktige jødene personlig hadde vært vitne til, hadde overbevist dem om at de messianske profetiene var blitt oppfylt på Jesus. Hvilke kraftige beviser var det som gjorde at disse jødene i det første århundre var villige til å risikere alt, også livet, for å bekjenne troen på at Jesus var den lovte Messias? — Johannes 9: 22; 16: 2.

¹⁴ For det første: Tiden var den rette. Profetien om Messias i Daniel, kapittel 9, tydet på at han skulle stå fram før det andre templet ble ødelagt.b — Daniel 9: 24—27, EN.

¹⁵ For det andre: Mannen selv var den rette. Han tilhørte Juda stamme og var en etterkommer av kong David. (1. Mosebok 49: 10; 1. Krønikebok 17: 11—14; jevnfør Matteus 1: 1—16; Lukas 3: 23—31.) Dessuten var han født i Betlehem, som var utsett til å være Messias’ fødested ifølge den alminnelige oppfatning blant jødene i det første århundre.c (Mika 5: 1; jevnfør Matteus 2: 4—6; Lukas 2: 1—7; Johannes 7: 42.) Alt dette var viktige betingelser som jødene på Jesu tid ventet at Messias skulle oppfylle for å bevise sin identitet.

¹⁶ Videre: Mannens lære var den rette. Den var ikke politisk eller lovisk, men åndelig og etisk.d Han gikk ganske enkelt til kjernen i enhver sak. Dessuten våget han å henvise utelukkende til Skriften som sin avgjørende autoritet, ikke til uttalelser fra tidligere religiøse ledere, slik det var vanlig å gjøre. Dette forbløffet folkeskarene, for «han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde». (Matteus 7: 29) Beretningene om Jesu liv beskriver en personlighet som var så sterk og en lære som var så klar at historikerne henviser til dette som en av grunnene til at det kan fastslås at han ikke var en mytisk skikkelse.e

17—20. a) Hvilke profetier i de hebraiske skrifter dreide seg om tiden for Messias’ komme og hans offerdød? b) Hvorfor måtte Messias dø?

¹⁷ Forskjellige profetier i de hebraiske skrifter som lenge hadde vært akseptert som messianske, ble oppfylt i og med Jesu lidelser og død. Disse profetiene knytter Messias’ død til tilgivelse av synder. I de kristne greske skrifter blir den soningen som blir tilveiebrakt gjennom Messias’ død, omtalt som en «løsepenge». (Matteus 20: 28; Romerne 3: 24) Hva gikk noen av disse profetiene ut på?

¹⁸ Legg merke til det som står i Daniel 9: 24, 25: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd . . . til det kommer en som er salvet [«Messias», hebraisk: Ma·sjiʹach], en fyrste.» Man kan ikke unngå å legge merke til den forbindelsen som her i dette skriftstedet blir knyttet mellom «Messias» (Den salvede) og det at ’synden tar slutt og skylden blir strøket ut’. I vers 26 heter det videre at «etter disse 62 ukene skal den salvede [«Messias», hebraisk: Ma·sjiʹach] ryddes av veien og ikke mer være til». Han skulle med andre ord bli drept. (Se rammen på side 26.)

¹⁹ Et annet avsnitt i Bibelen som dreier seg om at Messias skulle bli ’ryddet av veien’, eller drept, som et sonoffer, finner vi i Jesaja 52: 13 til 53: 12. (Se rammen på side 28.) Rabbinere i det første århundre anvendte dette avsnittet på Messias, og det gjorde også Rambam og andre i middelalderen. Dette avsnittet gjør det helt klart at tilgivelse er knyttet til Messias og hans død.

²⁰ Av de grunnene som er nevnt ovenfor, var det mange jøder i det første århundre som umiddelbart forstod den lære at Messias’ død ville gjøre det mulig å oppnå fullstendig tilgivelse av synder i Guds øyne. De visste at Bibelen talte om menneskenes nedarvede ufullkommenhet. (Forkynneren 7: 20) De ble daglig minnet om at det var nødvendig med et offer til soning for synd. Dette framgikk av lovpaktens ramme og innhold. De begivenhetene som er beskrevet i beretningene om Jesu liv, viser at han var et fullkomment menneske, slik at hans død kunne tjene til soning for menneskenes synd.f (Matteus 20: 28; Lukas 1: 26—38) De kristne greske skrifter pekte på at de forskjellige ofrene som ble frambåret under Moseloven, var et forbilde på dette ene, endelige og fullstendige offer, og dette økte verdsettelsen av hele Loven og likeså av andre deler av Skriften.g — Hebreerne 10: 1—10.

Som Moses — en pålitelig profet

21, 22. a) Hvordan viser historiske begivenheter i forbindelse med Jerusalems ødeleggelse at Jesus var en sann profet? b) Hvordan blir dette også bekreftet av historiske begivenheter i vår tid?

²¹ De kristne greske skrifter forklarer ikke bare at Jesus døde som et gjenløsningsoffer, men kaster også lys over den rollen han spilte som en ’profet som Moses’. (5. Mosebok 18: 18; se side 14, avsnittene 17 til 19.) I denne egenskap profeterte han om ødeleggelsen av Jerusalem, og han påla sine disipler å flykte fra byen når de så at den var omringet av hærer. (Matteus 23: 37 til 24: 2; Lukas 21: 20, 21) Men hvordan kan noen flykte fra en by som er under militær beleiring? Den jødiske historikeren Josef ben Mattatijahu (Josefus), som selv var øyenvitne til disse begivenhetene, gir oss svaret: «Cestius [den romerske hærføreren, år 66] . . . kalte plutselig sine menn tilbake, gav opp håpet, skjønt han ikke hadde lidd noe nederlag, og trakk seg uten noen som helst grunn tilbake fra byen.»¹³ Dette gav de kristne den muligheten de trengte til å flykte fra byen. Fire år senere, i år 70, kom de romerske soldatene tilbake, nå under ledelse av general Titus, og beleiret byen på nytt. Jesus hadde forutsagt at fienden skulle komme mot byen og bygge ’en forskansning med spisse pæler omkring den og omringe den og trenge den fra alle kanter’. (Lukas 19: 43, NV) Josefus bekrefter at Titus bygde en slik forskansning med spisse pæler. Den var nesten åtte kilometer lang, og det gikk med så mange pæler at all skog innen en radius på omkring 16 kilometer fra byen ble rasert. Jesu profetier gav nøyaktige anvisninger for hvordan det var mulig å unngå å bli tilintetgjort av romerne, og det ble bekreftet at disse anvisningene var pålitelige, da alle som gav akt på dem, reddet livet. — Lukas 21: 20—24.

²² Jesus forutsa også at Gud i framtiden skal tilintetgjøre all ondskap og alle som forvolder ondskap. I Lukas 21: 24 (NV) henviste han til «nasjonenes fastsatte tider» og viste derved at Gud hadde satt en grense for hvor lenge han vil tolerere menneskenes styre.h Jesus forutsa også at de siste dager av menneskenes styre skulle være preget av kriger, sult, jordskjelv, pest, forbrytelser og vold, og at et verdensomfattende opplysningsarbeid skulle bli utført før enden for dette styret kom, for at mennesker av alle nasjoner skulle få vite at Guds regjering hersket fra himmelen. (Se Matteus 24: 3—14; Lukas 21: 10, 11.) Jehovas vitner tror at det har vært mulig å se dette store, sammensatte tegnet helt siden 1914, da «nasjonenes fastsatte tider» utløp. Lenge før den tiden hadde de kunngjort at 1914 skulle være et merkeår i menneskenes historie. Da den første verdenskrig begynte i august det året, ble deres forventninger i så henseende oppfylt. Det var ingen av Jehovas vitner som hadde fått noen guddommelig åpenbaring. Det var gjennom sitt flittige studium av Bibelen de hadde nådd fram til denne konklusjonen.

Mange folk lærer fredens veier

23. Hvordan kunne Jesus bli den utnevnte kongen i Guds rike?

²³ Men det at Messias har tilveiebrakt et gjenløsningsoffer og tjent som en profet som Moses, ville bare ha begrenset verdi hvis han ikke også hadde fått den siste delen av sin oppgave i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt — at han ble utnevnt til å være konge i Guds rike. (Jesaja 9: 6, 7) Men hvordan kunne Jesus inneha en slik stilling hvis han døde? Jehova oppreiste Jesus på den tredje dagen etter hans død, i samsvar med profetiene om Messias. (Salme 16: 8—11; Jesaja 53: 10—12; jevnfør Matteus 28: 1—7; Lukas 24: 44—46; Apostlenes gjerninger 2: 24—32; 1. Korinter 15: 3—8.) Gud gjenreiste ham til liv, ikke som et menneske, siden han hadde gitt sitt fullkomne menneskeliv som et offer, men som en mektig åndeskapning som sitter ved Guds høyre hånd og venter på videre oppgaver. — Salme 110: 1; Apostlenes gjerninger 2: 33—35; Hebreerne 10: 12, 13.

24—26. Hvordan har Jehovas vitner en andel i oppfyllelsen av Jesajas profeti?

²⁴ Kong David skrev at Guds folk skulle ’møte villig fram’ på den tiden da Messias begynte å herske. (Salme 110: 3) Selv om forholdene i verden har gått fra galt til verre siden merkeåret 1914, er også denne positive siden ved profetien blitt oppfylt. Guds folk har villig brukt sin tid til å forkynne ’evangeliet om riket i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag’. (Matteus 24: 14) Jehovas vitner bruker for eksempel flere hundre millioner timer hvert år til å snakke med folk om Guds rike og lede gratis hjemmebibelstudier med dem som er interessert i å undersøke kjensgjerningene.

²⁵ All denne tiden gir de uten vederlag. De som utfører arbeidet, kommer fra alle slags miljøer, alle aldersgrupper og omtrent alle tenkelige yrkesgrupper. Det er disse som omtales i Jesaja 2: 3: «Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til Herrens [hebraisk: יהוה] fjell.’» Dette er ikke bare en kampanje for å «vinne sjeler». Det er et verdensomfattende undervisningsprogram med to formål: (1) å underrette folk i alle nasjoner om at Guds rike hersker, og opplyse dem om nøyaktig hva dette riket snart skal utrette, og (2) å undervise, uten vederlag, alle som ønsker å undersøke kjensgjerningene og tjene den levende Gud i samsvar med hans ønsker. Arbeidet er nødt til å lykkes, og profetien vil avgjort bli oppfylt. Hvorfor? Fordi Jehova Gud selv står bak. — Sakarja 4: 6.

²⁶ Er det ikke rimelig å oppfatte Jehovas vitners arbeid som en oppfyllelse av denne profetien i Jesaja 2: 3? Vet du om noen andre som utfører dette arbeidet? Eller tror du at det bare er en tilfeldighet at millioner av mennesker sørger for å få tid til å tale om et budskap som det ble profetert om for omkring 2000 år siden, et budskap som skulle forkynnes i en tid med de største omveltninger som noen gang har vært? Ja, nå i de siste dager er det Jehovas vitner som er blitt ’et lys for folkeslagene’. (Jesaja 42: 6; 49: 6) De utgjør det eneste internasjonale brorskap som tjener Jehova Gud i enhet og på en fredelig måte under ledelse av Messias, «Isais rot», som de gjør kjent som «folkenes samlingsmerke». — Jesaja 11: 10.

[Fotnoter]

[Ramme på side 26]

HVEM VAR «DEN SALVEDE»? NÅR SKULLE HAN KOMME?

Daniel 9: 24: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk.»

◆ Hva skulle skje innenfor den nevnte tidsperioden?

«Synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet.» Disse ordene alene skulle være grunnlag nok for å trekke den slutning at dette er en av de viktigste profetiene i Bibelen.

Daniel 9: 26: «Etter disse 62 ukene skal den salvede [«Messias», hebraisk: Ma·sjiʹach] ryddes av veien og ikke mer være til.» Legg merke til at Messias skulle ryddes av veien eller dø før det andre templet ble ødelagt i år 70 e.v.t., for det heter videre i dette verset: «Byen og helligdommen skal ødelegges av hæren til en fyrste som kommer.»

◆ Hvordan forstår jødiske kommentatorer denne profetien?

Det finnes ingen enkelt, anerkjent standardfortolkning av denne profetien blant jødiske kommentatorer. Noen forsøker å knytte deler av den til hjemreisen fra fangenskapet i Babylon (537 f.v.t.), andre til den tiden da makkabeerne gjorde opprør mot dem som forsøkte å hellenisere landet (168—165 f.v.t.), og atter andre til romernes ødeleggelse av det andre templet i år 70 e.v.t. Andre igjen knytter deler av profetien til et framtidig Messias’ komme.

Alt i alt kan vi si at våre dagers jødiske fortolkninger er mangelfulle på to vesentlige punkter:

1. De har lett for å redusere betydningen av denne profetien ved at de fullstendig ignorerer selve hensikten med det som er forutsagt, nemlig at synd og skyld skulle bringes til opphør, og at det skulle innføres en evig rettferd.

2. Ingen av disse vanlige forklaringene passer nøyaktig inn i noen rimelig tidsberegning, men det var jo nettopp av hensyn til tidsberegningen at Daniel fikk denne profetien i en form som kunne brukes til å bestemme når oppfyllelsen skulle skje. — Jevnfør Daniel 9: 2.

◆ Finnes det en forklaring på denne profetien som stemmer både med den uttrykte hensikten med den og med historiske kjensgjerninger?

Legg merke til følgende:

Sytti uker: Nesten samtlige jødiske kommentatorer oppfatter disse ukene som årsuker, med andre ord, som 490 år. Dette stemmer med den profetiske regnemåten i Bibelen «ett år for hver dag». — 4. Mosebok 14: 34; 3. Mosebok 25: 8; Esekiel 4: 6.

◆ Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem (Daniel 9: 25, EN): Nehemja forteller at han i kong Artaxerxes’ 20. år fikk i oppdrag å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem. Dette var i år 455 f.v.t. — Nehemja 2: 1—8; se Insight on the Scriptures, bind 2, sidene 614—616, 899, 900, utgitt av Selskapet Vakttårnet.

Sju uker: Sju uker (årsuker, eller 49 år) gjelder den tiden det tok å fullføre gjenreisningen av byen, Jerusalem.

Sekstito uker: Sekstito uker (årsuker, eller 434 år) gjelder tiden etter at byen var gjenreist, og fram til Messias skulle komme.i

Når vi legger disse to tidsperiodene sammen, får vi 69 årsuker, eller 483 år. Regnet fra utgangspunktet, 455 f.v.t., vil den 69. uken utløpe i 29 e.v.t.

29 e.v.t.: En jøde som het Jesus (hebraisk: Jesjua), og som var født i Betlehem og hadde vokst opp i Nasaret og tilhørte Davids slektslinje, begynte å forkynne i Israels land. — Lukas 3: 1—3, 21, 22.

◆ «Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien» (Daniel 9: 26): I år 33 ble Jesus drept etter å ha forkynt i tre og et halvt år. Dette stemmer med det som står i Daniel 9: 27.

◆ «Midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer» (Daniel 9: 27): Jesus omtalte sin død som et offer. (Matteus 20: 28) Det utgjorde i Guds øyne et klimaks i forhold til de ofrene som ble frambåret under lovpakten. (Hebreerne 8: 1—13) Jesu offerdød skaffet til veie grunnlaget for alt det som var blitt nevnt i Daniel 9: 24.

Den ville føre til tilgivelse av synd.

Den bekreftet Guds løfter og profetier.

Den utgjorde ifølge Guds normer et juridisk grunnlag for evig rettferdighet i framtiden.

Alt dette skjedde, som profetien hadde vist, før ødeleggelsen av det andre templet.

Ville ikke enhver annen forklaring som siktet til en tidligere oppfyllelse, være mangelfull i forhold til den oppgitte hensikt?

En henvisning til en framtidig oppfyllelse av denne profetien ville innebære at oppfyllelsen kom til å skje lenge etter de oppgitte 70 årsuker og dermed heller ikke før ødeleggelsen av Jerusalems andre tempel.

[Fotnote]

[Ramme på side 28]

«MIN TJENER» — HVEM ER DET?

«Se, min tjener . . . var ringeaktet, forlatt av mennesker . . . vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. . . . Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. . . . Vi fór alle vill som sauer, . . . Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham . . . enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn . . . Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige . . . for han har båret deres synder. . . . han gav sitt liv i døden [uttømte sin sjel til døden, EN] og ble regnet blant overtredere. Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere.» — Jesaja 52: 13 til 53: 12.

Jesaja tegner her et bilde av en person som er fullstendig uskyldig og ren, og som ved sin lidelse og død skaffet soning for sitt eget folk, som ikke anerkjente ham.

De fleste jødiske kommentatorer i vår tid betrakter det derimot som et faktum at beskrivelsen gjelder nasjonen Israel som et hele eller en rettferdig gruppe innen denne nasjonen.

Spørsmålet er: Har nasjonen Israel, eller en del av den, noen gang passet til denne beskrivelsen, eller gjelder den en enkeltperson?

Fra en periode på over 800 år etter at Jesaja skrev disse profetiske ordene (ca. 732 f.v.t.), foreligger det ikke noe vitnesbyrd om at noen jøde eller rabbiner lærte at denne «tjener» skulle oppfattes kollektivt. Gjennom hele denne perioden var det en alminnelig oppfatning at profetien gjaldt en enkeltperson, og den ble også i alminnelighet betraktet som en profeti om Messias.

Legg dessuten merke til følgende kommentar: «Den jødiske eksegese som var bevart fram til den amoraiske perioden [fram til det sjette århundre etter vår tidsregning], antyder at det på den tiden ofte, og kanskje i alminnelighet, ble godtatt uten tvil at den person det siktes til, var Messias, og det er naturligvis også slik Targum, noe senere, tolker det.» — Forordet til boken The Fifty-Third Chapter of Isaiah According to the Jewish Interpreters, redigert av H. M. Orlinsky, 1969, side 17.

Hva kunne motivet være for å forkaste den mest naturlige forståelsen av dette skriftstedet, som gikk ut på at det siktet til en enkeltperson, nemlig Messias, og lage en ny fortolkning av det? Var det ikke ganske enkelt et forsøk på å bortforklare enhver sammenheng mellom denne profetien og Jesus, den jøden i det første århundre som passet til profetiens beskrivelse i alle detaljer?

[Bilde på side 25]

Jehovas vitner, her ved Galilea-sjøen i Israel, er i virksomhet over hele verden og oppfordrer folk av alle nasjoner til å lære mer om Guds hensikter og krav