Livet — en gave fra Gud

TJUEFIRE timer i døgnet pumper hjertet dyrebart blod gjennom kroppen vår. Vi sovner, og lungene våre fortsetter å utvide seg og trekke seg sammen. Vi spiser, og maten blir fordøyd automatisk. Alt dette skjer hver eneste dag, med få eller ingen bevisste anstrengelser fra vår side. Disse mystiske og forunderlige prosessene, som vi så lett tar for gitt, er en del av den gaven vi kaller livet. På en måte er det en gave vi kan kalle mirakuløs.

Tenk på det som skjer ved befruktningen og fødselen. Selv om kroppen normalt avviser fremmed vev, gjør livmoren et unntak for et befruktet egg. Istedenfor å avvise det voksende embryoet som fremmed vev nærer og beskytter kroppen det til det er klart til å forlate den som et spedbarn. Uten livmorens evne til å gjøre dette avgjørende unntaket fra regelen om å avvise fremmed vev ville et menneskes fødsel ha vært umulig.

Livet for en nyfødt ville dessuten ha blitt kort hvis det ikke hadde vært for en utvikling som finner sted i livmoren når fosteret bare er omkring fire måneder gammelt. På det tidspunktet begynner det å suge på tommelen, og på den måten trener det opp de musklene som senere vil sette det i stand til å suge av morens bryst. Og dette er bare én av mange livsviktige funksjoner som blir lagt til rette lenge før barnet blir født.

Mens fosteret befinner seg i livmoren, har det en åpning i hjerteveggen. Denne åpningen lukkes imidlertid automatisk ved fødselen. Og et stort blodkar som går utenom lungene på fosterstadiet, lukkes også automatisk ved fødselen; blodet går nå til lungene, hvor det bli tilført oksygen når barnet trekker sitt første åndedrag.

Alt dette er bare begynnelsen. Gjennom hele livet vil en rekke formfullendt konstruerte systemer, for eksempel åndedrettet, kretsløpssystemet, nervesystemet og det endokrine system, utføre og koordinere sine funksjoner med en effektivitet som vi har vanskelig for å fatte — alt dette for å opprettholde livet. Det er ikke noe rart at en skribent i gammel tid sa om Gud: «Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.» — Salme 139: 14.

Det er tydelig at han som skrev disse vakre ordene, ikke trodde at livet bare er et resultat av blinde krefter, av en tilfeldig utvikling. Hvis det bare er en tilfeldighet at vi er her, har vi ingen virkelige forpliktelser når det gjelder måten å leve livet vårt på. Men livets mekanismer vitner tydelig om konstruksjon, og det igjen betyr at det må stå en konstruktør bak. Bibelen framholder dette prinsippet: «Ethvert hus blir jo bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.» (Hebreerne 3: 4) Det er derfor av største betydning at vi ’kjenner at Jehova er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv’. (Salme 100: 3) Ja, livet er ikke et slumpetreff; det er en gave fra Gud selv. — Salme 36: 10.

Hvilke forpliktelser har vi derfor overfor livets Giver? Hvordan venter han at vi bruker livet vårt? Disse og lignende spørsmål vil bli drøftet i den neste artikkelen.