Jehova kjenner oss godt!
JA, Jehova kjenner oss godt, spesielt hvis vi er hans lojale tjenere. Ingen kjenner oss så godt som han gjør, ikke engang våre egne foreldre, og heller ikke nære venner og slektninger. Ja, Gud kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv!
Salme 139 gir en fin beskrivelse av Jehovas fullkomne kjennskap til sine tjenere. Hva sa David i denne salmen? Og hvordan bør det at Gud kjenner oss, virke på det vi sier og gjør?
Hva Jehova vet
I og med at Gud er vår Skaper, kan vi gå ut fra at han kjenner oss ut og inn. (Apostlenes gjerninger 17: 24—28) Derfor kunne David si: «[Jehova], du ransaker meg og kjenner meg.» (Salme 139: 1) Guds viten om David var den slags viten som man oppnår ved å foreta grundige undersøkelser. Salmisten var glad for at han ble gransket av Jehova, og han fulgte villig Guds bestemmelse og veiledning. Også Jehovas vitner i vår tid ’legger sin vei i Jehovas hånd’ under bønn i forvissning om at alt han gjør, er rett. (Salme 37: 5) Vi føler åndelig trygghet fordi vi søker å la oss lede av guddommelig visdom, og vi følger villig Guds veiledning. (Ordspråkene 3: 19—26) I likhet med David kan vi finne trøst i forvissningen om at Gud legger merke til oss, forstår våre problemer og alltid er villig til å hjelpe oss.
«Om jeg sitter eller står, så vet du det,» erkjente salmisten. (Salme 139: 2a) Gud visste alt om hva David foretok seg, enten han satte seg ned ved slutten av en arbeidsdag eller stod opp etter nattens søvn og hvile. Vi som nå er Jehovas vitner, kan være forvisset om at Gud kjenner oss like godt.
David erkjente også: «Langt bortefra merker du mine tanker.» (Salme 139: 2b) Selv om Gud bor i himmelen, langt borte fra den jordiske skueplass, visste han hva David tenkte. (1. Kongebok 8: 43) Det bør ikke overraske oss at Jehova har slik innsikt, for han «ser på hjertet». (1. Samuelsbok 16: 7; Ordspråkene 21: 2) Det at Gud merker seg våre tanker, bør få oss til å tenke på det som er rent, godt og prisverdig. Det er også meget passende at vi regelmessig gir uttrykk for våre tanker i inderlig bønn, slik at vi kan få guddommelig veiledning og «Guds fred». — Filipperne 4: 6—9.
Salmisten sa videre: «Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.» (Salme 139: 3) Det at Jehova fulgte Davids bevegelser fra sted til sted og visste når han lå og hvilte, vil tydeligvis si at Jehova gransket alt salmisten gjorde. Den Høyeste fulgte med i alle Davids gjerninger for å danne seg et nøyaktig bilde av hans atferd. Gud hadde fullt kjennskap til Davids veier, de stier han vandret på i sitt liv. Når vår himmelske Far på lignende måte gransker oss, ønsker vi at han må se at vi tjener ham trofast og holder oss på den «rettferds sti» som fører til evig liv. — Ordspråkene 12: 28.
David visste at ikke noe av det han kunne komme til å si, ville være skjult for Gud. Derfor sa han: «Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, [Jehova], fullt og helt.» (Salme 139: 4) Hvis vi er så fortvilt at vi ikke vet hva vi skal si når vi ber, får vi hjelp av Jehovas ånd som «går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord». (Romerne 8: 26) Når vi snakker med noen, oppdager Gud de ord vi har på tungen, uten at vi uttaler dem, for han kjenner våre innerste følelser. Og hvis vi har den slags kjærlighet som springer fram av «en oppriktig tro», vil vi aldri forsøke å føre andre bak lyset med «fine ord og talemåter». — 1. Timoteus 1: 5; Romerne 16: 17, 18.
David fortsatte: «Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.» (Salme 139: 5) Ja, Jehova omringet David som om han var en by som ble beleiret under en kamp. Salmisten visste tydeligvis at det var grenser for hva han kunne utrette i sin levetid. Han visste også at det var umulig å unnslippe Guds vaktsomme blikk og faste hånd eller herredømme. David forsøkte naturligvis heller ikke å unnslippe, og det gjør ikke vi heller. Men la oss i all vår ferd vise at vi er klar over at Jehova har lagt sin hånd på oss som hans vitner.
David var fylt av ærefrykt ved tanken på Guds viten om ham. «Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Salme 139: 6) Guds viten om oss som enkeltpersoner er så inngående at vi ikke kan fatte det, uansett hvilken erfaring eller opplæring vi har tilegnet oss. Fordi den overgår menneskelig forstand, kan vi stole på at Jehova vet hva som er best for oss. Hvis vi ber om noe og svaret er nei, bør vi derfor føye oss etter Guds vilje. Som apostelen Johannes skrev: «Han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.» — 1. Johannes 5: 14.
Umulig å flykte fra Guds ånd
I tillegg til at Jehova bønnhører sine lojale tjenere, virker hans ånd på dem og hjelper dem til å gjøre hans vilje. David spurte: «Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?» (Salme 139: 7) Salmisten visste at han ikke kunne flykte fra Jehovas ånd eller virksomme kraft, som kan nå ut til de fjerneste deler av universet. Og ingen kan flykte fra Guds åsyn, med andre ord, ingen kan unngå å bli iakttatt av ham. Det fortelles riktignok at «Jona gjorde seg klar til å rømme for [Jehova] til Tarsis», men han kunne ikke slippe unna den store fisken Gud sendte for å sluke ham, og han kunne heller ikke unngå å bli stilt til regnskap i forbindelse med det guddommelige oppdraget han hadde fått. (Jona 1: 3; 2: 1, 11 til 3: 4) La oss da stole på at Jehovas ånd vil sette oss i stand til å fullføre de oppdragene Gud gir oss. — Sakarja 4: 6.
Siden David visste at det ville være umulig å rømme fra Gud, sa han: «Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket [sjeol, NW], er du der.» (Salme 139: 8) På salmistens tid betydde det å fare eller stige «opp til himmelen» å dra høyt til fjells, opp på de høye toppene, som så ofte var innhyllet i skyer. Men selv om vi befant oss på den høyeste fjelltoppen, ville vi ikke være utenfor Guds ånds rekkevidde. Vi kunne heller ikke unnslippe hans oppmerksomhet hvis vi hadde vårt leie i sjeol, et billedlig uttrykk for de laveste stedene på jorden. — Jevnfør 5. Mosebok 30: 11—14; Amos 9: 2, 3.
«Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender,» sa David, «så fører du meg også der, din høyre hånd, den holder meg fast.» (Salme 139: 9, 10) Hva menes med «morgenrødens vinger»? Disse ordene er et poetisk uttrykk for hvordan lyset ved daggry raskt sprer seg fra øst til vest som om det hadde vinger. Hva så hvis David kunne ta på seg «morgenrødens vinger» og forflytte seg til de fjerneste hav eller øyer i vest? Også der ville Guds hånd nå ham; han ville fremdeles være underlagt Guds herredømme og ledelse. Jehova ville være der for å lede salmisten på en omsorgsfull måte ved hjelp av sin ånd. — Salme 51: 13.
Mørke utgjør ingen hindring for Gud
Verken avstand eller mørke kan bringe et menneske utenfor Guds rekkevidde. David sier derfor videre: «Og sier jeg: ’La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt’, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.» (Salme 139: 11, 12) Selv om et menneske er innhyllet i eller dekket av et totalt mørke, vil vedkommende være like synlig for Jehova som en som befinner seg i strålende dagslys. Ingen som begår synder i ly av mørket, vil kunne holde dem skjult for Gud. — Jesaja 29: 15, 16.
Det at noe skjer i det skjulte, hindrer ikke at vår Skaper ser det. David sa i denne forbindelse: «For du har skapt mitt indre [mine nyrer, EN], du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Dine øyne så meg da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler nedskrevet, hva angår de dager da de [kroppsdelene] ble dannet, og det ennå ikke fantes én [kroppsdel som kunne skjelnes] av dem.» — Salme 139: 13—16, vers 16 fra NW.
Jehova Gud, som kjenner våre innerste følelser, frembrakte Davids nyrer. Nyrene sitter dypt inne i kroppen og er blant de mest skjulte og utilgjengelige organer, men Gud kan se dem. Han kan se hva som foregår i en kvinnes livmor. Ja, Jehova kan se hele fosterutviklingen! David følte trang til å lovprise Gud ved tanken på den forunderlige måten han var dannet på i sin mors liv. Salmisten omtalte tydeligvis morens livmor som «jordens dyp». Der blir et barns ben, sener, muskler, nerver og blodkar vevd sammen uten at menneskene kan se hva som foregår. Men Gud kan.
Før Davids kroppsdeler kunne skjelnes i morens livmor, hadde Gud kjennskap til hans utseende. Hvorfor? Fordi fosterutviklingen følger et bestemt mønster, som om den følger anvisningene i en bok. Dette vitner tydelig om Jehovas visdom og evne til å se det som er skjult. Det bør også få oss til å forstå at Gud har skapt menneskene, og at han står bak den fantastiske forplantningsevnen som har ført til at hver enkelt av oss er blitt til.
Hvor dyrebare Guds tanker er!
Tanken på barnets utvikling i mors liv fikk David til å reflektere over Guds visdom. Salmisten utbrøt: «Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem!» (Salme 139: 17) David beundret Jehova Guds tanker, og de er så mange at han var imponert over «summen av dem». Hvis Guds tanker er dyrebare for oss, vil vi studere Bibelen med iver. (1. Timoteus 4: 15, 16) De av hans tanker som er nedtegnet i Bibelen, er «nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning». — 2. Timoteus 3: 16, 17.
Angående Jehovas tanker sa David: «Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner opp, og jeg er ennå hos deg.» (Salme 139: 18, EN) Fordi Guds tanker er mer tallrike enn sandkornene, ville David ikke bli ferdig med å telle dem før sengetid, selv om han begynte å telle ved daggry. Når han våknet neste morgen, ville han fremdeles være hos Jehova. Det vil si, han ville fremdeles telle Guds tanker. Ja, vi trenger Jehovas rettledning, og det å be og meditere over hans tanker og hensikter, er derfor gjerne det siste vi gjør om kvelden, og det første vi gjør om morgenen. — Salme 25: 8—10.
Straffen over de onde
Hvordan stilte David seg til dem som forkaster Guds kloke veiledning? Han bad: «Å Gud, om du ville drepe de onde, og la drapsmennene vike fra meg, de som taler svikefullt om deg og reiser seg mot deg i ondskap.» (Salme 139: 19, 20) David forsøkte ikke å drepe de onde, men han bad om at de måtte få sin straff av Jehovas hånd. Vi bør ha den samme holdning. Vi kan for eksempel be om frimodighet til å tale Guds ord når vi blir forfulgt av fiender. (Apostlenes gjerninger 4: 18—31) Men vi forsøker ikke å gjøre det av med våre fiender, for vi vet at Jehova har sagt: «Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde.» — Hebreerne 10: 30; 5. Mosebok 32: 35.
Hvis Gud drepte de onde menneskene, drapsmennene, ville de vike fra David. De hadde pådratt seg blodskyld og snakket om Jehova Gud i samsvar med sine egne forestillinger, ikke i samsvar med hans tanker. Dessuten fortjente de døden fordi de hadde brakt vanære over Guds navn ved å misbruke det, kanskje i forbindelse med sine onde planer. (2. Mosebok 20: 7) Måtte vi aldri begå lignende synder!
Fordi de onde hadde pådratt seg blodskyld og ført forhånelse over Guds navn, erklærte David: «Jeg hater jo dine fiender, [Jehova], har avsky for dem som står deg imot. Jeg hater dem med et grenseløst [fullstendig, NW] hat og holder dem for mine fiender.» (Salme 139: 21, 22) David følte avsky for slike mennesker fordi de hatet Jehova intenst og gjorde opprør mot ham. De var salmistens fiender fordi han avskydde deres ondskap og ugudelighet og deres opprør mot den Høyeste.
La Gud ransake deg
David ønsket ikke å være som de onde, men han visste at han ikke skulle være ondsinnet mot dem. Han bad derfor slik: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker [mine foruroligende tanker, NW]. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» (Salme 139: 23, 24) I likhet med salmisten bør vi også ønske at Gud skal ransake vårt hjerte og se om vi har urette motiver. (1. Krønikebok 28: 9) Vi bør be Jehova ransake oss og kjenne våre foruroligende tanker og se om vi er på den onde vei. Hvis vi er bekymret på grunn av våre feilgrep, eller hvis det er noe vondt inne i oss eller noe galt med våre motiver, bør vi be i ydmykhet og helt og fullt underkaste oss Guds ånds ledelse og hans Ords veiledning. (Salme 40: 12—14) På den måten kan vår beste venn, Jehova, lede oss på evighetens vei, hjelpe oss til å følge en rettferdig handlemåte som fører til evig liv.
Salme 139 kan altså virkelig sette mot i oss. Den viser at vår himmelske Far kan hjelpe oss hver gang vi er i nød, ettersom ikke noe unngår hans oppmerksomhet. (Hebreerne 4: 16) Og fordi Jehova kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, er vi trygge under hans kjærlige omsorg. (5. Mosebok 33: 27) Hvis vi ydmykt ber ham om å ransake oss og la oss bli oppmerksom på våre personlige svakheter, kan vi rette på dem med hans hjelp. Det at Gud kjenner oss som enkeltindivider, bør derfor ha en god innvirkning på vårt liv. Det bør anspore oss til å være trofaste talsmenn for sann tilbedelse og til å vandre ydmykt for Jehova, som kjenner oss så godt.