Gilead-skolen — 50 år og i full vigør!

«DET finnes mange steder hvor vitnesbyrdet om Riket bare er blitt avlagt i liten utstrekning,» sa N. H. Knorr til den første Gilead-klassen den 1. februar 1943, den første skoledagen. Han la til: «Det må fortsatt være hundrevis, ja, tusenvis, som kunne bli nådd hvis det fantes flere arbeidere i felten. Ved Herrens nåde vil det bli flere.»

Og det er blitt flere arbeidere — millioner flere! Antallet av Rikets forkynnere har økt fra 129 070 i 54 land i 1943 til 4 472 787 i 229 land i 1992! Gilead-skolen har i høy grad medvirket til det vitnesbyrdet som denne økningen er et resultat av. Etter 50 år fortsetter den å spille en nøkkelrolle ved å lære opp misjonærer til å tjene der hvor det er behov for dem i felten, som omfatter hele verden.

Den 7. mars 1993 strømmet 4798 innbudte gjester og medlemmer av Betel-familien i USA til stevnehallen i Jersey City i New Jersey for å overvære avslutningshøytideligheten for den 94. klassen. Denne svært spesielle begivenheten gav også anledning til å se tilbake på Gilead-skolens 50 år lange historie. Har du lyst til å få vite litt om programmet?

Etter den innledende sangen bad George D. Gangas, som er medlem av det styrende råd, en inderlig bønn. Etter at ordstyreren, Carey W. Barber, hadde kommet med noen innledende bemerkninger, lyttet elevene — og alle de andre som var til stede — oppmerksomt til en rekke korte taler.

Robert W. Wallen talte først, over temaet «Dere er aldri alene». Med varme i stemmen sa han: ’I tiden som kommer, vil det oppstå situasjoner i livet da dere føler at dere er så alene, så langt borte fra familie og venner.’ Hvordan kan det da sies: «Dere er aldri alene»? Han forklarte: ’Fordi hver enkelt av dere har muligheten til å kommunisere med Jehova Gud til enhver tid.’ Han oppfordret elevene inntrengende til å verne om det privilegium som bønn er, og dra nytte av det hver dag. Da vil de i likhet med Jesus kunne si: «[Jeg er] ikke alene.» (Johannes 16: 32) Hvor oppmuntrende var ikke disse ordene for elevene!

Med temaet «Hold fast ved deres håp» (basert på dagsteksten for 7. mars) snakket så Lyman A. Swingle, som tilhører det styrende råd, om nødvendigheten av å ha utholdenhet og håp. ’Kritikk, uvennlighet, hat, fengsling og til og med døden er grunner til at de kristne må ha utholdenhet,’ sa han. ’Det er ingen grenser for den kraft som er over det normale, og som trofaste vitner for Jehova kan øse av når de trenger det. Dette er i høy grad beroligende, særlig for dere elever.’ Hva med håpet? ’Håpet er uunnværlig,’ forklarte han. ’Akkurat som en hjelm beskytter hodet til den som har den på, vil håpet om frelse vokte og beskytte den kristnes forstandsevner og gjøre det mulig for ham å bevare sin ulastelighet.’ — 1. Tessaloniker 5: 8.

Den neste taleren, Ralph E. Walls, hadde valgt et interessant tema: «Hvordan kan vi flykte i sikkerhet i ’åpent land’?» Hva er dette ’åpne land’? (Salme 18: 20) «En utfridd tilstand som gir fred i sinnet og trygghet i hjertet,» forklarte taleren. Hva trenger vi å bli fridd fra? ’Fra oss selv — våre egne ufullkommenheter.’ Han la til: ’Vi trenger også å bli utfridd av ytre omstendigheter som Satan er årsak til.’ (Salme 118: 5) Hvordan kan vi flykte i sikkerhet i åpent land? ’Ved å søke Jehovas veiledning i alt vi gjør, og ved i tro å vende oss til Jehova i bønn med alt som opptar oss.’

«Hva ligger foran dere?» var det tema Don A. Adams hadde valgt. Ja, hva lå foran de nye misjonærene? En tilpasningsperiode, sa han. «Det ligger også mange velsignelser foran dere.» Som et eksempel på det fortalte han om to nye misjonærer som skrev følgende etter å ha kommet i gang i sitt tildelte distrikt: «Tenk på den beste dagen du noen gang har hatt i tjenesten — slik er det hver eneste dag. Vi klarer ikke å bære med oss nok litteratur, og det er stadig noen som ber om å få et bibelstudium.» Taleren rettet noen bemerkninger til elevenes familie og venner: ’Dere har ingen grunn til å bekymre dere for disse elevene. Dere kan hjelpe dem ved å skrive og oppmuntre dem.’ — Ordspråkene 25: 25.

Deretter talte skolens lærere. Jack D. Redford hadde valgt temaet «Vent ikke noe av noen». En av de utfordringer elevene vil bli stilt overfor, er å komme overens med folk, sa han. Hva kan være til hjelp? «Overse deres feil. Vent ikke for mye av andre. Vent ikke alltid å få det fulle mål av det du mener du har krav på. Ta hensyn til andres ufullkommenhet. Når du på den måten viser godhet, vil det hjelpe deg til å komme overens med dem. Din evne til å komme overens med andre vil være et mål på din modenhet.» (Ordspråkene 17: 9) Når elevene følger dette forstandige rådet, vil det helt sikkert hjelpe dem til å klare å tilpasse seg misjonærtjenesten i et fremmed land.

«Vi har denne skatt i leirkar,» sier 2. Korinter 4: 7. Ulysses V. Glass, Gilead-skolens sekretær, drøftet dette skriftstedet da han talte over temaet «Stol på deres prøvde, trofaste brødre». Hva er ’leirkarene’? «De må sikte til oss som ufullkomne mennesker,» konstaterte han. Hva er ’skatten’? «Det er vår kristne tjeneste,» forklarte han. (2. Korinter 4: 1) Og hva skulle man gjøre med denne skatten? «Den skatt som Jehova har betrodd oss, skal ikke gjemmes bort. Måtte derfor dere, kjære framtidige misjonærer, la mange andre få del i denne skatten hvor dere enn drar, og lære dem hvordan de skal la andre igjen få del i den.»

Det var et nostalgisk øyeblikk da Albert D. Schroeder kom inn på scenen, for han var Gilead-skolens sekretær da den ble startet. «Et halvt århundre med teokratisk opplæring» var hans tema. «Jehova vet hvordan han skal gi effektiv opplæring, og det har han gjort,» fastslo han. Hvordan? Bror Schroeder henledet oppmerksomheten på den opplæring som er blitt gitt gjennom to skoler som ble opprettet for 50 år siden — den teokratiske tjenesteskolen og Gilead-skolen. Han påpekte at New World Translation har vært et verdifullt redskap når det gjelder å tilveiebringe nøyaktig kunnskap. Han gav elevene følgende forsikring: «Dere kan dra til deres tildelte distrikter i fremmede land i full tillit til at Selskapet vil holde dere vel forsynt med nøyaktig kunnskap om Jehovas hensikter.»

Milton G. Henschel, som er president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, talte over temaet «Mer enn seier». Bror Henschel hadde hentet temaet fra årsteksten for 1943: «I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.» (Romerne 8: 37, EN) Det var en passende årstekst, sa han, for under den annen verdenskrig opplevde våre brødre mye forfølgelse i mange land. Bror Henschel leste noen utdrag av det nummeret av The Watchtower som drøftet årsteksten, og forklarte så: «Denne artikkelen i The Watchtower [15. januar 1943; Vagttaarnet for 15. juni 1943] ble studert i februar måned av den første Gilead-klassen, og den forberedte elevene på det som lå foran dem.» Mange av elevene har i løpet av de 50 årene som er gått, allerede vunnet seier, sa han. Hva med den 94. klassen? «Hold dere nær til Jehova, og hold dere nær til hans kjærlighet. Da er dere sikret seier.»

Etter formiddagens taler overbrakte ordstyreren hilsener fra forskjellige land. Så kom øyeblikket som de 24 ekteparene hadde ventet så spent på — utdelingen av avgangsvitnesbyrdene. Nå var Gilead-elevene formelt blitt nye Gilead-misjonærer! De hadde kommet fra fem land, men ble sendt til 17 land, deriblant Hongkong, Taiwan, Mosambik og deler av Øst-Europa.

Etter en pause begynte ettermiddagens program med et forkortet Vakttårn-studium, ledet av Robert L. Butler. Elevene viste så ved hjelp av demonstrasjoner noen av de spesielle opplevelsene de hadde hatt i forkynnelsen i nærheten av Wallkill i New York. Programmet gjenspeilte ett av de forhold som uten tvil førte dem til Gilead — deres dype kjærlighet til felttjenesten.

Da elevenes program var ferdig, var det mange i forsamlingen som lurte på om programmet ville by på noe spesielt som en markering av at Gilead-skolen er 50 år. De ble ikke skuffet! — Se rammen, «Tilbakeblikk på Gilead-skolens 50 år lange historie».

For 50 år siden viste bror Knorr at han var en mann som hadde tro og framsyn. Han var overbevist om at Gilead-skolen ville bringe gode resultater, noe som kom til uttrykk i åpningstalen til den første klassen, da han sa: «Vi tror at det i samsvar med navnet vil utgå en ’vitnerøys’ fra dette stedet til alle deler av verden, og at denne vitnerøysen vil stå som et monument til Guds ære, et monument som aldri kan bli gjort til intet. Som ordinerte Ordets tjenere vil dere sette deres fulle lit til Den høyeste, for dere vet at han alltid vil vise vei og lede dere i vanskelige tider. Og dere vil erfare at han også er velsignelsens Gud.»a

Femti år senere er Gilead-skolen fremdeles i full vigør! Elevene i den 94. klassen har nå det privilegium å følge etter de over 6500 elevene som har gått foran dem. Måtte de sette sin fulle lit til Den høyeste, idet de gjør sin del for å stable opp en «vitnerøys» som vil stå som et monument til Jehova Guds ære.

[Fotnote]

[Ramme på side 25]

Statistikk over klassen

Antall elever: 48

Antall land elevene kom fra: 5

Antall land de ble sendt til: 17

Gjennomsnittsalder: 32

Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 15,3

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 9,6

[Ramme på sidene 26 og 27]

TILBAKEBLIKK PÅ GILEAD-SKOLENS 50 ÅR LANGE HISTORIE

Hvordan kan vi vel bedre se tilbake på Gilead-skolens historie enn gjennom opplevelsene til dem som har opplevd den på nært hold — tidligere elever, lærere og de som har hjulpet til med å tilrettelegge kursene? Forsamlingen gledet seg over å lytte til en spesiell del av programmet, «Tilbakeblikk på Gilead-skolens 50 år lange historie», som ble ledet av Theodore Jaracz.

Hvilke forberedelser ble truffet forut for opprettelsen av skolen? Bror Schroeder fortalte at han og to andre lærere bare fikk fire måneder på å tilrettelegge kurset. «Men mandag den 1. februar 1943 var vi klar til innvielsen.»

Hvordan var det for de første misjonærene som ble sendt ut? Bror Henschel fortalte: «Vi fikk Selskapets ekspedisjonsavdeling til å pakke alle eiendeler misjonærene ville ta med seg, i kasser. Da kassene kom fram, åpnet de dem forsiktig og tok ut sakene sine. Så laget de møbler av kassene.» Etter hvert sørget Selskapet for at det ble opprettet beskjedent utstyrte misjonærhjem, tilføyde han.

Det neste som stod på programmet, var at noen elever fra de første klassene ved Gilead som nå er medlemmer av Betel-familien i USA, fortalte om sine minner, følelser og opplevelser. Det de sa, rørte virkelig ved hjertet til alle som var til stede.

«Etter at jeg hadde mottatt innbydelsen til å delta i den første klassen, fikk jeg vite at mor hadde fått kreft. Men fordi hun hadde vært pioner helt fra hun var 16 år gammel, rådet hun meg på det sterkeste til å ta imot innbydelsen. Med blandede følelser og med tillit til Jehova reiste jeg derfor til South Lansing. Jeg nøt opplæringen ved Gilead i fulle drag og var svært takknemlig for den. Mor fullførte sitt jordiske løp en tid etter at jeg var blitt uteksaminert.» — Charlotte Schroeder, tjente i Mexico og El Salvador.

«Ettersom Jehova allerede hadde tatt vare på meg i den delen av verden hvor jeg bodde, tenkte jeg at uansett hvor jeg drog, så var det fremdeles hans jord, og han ville sørge for meg. Jeg tok derfor med stor glede imot innbydelsen til den første klassen.» — Julia Wildman, tjente i Mexico og El Salvador.

«Det var fantastisk! Vi fikk samtaler ved hver eneste dør. Den første måneden leverte jeg 107 bøker og ledet 19 bibelstudier. Den andre måneden hadde jeg 28 bibelstudier. Det var naturligvis en del ting vi måtte venne oss til — varmen, fuktigheten, insektene. Men det var et vidunderlig privilegium å være der. Det er noe jeg alltid vil tenke på med glede.» — Mary Adams, andre klasse, om sitt tildelte distrikt på Cuba.

«Været var en av de store hindringene vi måtte kjempe mot i Alaska. I nord var det svært, svært kaldt, med temperaturer under −50 °C. For å komme til indianerlandsbyene og de små isolerte stedene i det sørøstlige Alaska måtte vi bruke enten båt eller fly.» — John Errichetti, tredje klasse.

«For meg var Gilead en innbydelse som Jehova gav gjennom sin jordiske organisasjon for å styrke oss åndelig sett og vise oss en fantastisk levemåte.» — Mildred Barr, 11. klasse, tjente i Irland.

Flere oppmuntrende intervjuer fulgte — Lucille Henschel (14. klasse, tjente i Venezuela), Margareta Klein (20. klasse, tjente i Bolivia), Lucille Coultrup (24. klasse, tjente i Peru), Lorraine Wallen (27. klasse, tjente i Brasil), William og Sandra Malenfant (34. klasse, tjente i Marokko), Gerrit Lösch (41. klasse, tjente i Østerrike) og David Splane (42. klasse, tjente i Senegal).

Hva med de brødrene som har tjent som lærere? En rekke av dem ble også intervjuet — Russell Kurzen, Karl Adams, Harold Jackson, Fred Rusk, Harry Peloyan, Jack Redford og Ulysses Glass. De fortalte om dette privilegiet og om hvordan det har hatt innvirkning på dem helt til nå.

Lloyd Barry, som tjente i Japan, la fram oppmuntrende vitnesbyrd om Gilead-misjonærenes produktivitet. I 1949, da det ble sendt 15 misjonærer til Japan, var det færre enn ti forkynnere i hele landet. Men 44 år senere er det over 175 000 Rikets forkynnere der! Robert Wallen fortalte så om de enestående resultatene noen misjonærer har hatt når det gjelder å hjelpe folk inn i sannheten. Et eksempel er en misjonærsøster som har vært i Panama i mer enn 45 år, og som har hjulpet 125 personer fram til innvielse og dåp.

Høydepunktet ved hele programmet ble nådd da alle i forsamlingen som hadde vært elever ved Gilead, ble bedt om å komme opp på scenen. Det var virkelig et rørende øyeblikk. En jevn strøm av brødre og søstre — 89 i Betel-familien i tillegg til tidligere elever som var på besøk — kom ned midtgangene og opp trappene til scenen. De brødrene som har tjent som lærere i årenes løp, sluttet seg til dem, og så fulgte den 94. klassen etter — cirka 160 alt i alt!

«Har Gilead-skolens virksomhet når det gjelder å lære opp misjonærer til å tjene i fremmede land, virkelig vært vellykket?» spurte bror Jaracz. «Vitnesbyrdene fra de 50 årene som har gått, svarer et tordnende ja!»

[Bilde på side 25]

Den 94. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

(1) C. De La Garza; E. Borg; E. Arriaga; E. Chooh; D. Purves; A. Fosberry; A. Delgado; L. Drescher. (2) V. Scott; L. Fridlund; S. Kettula; D. Copeland; J. Arriaga; J. Thidé; E. Olsson; S. Widegren. (3) F. Delgado; S. Keegan; A. Leinonen; E. Finnigan; F. Fosberry; J. Halbrook; A. Berglund; P. Jones. (4) B. Watson; C. Frias; B. Chooh; J. Halbrook; J. Purves; S. Finnigan; A. Jones; M. Cuccia. (5) G. Scott; D. Copeland; B. Drescher; R. De La Garza; I. Leinonen; D. Keegan; T. Watson; M. Kettula. (6) J. Widegren; S. Borg; L. Cuccia; A. Berglund; B. Olsson; J. Frias; T. Fridlund; P. Thidé.