ANSIKT

Det hebraiske og det greske ordet for «ansikt» (hebr. panẹh; gr. prọsopon) blir brukt i flere betydninger.

Ofte siktes det til det bokstavelige ansiktet, hodets forside. (1Mo 50: 1; Mt 6: 16, 17; Jak 1: 23) I andre tilfeller siktes det til forsiden eller den forreste delen av noe annet. (Se 2Mo 26: 9; 2Sa 10: 9; Ese 2: 9, 10, hvor det hebraiske ordet for «ansikt» er gjengitt med «forside» eller «for-».) Det kan også være snakk om overflaten av noe (Jes 14: 21; Job 38: 30; Apg 17: 26) eller om det utseende noe har (Lu 12: 56; Jak 1: 11).

Innstilling eller stilling. Ansiktsuttrykket sier mye om en persons sinnstilstand og følelser. Derfor blir ordet «ansikt» ofte brukt for å beskrive Guds eller menneskers innstilling under forskjellige omstendigheter eller for å betegne den stilling et menneske inntar i Guds eller i andres øyne. Her følger noen talemåter som ofte blir brukt:

Å søke en persons ansikt vil si å søke foretrede hos ham, for eksempel hos Gud eller hos en jordisk hersker, for å anmode ham om hans gunst eller hjelp. (Sl 24: 6; 27: 8, 9; 105: 4; Ord 29: 26; Ho 5: 15) Hebreerne talte om å løfte opp en persons ansikt, og mente med det å «ta hensyn til» vedkommende. – 1Sa 25: 35; se UPARTISKHET.

Å gjøre en persons ansikt mildere stemt vil si å dempe hans vrede eller å oppnå hans gunst og velvilje. – 2Mo 32: 11; Sl 119: 58.

Å la sitt ansikt lyse mot noen er et uttrykk for gunst (4Mo 6: 25; jf. Sl 80: 7), og å sette noen for sitt ansikt vil si å vise vedkommende velvillig oppmerksomhet. – Sl 41: 12; jf. Sl 140: 13.

Ansikt til ansikt kan betegne et nært forhold eller fortrolig kommunikasjon. Moses ble begunstiget med et slikt nært forhold til Gud og ble brukt av Gud på en så mektig måte at han blir omtalt som en profet «som Jehova kjente ansikt til ansikt». (5Mo 34: 10–12) Selv om det sies at Moses så «Jehovas fremtreden», og at Jehova talte med ham «munn til munn», så Moses aldri Jehovas ansikt i bokstavelig forstand. Sammenhengen viser imidlertid at denne uttrykksmåten betyr at Gud gjennom engler talte muntlig til Moses (i stedet for å henvende seg til ham i syner eller i drømmer). (4Mo 12: 6–8; 2Mo 33: 20; Apg 7: 35, 38; Ga 3: 19; jf. 1Mo 32: 24–30; Ho 12: 3, 4.) Ettersom israelittene hadde hørt den kraftige røsten som talte fra Sinai-fjellet, kunne Moses minne dem om at Gud hadde talt «ansikt til ansikt» med dem, selv om ingen av dem direkte hadde sett Jehova. – 5Mo 5: 4; 4: 11–15; He 12: 19.

Jesus hadde derimot i sin førmenneskelige tilværelse vært sammen med sin Far personlig, og han henviste til at Guds åndesønner, englene, også ser Guds «ansikt», idet de tjener ham i himmelen. (Joh 1: 18; 8: 57, 58; Mt 18: 10; jf. Lu 1: 19.) De som er kalt til å være medarvinger med Kristus i himmelen, vil også, når tiden kommer, få se Jehova Gud. – 1Jo 3: 1–3.

Apostelen Paulus sammenlignet den forståelse de første kristne hadde av Guds hensikt, med den større forståelse de ville få når de mottok sin himmelske belønning og kom til å fatte Guds hensikt i sin helhet som følge av at profetiene ble oppfylt. Han sa i den forbindelse: «For nå ser vi i uklare konturer ved hjelp av et metallspeil, men da skal det være ansikt til ansikt.» – 1Kt 13: 12; jf. 2Kt 3: 18; 4: 6.

Å si eller gjøre noe midt i ansiktet på noen eller like opp i noens ansikt betyr at man gjør det direkte, at det er tale om åpen konfrontasjon (5Mo 7: 10; Job 21: 31), og i en negativ betydning kan det vitne om uforskammethet og mangel på respekt. (Job 1: 11; Jes 65: 3) Et beslektet uttrykk er «refselsen fra [Guds] ansikt». – Sl 80: 16.

Å vende sitt ansikt mot noe har betydningen «å sette seg et mål, å ha en hensikt eller å ønske noe» (1Mo 31: 21; 1Kg 2: 15; 2Kg 12: 17) og er et uttrykk for målbevissthet og sterk besluttsomhet. (2Kr 20: 3; Da 11: 16–19; Lu 9: 51–53) Daniel ’vendte sitt ansikt mot Jehova’ ved at han oppriktig vendte seg til ham og søkte hjelp hos ham. (Da 9: 3; jf. 2Kt 1: 11.) Sterk besluttsomhet avspeiler seg ofte i ansiktet ved en sammenpresset munn og et fast blikk. Jesaja ’gjorde sitt ansikt lik flint’ i sin faste beslutning om ikke å la fiendens anslag skremme ham bort fra den tjeneste han var blitt tildelt. (Jes 50: 7) De opprørske judeerne «gjorde sine ansikter hardere enn en steil klippe», idet de hardnakket nektet å ta imot irettesettelse. (Jer 5: 3) Når Jehova på den annen side ’vendte sitt ansikt mot’ dem som overtrådte hans rettferdige lov, betydde det at de ble forkastet og fordømt, noe som førte til ulykke eller død. – 3Mo 17: 10; 20: 3–6; Jer 21: 10; jf. 1Pe 3: 12.

Å skjule sitt ansikt har forskjellige betydninger, avhengig av sammenhengen. Når Jehova Gud skjuler sitt ansikt, betyr det ofte at han trekker sin gunst eller sin opprettholdende kraft tilbake. Grunnen til at han gjør det, kan være ulydighet fra én persons eller fra en gruppe personers side, slik som i tilfellet med Israels nasjon. (Job 34: 29; Sl 30: 5–8; Jes 54: 8; 59: 2) I noen tilfeller kan det bety at Jehova avholder seg fra å åpenbare seg, idet han venter med å gå til handling eller svare inntil hans tid er inne. (Sl 13: 1–3) Med ordene: «Skjul ditt ansikt for mine synder», bad David Gud om å tilgi eller se bort fra hans overtredelser. – Sl 51: 9; jf. Sl 10: 11.

At et menneske eller en engel skjuler eller dekker til sitt ansikt, kan være et uttrykk for ydmykhet eller for ærefrykt og respekt. (2Mo 3: 6; 1Kg 19: 13; Jes 6: 2) Det kan også være et tegn på sorg. (2Sa 19: 4) Det blir også knyttet til hovmod – Elifas antydet med urette at Job var blitt hovmodig på grunn av sin velstand, slik at han hadde ’dekket ansiktet med sin fedme’. (Job 15: 27) Når noens ansikt ble tildekket av andre, som i Hamans tilfelle, kunne det være et uttrykk for skam eller muligens en dødsdom. – Est 7: 8; jf. Sl 44: 15; Jer 51: 51.

Å vende ansiktet bort kan uttrykke fornærmende likegyldighet eller forakt. (2Kr 29: 6; Jer 2: 27; 32: 33) Gud gir uttrykk for sin forakt for dem som forkaster hans veiledning, ved å vise dem «ryggen, og ikke ansiktet» på deres ulykkes dag. – Jer 18: 17.

Å spytte noen i ansiktet var en særlig sterk måte å håne eller ydmyke noen på. – 4Mo 12: 14; 5Mo 25: 9; Jes 50: 6; Mt 26: 67.

En person eller en persons nærvær. Ettersom ansiktet er den mest markante delen av en person, det som mer enn noen annen legemsdel kjennetegner ham og avspeiler hans personlighet, ble ordet «ansikt» undertiden brukt billedlig (metonymisk) om hele personen, personens «jeg». Se for eksempel 2. Samuelsbok 7: 9; 17: 11 og Apostlenes gjerninger 3: 19, hvor uttrykkene «foran deg», «du i egen person» og «person» er oversatt fra det hebraiske eller det greske ordet for «ditt ansikt» eller «ansikt». I andre tilfeller kan ordet «ansikt» sikte til en persons nærvær, slik som i Apostlenes gjerninger 3: 13.

«Skuebrødet» i tabernaklet blir bokstavelig kalt «ansikts brød» på hebraisk (2Mo 25: 30), det vil si, det var Jehovas nærværs brød. Dette uttrykket understreket at Jehova, hvis nærvær var representert i helligdommen, var nær hos sitt folk.

Andre anvendelser og andre uttrykk. Det greske ordet for «ansikt» (prọsopon) betegner undertiden et menneskes ytre, som vitner om enten rikdom eller fattigdom, en høy eller en lav posisjon, eller noe lignende. – Mt 22: 16; 2Kt 5: 12; Ga 2: 6.

Det hebraiske ordet ʼaf (nese; nesebor) sikter noen ganger til området omkring nesen og gjengis da med «ansikt». I slike tilfeller er det vanligvis tale om at en person bøyer seg for en annen. (1Mo 3: 19; 19: 1; 48: 12) Det hebraiske ordet ʽạjin (øye) brukes om at Jehova i billedlig forstand viser seg for sitt folk «ansikt til ansikt». – 4Mo 14: 14, NW, fotn.