I De hebraiske skrifter brukes ordet som en høytidelig formel i forbindelse med at en person påtar seg juridisk ansvar knyttet til en ed eller en pakt og dens konsekvenser (4Mo 5: 22; 5Mo 27: 15–26; Ne 5: 13), og også som et høytidelig uttrykk for at man gir sin tilslutning til en bønn (1Kr 16: 36), en lovprisning (Ne 8: 6) eller en uttalt hensikt (1Kg 1: 36; Jer 11: 5). Hver av de fire første bøkene, eller samlingene, i Salmene avsluttes med dette uttrykket, noe som kan tyde på at det var vanlig at Israels menighet istemte med et «amen» i slutten av en sang eller salme. – Sl 41: 13; 72: 19; 89: 52; 106: 48.

Bønnen i 1. Krønikebok 16: 36, bønner i Salmene (41: 13; 72: 19; 89: 52; 106: 48) og uttalelser i de kanoniske brevene viser at det er på sin plass å avslutte en bønn med et «amen». Nå slutter riktignok ikke alle de nedskrevne bønnene med et «amen» i selve teksten – dette gjelder for eksempel Davids siste bønn for Salomo (1Kr 29: 19) og Salomos bønn ved innvielsen av templet (1Kg 8: 53–61) – men det kan likevel meget godt hende at ordet ble uttalt. (Legg merke til 1Kr 29: 20.) Uttrykket forekommer heller ikke i bibelteksten i forbindelse med Jesu bønner (Mt 26: 39, 42; Joh 17: 1–26) eller i forbindelse med disiplenes bønn i Apostlenes gjerninger 4: 24–30. Men det framgår tydelig av det som er anført ovenfor, at det er riktig å avslutte en bønn med et «amen», og især Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 14: 16 viser at det var vanlig å avslutte en bønn som ble bedt i en kristen forsamling, med et felles «amen». Også de himmelske skapningers eksempel, slik det er framstilt i Åpenbaringen 5: 13, 14; 7: 10–12 og 19: 1–4, støtter den praksis å bruke dette ordet for å gi sin tilslutning til bønner eller høytidelige erklæringer. Ved hjelp av dette ene ordet gir de himmelske skarer uttrykk for sin sterke tillit, sin fulle tilslutning til det som er sagt, og sitt urokkelige håp.