ETIOPIA

(Etiọpia) [gr. Aithiopịa, brente ansikters område], ETIOPIER.

Oldtidens grekere brukte navnet Etiopia om området sør for Egypt. Det svarte altså stort sett til det hebraiske navnet «Kusj», som ble brukt om et område som hovedsakelig omfattet dagens Sudan og den sørligste delen av dagens Egypt. I egyptiske tekster ble området tilsvarende kalt Keesj eller Kasj. Da Septuaginta-oversettelsen ble utarbeidet, gjengav oversetterne det hebraiske navnet «Kusj» med det greske «Etiopia» i alle passasjene hvor det forekommer, unntatt to. (1Mo 10: 6–8; 1Kr 1: 8–10) King James Version følger Septuaginta alle steder bortsett fra i Jesaja 11: 11, hvor den har «Kusj» i stedet for «Etiopia», mens Revised Standard Version følger Septuaginta overalt unntatt i 1. Mosebok 2: 13 og i Esekiel 38: 5. I noen oversettelser (NV, JB) er navnet Kusj blitt foretrukket også i andre skriftsteder, når det ikke tydelig framgår av sammenhengen at det dreier seg om det gamle Etiopia. Navnet Kusj kan også være brukt om folkeslag i Arabia. – Se KUSJ nr. 2; KUSJITT, KUSJITTISK.

Det området som opprinnelig ble kalt Etiopia, består nå av regnfattige sletter i nord, savanner og høysletter i det midtre området og tropisk regnskog i sør. Hovedstedene i oldtidens Etiopia var Napata og Meroë. Den sistnevnte var regjeringssete i et rike hvor retten til kongedømmet gikk i arv i den kvinnelige slektslinjen, ikke i den mannlige. Kongen arvet altså retten til tronen fra sin mor, og i perioder var hun kanskje landets egentlige hersker. Greske og latinske skribenter omtaler flere slike etiopiske dronninger som brukte navnet Kandake som tittel, noe som åpenbart også gjelder den dronningen som er nevnt i Apostlenes gjerninger 8: 27.

I hvilken forstand var den etiopieren som Filip forkynte for, evnukk?

Den etiopiske evnukken som var ’satt over skattene’ til dronning Kandake, og som Filip forkynte for, var tydeligvis en omskåret jødisk proselytt. (Apg 8: 27–39) Han ble derfor ikke betraktet som hedning og var følgelig ikke den første uomskårne hedning som omvendte seg til kristendommen. (Apg 10) For at han skulle kunne tilbe ved templet i Jerusalem, må han ha vært omvendt til den jødiske tro og omskåret. (2Mo 12: 48, 49; 3Mo 24: 22) Siden Moseloven ikke tillot at kastrerte kom inn i Israels menighet (5Mo 23: 1), kan ikke etiopieren ha vært evnukk i kjødelig forstand. Det hebraiske ordet for evnukk (sarịs) kunne i videre forstand bety embetsmann, noe som er tilfellet i 1. Mosebok 39: 1, hvor en av faraos embetsmenn, Potifar, som var gift, er omtalt som en sarịs. Hvis den etiopiske hoffmannen hadde vært evnukk i egentlig forstand, ville han ikke ha vært proselytt, og hvis han ikke hadde vært proselytt, ville ikke Filip ha døpt ham, ettersom det gode budskap på det tidspunktet ikke ble forkynt for uomskårne hedninger.

Etiopia (Kusj) er et av de landene som landflyktige jøder ble spredt til da babylonerne hadde erobret Juda. (Jes 11: 11) Den etiopiske hoffmannen kan derfor ha vært i kontakt med jøder i sitt hjemland eller i Egypt, hvor det bodde mange jøder. Den avskriften han hadde av Jesajas bokrull, var trolig en avskrift av den greske oversettelsen Septuaginta, som opprinnelig ble utarbeidet i Alexandria i Egypt. Ettersom det etiopiske rike var blitt delvis hellenisert fra Ptolemaios IIs (308–246 f.v.t.) tid av, var det ikke noe usedvanlig i at denne hoffmannen kunne lese gresk. Det at han ble en jødisk proselytt og deretter ble omvendt til kristendommen, var en oppfyllelse av Salme 68: 31.

Språk. Man vet ikke sikkert hvilket språk som opprinnelig ble talt i Etiopia. I slutten av 700-tallet f.v.t. ble offisielle etiopiske opptegnelser skrevet med egyptiske hieroglyfer. Fra og med det første århundre f.v.t. og noen hundre år framover ser man et lokalt tale- og skriftspråk som kalles meroittisk. Det språket som kalles etiopisk, eller geez, var landets språk fram til 1300-tallet. I likhet med amharisk, det språket som tales i dagens Etiopia, var det av semittisk opprinnelse.