NAKKE, HALS

Nakken er den bakerste delen av halsen, den legemsdelen på mennesker og dyr som forbinder hodet med resten av kroppen. Flere forskjellige hebraiske ord blir oversatt med «nakke», «hals» og «strupe». I Bibelen blir disse ordene i flere tilfeller brukt i billedlig sammenheng.

På hebraisk sa man at den som flyktet i en krig, vendte «ryggen» (bokst.: «nakken»; jf. Jos 7: 8) mot sine fiender. Å ha ’hånden på sine fienders nakke’ ville si å beseire, eller undertvinge, dem. (1Mo 49: 8; 2Sa 22: 41; Sl 18: 40) Å sette foten på fiendenes nakke hadde lignende betydning. Gamle monumenter fra Egypt og Assyria framstiller kampscener hvor konger setter foten på sine fienders nakke. Og Josva befalte sine hærførere: «Tre fram. Sett deres føtter på disse kongenes nakker.» – Jos 10: 24.

Et åk på nakken var et uttrykk for tjeneste, underkastelse eller trelldom. (1Mo 27: 40; Jer 30: 8; Apg 15: 10) Uttrykkene «stivnakket» og ’å gjøre sin nakke hard’, som forekommer nokså ofte, betegner en opprørsk og gjenstridig ånd. Bibelen sier advarende: «En mann som gang på gang blir irettesatt, men som gjør sin nakke hard, vil plutselig bli knust, og det uten legedom.» – Ord 29: 1; 5Mo 9: 6, 13; 31: 27; 2Kg 17: 14; Sl 75: 5; Jes 48: 4.

Betydningen av foreldrenes tukt og myndighet, og underforstått også den store verdien av Guds lover og bud, blir understreket av formaningen om å ’binde budene om sin hals’, hvor man bar vakre smykker. (Ord 1: 8, 9; 3: 1–3; 6: 20, 21) Å gå med strakt hals blir knyttet til hovmod. (Jes 3: 16) Om onde mennesker som farer med løgn og utgyter blod, sier Bibelen: «I deres munn er det ikke noe pålitelig . . . Deres strupe er et åpnet gravsted.» – Sl 5: 9; Ro 3: 13.