PORT, PORTROM

Bibelen omtaler flere slags porter: (1) porter til leiren (2Mo 32: 26, 27), (2) byporter (Jer 37: 13), (3) porten til tabernaklets forgård (2Mo 38: 18), (4) «portene til Borgen, som tilhører huset» (Ne 2: 8), (5) tempelporter (Apg 3: 10) og (6) porten til et hus (Apg 12: 13, 14).

Konstruksjon. Byene hadde vanligvis så få porter som mulig, siden portene var de mest sårbare punktene i byens forsvarsverker. Noen byer hadde derfor bare én port. Hvis byen var omgitt av både en ytre og en indre mur, var det naturligvis porter i begge murene. De eldste portene var bygd L-formet for at det skulle bli vanskeligere for fienden å trenge inn i byen. Etter at man på et senere tidspunkt begynte å bruke vogner (ca. 1700-tallet f.v.t.), ble byportene konstruert slik at man kunne kjøre rett inn i byen uten å måtte svinge. Noen ruiner som er blitt gravd fram, viser at inngangen til byporten i noen tilfeller var flankert av firkantete tårn og førte inn til et portrom som var 15–20 m langt. I portrommet kunne det være opptil seks pilastrer, eller veggpilarer, som gjorde passasjen smalere på tre steder. Noen steder kan det ha vært to eller tre sett med dører i disse dype portene. De små rommene mellom veggpilarene ble brukt til vaktrom. I det templet som Esekiel så i et syn, var det vaktrom i portene. (Ese 40: 6, 7, 10, 20, 21, 28, 29, 32–36) Noen porter hadde tak over portrommet, og noen hadde flere etasjer, noe som framgår av at det er blitt funnet trapper i dem. – Jf. 2Sa 18: 24, 33.

Utgravninger av noen gamle festningsbyer har også avdekket små sideporter. De lå i noen tilfeller i den nedre delen av festningsvollen og gav innbyggerne lett atkomst til byen i fredstid. Når byen var beleiret, ble de tydeligvis brukt som utganger som byens forsvarere kunne bruke for å gjøre et utfall mot fienden mens de ble dekket av sine medsoldater, som skjøt fra murene.

Dørene i byportene var vanligvis laget av tre og kledd med metallplater, siden de ellers lett ville kunne bli satt i brann av fienden. Noen porter var antagelig laget av jern; i hvert fall kjenner man et eksempel på dette fra apostlenes tid. (Apg 12: 10) Det fortelles at Babylons porter hadde dører av kobber og bommer av jern. (Jes 45: 2; jf. Sl 107: 2, 16.) Noen porter hadde tydeligvis bommer av tre. (Na 3: 13) På Salomos tid var det «seksti store byer med mur og kobberbom» i Argob-området i Basjan. (1Kg 4: 13) Man har funnet byer i Syria som hadde ca. 3 m høye massive steindører som dreide på tapper øverst og nederst. I betraktning av det foregående var det ingen liten bragd av Samson å rykke opp dørene i byporten i Gaza sammen med de to sidestolpene og bommen og bære dem «opp på toppen av det fjellet som ligger foran Hebron». Det var selvfølgelig Jehovas ånd som satte ham i stand til å gjøre dette. – Dom 16: 3.

Funksjon. Når det snakkes om en bys «porter», siktes det i noen tilfeller til selve byen, siden mange offentlige forretningsanliggender og transaksjoner ble ordnet og registrert i byportene. (5Mo 16: 11, 14, NW, fotn.; Rut 4: 10; Sl 87: 2; 122: 2) I hovedstaden gjorde man ofte forretninger i porten til palassområdet. (Est 3: 2, 3; 5: 9, 13; 6: 10, 12) Hvis portene, eller inngangene, ble lagt øde, var det også slutt på byens prakt. (Jes 3: 26; 14: 31; Jer 14: 2; Kla 1: 4) Når en by ble beleiret, forsøkte angriperne først og fremst å bryte gjennom portene. Hvis de klarte å få kontroll over dem, ville de ha adgang til byen. Uttrykket ’å ta en port i eie’ betydde derfor å innta en by. (1Mo 22: 17; 24: 60) Etter at babylonerne hadde brutt gjennom Jerusalems murer, ledet Babylons konges fyrster den videre erobringen av byen fra en av byportene. – Jer 39: 2, 3.

Portene var offentlige samlingssteder og sentre for det offentlige liv. Ofte ble det anlagt en stor plass nær portene. Ved Vannporten i Jerusalem var det for eksempel anlagt et stort torg. (Ne 8: 1) Porten var det viktigste stedet i byen hvor man kunne høre nytt, ikke bare fordi reisende og kjøpmenn kom dit, men også fordi så godt som alle arbeidere, spesielt de som arbeidet på markene, gikk inn og ut av porten hver eneste dag. Det var derfor først og fremst i porten man traff andre mennesker. (Rut 4: 1; 2Sa 15: 2) Markedene var også plassert nær portene, og noen av portene i Jerusalem hadde tydeligvis fått navnet sitt etter de varene som ble solgt der (for eksempel Fiskeporten). – Ne 3: 3.

Det var i byporten byens eldste avgjorde saker og avsa dommer. (5Mo 16: 18; 21: 18–20; 22: 15; 25: 7) Det hendte at selv kongen gav audiens eller avsa dommer i byporten. (2Sa 19: 8; 1Kg 22: 10; Jer 38: 7) Profetene kunngjorde ofte sine budskaper i byporten, siden ikke bare dommerne, men også byens fremste menn, kjøpmennene, næringsdrivende og mange andre vanligvis befant seg der. Dermed spredte budskapene deres seg mye raskere enn de ellers ville ha gjort. (1Kg 22: 10; Jer 17: 19) Andre viktige kunngjøringer og offisielle proklamasjoner ble også gjort kjent i byporten. (2Kr 32: 6–8) Det var på torget foran Vannporten Esra leste opp fra Loven. (Ne 8: 1–3) Visdommen blir beskrevet som om den roper høyt ved inngangene til portene, slik at alle i byen kan høre dens gode råd. (Ord 1: 20, 21; 8: 1–3) Siden portene var et sted hvor man kunne høre siste nytt, ble også innbyggernes gode eller dårlige handlinger kjent der. – Ord 31: 31.

Det ser ut til å ha vært en hedensk skikk å frambringe ofre ved byporten. (Apg 14: 13) Denne skikken vant også innpass i Juda, men ble avskaffet av kong Josjia. – 2Kg 23: 8.

De som ble dømt til døden av dommerne, ble ført utenfor byporten og henrettet. (1Kg 21: 10–13; Apg 7: 58) De døde kroppene til de dyrene som var blitt ofret som syndofre på soningsdagen, ble fraktet utenfor byen og brent. (3Mo 16: 27, 28) Jesus Kristus, som var et syndoffer som gjorde soning for hele menneskeheten, ble i tråd med dette henrettet utenfor Jerusalems port. – He 13: 11, 12.

På grunn av byportens betydning var det en stor ære å sitte sammen med landets eldste i porten. (Job 29: 7; Ord 31: 23) Dette var ingen plass for dårer. (Ord 24: 7) Da David ble forfulgt, så han alvorlig på at de som satt i porten, snakket om ham, spesielt at de snakket negativt om ham. (Sl 69: 12) Å ’knuse den nødstilte i porten’ refererte til en korrupt behandling ved domstolen, som holdt til der. (Job 5: 4; Ord 22: 22; Am 5: 12) Å ‘hate den som irettesatte i porten’, betydde å hate den dommeren som irettesatte eller dømte en. (Am 5: 10) ’De som la ut lokkemat for den som irettesatte i porten’, var slike som ved hjelp av bestikkelse eller pressmidler forsøkte å få dommerne til å fordreie retten eller forsøkte å legge en snare for en profet som stod i porten for å irettesette folket. – Jes 29: 19–21.

Portene til leiren i ørkenen. Når det står om ’portene’ til Israels leir, siktes det til de stedene hvor man gikk inn i og ut av leiren. Disse stedene var utvilsomt godt bevoktet. Tabernaklet lå midt i leiren. Levittene var leiret nærmest, mens de tolv stammene lå lengre borte, tre på hver side. Denne ordningen gjorde at leiren var godt beskyttet. – 2Mo 32: 26, 27; 4Mo 3; se PORTVAKT.

Jerusalems porter. Når det gjelder Jerusalems porter, må man ha i tankene at byen i tiden etter at den ble erobret av David, vokste og utviklet seg. Dermed oppstod behovet for å bygge nye murer og forlenge de allerede eksisterende murene. Denne artikkelen drøfter hovedsakelig de portene som er nevnt i Nehemjas bok, som gir den mest komplette oversikten og beskrivelsen. De portene som er nevnt i Nehemjas opptegnelser, er porter som hadde vært i den muren som var blitt bygd før 700-tallet f.v.t., og i den muren som omgav «den andre bydel». (2Kg 22: 14; 2Kr 34: 22; Sef 1: 10) «Den andre bydel» («Nybyen», NO) lå mot nord og var avgrenset i vest og nordvest av Hiskias mur (2Kr 32: 5), som mot øst gikk over i Manasses mur, som fortsatte rundt byen på den nordøstlige og østlige siden. (2Kr 33: 14) Denne bydelen lå nord for den opprinnelige byen og bymuren, men den strakte seg øyensynlig ikke like langt vest som den opprinnelige muren.

Nehemjas mur. I sin beretning om gjenoppbyggingen av bymuren (Ne 3) begynner Nehemja ved Saueporten og fortsetter mot urviserne. I denne artikkelen blir portene omtalt i den samme rekkefølgen. Porter som ikke er nevnt i beretningen om gjenoppbyggingen, men som er nevnt i beskrivelsen av innvielsesprosesjonen (Ne 12), er også tatt med. Også porter som er nevnt i andre skriftsteder, hvorav noen bare er omtalt med et annet navn enn i Nehemjas opptegnelser, er tatt med.

Saueporten. Saueporten ble gjenoppbygd av øverstepresten Eljasjib og andre prester. (Ne 3: 1, 32; 12: 39) Det tyder på at den lå i nærheten av tempelområdet. Den lå sannsynligvis i den muren som omgav den andre bydel, den delen som ble bygd av Manasse (se «Fiskeporten» nedenfor), ved eller i nærheten av byens nordøstlige grense. Saueporten kan ha fått sitt navn på grunn av at man førte sauer og geiter som skulle ofres eller kanskje selges på et marked i nærheten, gjennom den. Det er sannsynligvis denne porten eller en senere port som svarer til denne, som kalles «saueporten» i Johannes 5: 2, siden den lå i det samme området, i nærheten av Betsata-dammen.

Fiskeporten. Hiskia bygde tydeligvis en del av muren rundt den andre bydel helt til Fiskeporten. (2Kr 32: 5; 33: 14) Nehemjas beretninger om gjenoppbyggingen og innvielsen av muren tilsier at Fiskeporten lå vest for Saueporten, kanskje nær nordenden av Tyropoion-dalen. (Ne 3: 3; 12: 39) Den blir nevnt i forbindelse med den andre bydel i Sefanja 1: 10. Det kan være at Fiskeporten fikk sitt navn fordi den lå i nærheten av det fisketorget hvor tyrierne solgte fisk. – Ne 13: 16.

Gamlebyporten. Gamlebyporten lå i den nordvestlige delen av byen, mellom Fiskeporten og Efraim-porten. (Ne 3: 6; 12: 39) På hebraisk ble porten ganske enkelt kalt «Den gamles port», men noen oversettere føyer til ordet «by». Navnets opprinnelse kan kanskje forklares ved at denne porten var hovedinngangen til gamlebyen fra nord. Den kan ha ligget der hvor Den brede mur (som dannet gamlebyens nordlige grense) møter sørenden av den andre bydels vestmur. Noen mener at denne porten er den samme som Den første port, som Sakarja nevner. Han sikter sannsynligvis til byens utstrekning fra øst til vest når han sier: «fra [1] Benjamin-porten helt til [2] Den første ports sted, helt til [3] Hjørneporten», og til byens utstrekning fra nord til sør når han sier: «fra Hananel-tårnet helt til kongens pressekar». (Sak 14: 10) Andre knytter Gamlebyporten til «Midtporten», som nevnes i Jeremia 39: 3. Noen kaller Gamlebyporten for «Misjneporten» og mener at den lå i den andre bydels vestmur.

Efraim-porten. Efraim-porten lå i Den brede mur, 400 alen (178 m) øst for Hjørneporten. (2Kg 14: 13; 2Kr 25: 23) Den var en utgang mot nord i retning av Efraims stammes område. Noen forskere mener at den er identisk med Midtporten (Jer 39: 3), mens andre mener at den er identisk med Den første port. (Sak 14: 10) Man mener at den er den samme som (eller tilsvarer) Gennath-porten, eller Hageporten, som omtales av den jødiske historieskriveren Josefus. (Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 4, pkt. 2 [s. 306]) På Nehemjas tid var det et torg i nærheten av Efraim-porten hvor folket laget seg løvhytter for å feire løvhyttehøytiden. (Ne 8: 16) Nehemja nevner ikke denne porten når han omtaler gjenoppbyggingen, kanskje fordi den ikke trengte omfattende utbedringer.

Hjørneporten. Denne porten lå åpenbart i bymurens nordvestlige hjørne, vest for Efraim-porten. (2Kg 14: 13; 2Kr 25: 23) Den lå øst for Hinnoms dal, sannsynligvis der hvor gamlebyens vestmur møtte Den brede mur. Ussia bygde et tårn ved Hjørneporten, men beretningen forteller ikke om det var Bakerovnstårnet han bygde. (2Kr 26: 9) Både Jeremia og Sakarja omtaler Hjørneporten på en måte som tilsier at den lå i utkanten av byen mot vest. – Jer 31: 38; Sak 14: 10.

Beretningene nevner ingen andre porter i vestmuren fra Hjørneporten til Dalporten i sørvest. Det ville utvilsomt ha vært upraktisk med flere porter ut mot den bratte skråningen ned mot Hinnoms dal. Nehemja nevner ikke Hjørneporten i sin beretning. Den sannsynlige årsak er at heller ikke denne porten trengte omfattende utbedringer. Beretningen nevner imidlertid utbedringen av Bakerovnstårnet, som ser ut til å ha vært en del av, eller i nærheten av, Hjørneporten. – Ne 3: 11.

Dalporten. Dalporten lå i den sørvestlige delen av bymuren og førte ut til Hinnoms dal. «Essenernes port», som Josefus omtaler, kan ha ligget her eller i nærheten. (Den jødiske krig, 5. bok, kap. 4, pkt. 2 [s. 306]) Da Ussia forsterket byens festningsverker, bygde han et tårn ved denne porten. (2Kr 26: 9) Da Nehemja drog ut for å undersøke den ødelagte muren, red han først ut gjennom Dalporten, videre østover gjennom Hinnoms dal og deretter opp Kedron-dalen, og til slutt red han inn i byen igjen gjennom den samme porten. (Ne 2: 13–15) Selv om det ikke blir sagt direkte, var det sannsynligvis ved Dalporten innvielsesprosesjonen startet. Den ene gruppen gikk mot urviserne forbi Askehaugporten, mens den andre gruppen gikk med urviserne forbi Hjørneporten og Bakerovnstårnet. – Ne 12: 31–40.

Askehaugporten. Denne porten er også kjent som Potteskårporten og blir i mange oversettelser kalt Møkkporten, basert på den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske oversettelsen Vulgata. (Ne 2: 13; 12: 31; se EN, NB; Jer 19:2.) Ifølge Nehemjas beskrivelse lå porten 1000 alen (445 m) øst for Dalporten. (Ne 3: 13, 14) Den lå i det sørøstlige hjørnet av bymuren og førte ut til Hinnoms dal omtrent der hvor denne dalen møter Tyropoion-dalen. (Jer 19: 2) Det var gjennom denne porten avgudsdyrkerne gikk ut til Tofet i Hinnoms dal for å ofre sine barn som brennofre til Ba’al. (Jer 19: 1–6) Det var også gjennom denne porten Jeremia førte noen av de eldre mennene i folket og blant prestene og forkynte at Jerusalem ville bli rammet av ulykke, idet han knuste en leirflaske for å illustrere hvordan Jehova ville knuse folket fordi det tjente andre guder. – Jer 19: 1–3, 10, 11.

Porten kan ha fått navnet «Potteskårporten» fordi man kastet potteskår i nærheten som avfall, eller fordi man der knuste potteskår til støv, som man så brukte for å framstille mørtel til å pusse cisterner med (slik man har gjort i nyere tid i nærheten av en dam ved det sørvestlige hjørnet av byen). Det kan også være at det har vært pottemakerverksteder i nærheten av porten, for det var leire i nærheten, i Hinnoms dal, og vann både ved inngangen til Tyropoion-dalen og ved kilden En-Rogel. (Jf. Jer 18: 2; 19: 1, 2.) Siden 300-tallet har man på grunnlag av tradisjonen ment at «pottemakerens mark» (Mt 27: 7, 8) lå på sørsiden av Hinnoms dal.

Kildeporten. Denne porten hadde fått navnet sitt fordi den førte ut til en kilde i nærheten, kanskje En-Rogel, som lå nedenfor det stedet hvor Kedron-dalen og Hinnoms dal møtes. Porten lå sannsynligvis ved sørenden av byens østlige høyde («Davidsbyen»). (Ne 2: 14; 3: 15; 12: 37) Kildeporten var en naturlig port å velge for innbyggerne i Davidsbyen når de skulle ut til En-Rogel, mens Askehaugporten, som lå litt lenger sørvest og også førte ut til En-Rogel, ville være bedre å bruke for dem som bodde i Tyropoion-dalen og på byens sørvestlige høyde.

Vannporten. Denne porten kan ha fått navnet sitt fordi den lå i nærheten av eller førte ut til Gihon-kilden, omtrent midt på byens østside. Denne porten lå like ved Ofel, ikke langt fra tempelområdet. (Ne 3: 26) Den ene av gruppene under innvielsesprosesjonen gikk ned fra muren ved Vannporten og gikk videre til templet, hvor de møtte den andre gruppen. (Prosesjonen gikk tydeligvis ikke oppå den delen av bymuren som lå øst for templet.) (Ne 12: 37–40) Foran denne porten var det et torg hvor hele folket samlet seg for å høre Esra lese opp fra Loven, og hvor de deretter laget seg løvhytter for å feire løvhyttehøytiden. – Ne 8: 1–3, 16.

Hesteporten. Utbedringsarbeidet ovenfor Hesteporten ble utført av prestene, noe som kan tyde på at den lå i nærheten av templet. (Ne 3: 28) Noen har hevdet at Hesteporten bare var en port som forbandt to deler av tempel- og palassområdet. De hevder dette på grunnlag av beretningen om henrettelsen av Atalja, hvor det sies at hun ble ført ut av templet av soldatene og «kom til inngangen til hesteporten ved kongens hus». (2Kr 23: 15; 2Kg 11: 16) Men dette var sannsynligvis bare en inngang til palassområdet og ikke den Hesteporten som hestene gikk inn og ut av selve byen gjennom. Det at Nehemja nevner Hesteporten i beskrivelsen av gjenoppbyggingsarbeidet, tyder på at den var en port i bymuren. Den lå muligens sørøst for tempelområdet. (Ne 3: 28; Jer 31: 40) Hesteporten er ikke nevnt i beretningen om innvielsesprosesjonen, tydeligvis fordi de to gruppene i prosesjonen gikk ned fra muren ved henholdsvis Vannporten og Vaktporten og ikke gikk over den delen av muren som lå øst for templet, der hvor Hesteporten og Inspeksjonsporten lå. – Ne 12: 37–40.

Inspeksjonsporten. Inspeksjonsporten (hebr. hammifqạdh) blir også kalt Mønstringsporten. (Ne 3: 31, NO, EN, NB) I Esekiel 43: 21 er mifqạdh (det samme hebraiske ordet uten artikkelen ha) oversatt med ’bestemt sted’. Noen har ment at Inspeksjonsporten er den samme som Vaktporten. Slik Nehemja omtaler Inspeksjonsporten i beretningen om gjenoppbygningsarbeidet, ser det ut til at porten lå i den østlige delen av bymuren overfor tempelområdet og nord for Hesteporten. (Ne 3: 27–31) Nehemja omtaler et hjørne i muren etter Inspeksjonsporten, noe som tyder på at porten lå i østmuren, sør for det stedet hvor muren endret retning (mest sannsynlig i nordvestlig retning).

Beretningen forteller at utbedringsarbeidet ble utført «foran Inspeksjonsporten». Noen har forstått dette slik at det ble utført utbedringsarbeider på bymuren foran en tempelport med dette navnet. Det ser imidlertid ikke ut til at dette er riktig, for den samme uttrykksmåten blir brukt i forbindelse med Vannporten, som man med sikkerhet vet var en port i selve bymuren. (Ne 3: 26, 31) Inspeksjonsporten er ikke nevnt i beretningen om innvielsesprosesjonen, sannsynligvis fordi de to gruppene ikke gikk over muren øst for templet.

Vaktporten. Ved denne porten (også kalt «Fengselsporten», NO, EN, NB) forlot den ene delen av innvielsesprosesjonen muren og fortsatte til templet. – Ne 12: 39, 40.

Midtporten. Da babylonerne brøt gjennom Jerusalems mur, satte deres offiserer seg i Midtporten. (Jer 39: 3) Dette var høyst sannsynlig den samme porten som Gamlebyporten, siden denne porten lå der hvor Den brede mur, gamlebyens nordmur, møtte den andre bydels vestmur, det vil si på et sentralt sted hvor man hadde god oversikt. Det er imidlertid delte meninger om dette. Noen hevder at den i stedet må ha vært den samme som Efraim-porten eller Fiskeporten.

Benjamin-porten. Noen mener at Benjamin-porten var den samme som Saueporten. Beliggenheten ser ut til å stemme godt med at Jeremia forsøkte å gå ut gjennom denne porten for å dra til Benjamin-landet, sannsynligvis til Anatot, som lå nordøst for Jerusalem. (Jer 37: 11–13) Sidkia satt i Benjamin-porten da Ebed-Melek kom til ham og la inn et godt ord for Jeremia. (Jer 38: 7, 8) Det er rimelig å anta at kongen ville befinne seg i nærheten av det stedet som var mest sårbart under babylonernes beleiring. Saueporten i den nordlige delen av byen ville være mest utsatt under babylonernes angrep. Noen mener imidlertid at Benjamin-porten var den samme som Inspeksjonsporten.

Andre porter. Da kong Sidkia flyktet fra babylonerne, drog han ut «langs veien gjennom porten mellom den dobbelte muren som er ved kongens hage». (Jer 52: 7, 8; 39: 4) Det hersker stor usikkerhet med hensyn til hva «den dobbelte muren» er. Med den kunnskap man har i dag, ser det ut til at enten Askehaugporten eller Kildeporten passer til denne beskrivelsen i Bibelen, siden begge disse lå i nærheten av kongens hage. – 2Kg 25: 4, 5.

I 2. Kongebok 23: 8 nevnes «offerhaugene ved portene, de som var ved Josvas, byhøvedsmannens, portinngang, som lå til venstre når en kom inn gjennom byporten». ’Josvas portinngang’ var etter alt å dømme ikke en port i bymuren, men en port innenfor bymurene som førte til byhøvedsmannens bolig, som lå til venstre når man kom inn gjennom byporten.

Tempelporter. Østporten. I sin beretning om gjenoppbyggingsarbeidet forteller Nehemja at vakten ved Østporten deltok i utbedringsarbeidet. (Ne 3: 29) Østporten var derfor ikke en port i Jerusalems mur, slik noen har ment. Østporten kan ha ligget omtrent rett overfor Inspeksjonsporten i bymuren. Det er tydeligvis denne porten det siktes til i 1. Krønikebok 9: 18, der den omtales som «kongens port mot øst», det vil si den porten som kongen gikk inn i eller ut av templet gjennom.

Grunnvollporten. En tempelport som man ikke vet hvor lå. – 2Kg 11: 6; 2Kr 23: 5.

«Den øvre porten til Jehovas hus.» Dette kan ha vært en port som førte inn til den indre forgården, kanskje «Jehovas nye port», hvor Jeremia ble anklaget, og hvor hans sekretær, Baruk, leste opp fra boken for folket. (Jer 26: 10; 36: 10) Jeremia kan ha kalt den for «den nye porten» fordi den ble bygd på et senere tidspunkt enn de andre. «Den øvre porten til Jehovas hus» ble bygd av kong Jotam. – 2Kg 15: 32, 35; 2Kr 27: 3.

«Den øvre Benjamin-porten, som var i Jehovas hus.» Sannsynligvis en port som lå på nordsiden av templet og førte til den indre forgården. – Jer 20: 2; jf. Ese 8: 3; 9: 2.

Den vakre port. Tempeldør i Herodes den stores tempel hvor Peter helbredet en mann som hadde vært ufør fra mors liv. (Apg 3: 1–10) Ifølge en overlevering er denne porten den samme som Den gylne port i den nåværende bymuren, men det kan også være at Den vakre port var en indre port på tempelområdet som kanskje svarte til den gamle Østporten. Noen mener at Den vakre port kan ha vært en av de portene som lå øst for selve tempelbygningen og førte inn til kvinnenes forgård, en port som ifølge Josefus var 50 alen (22 m) høy og hadde dører av korintisk bronse.

Andre porter som er nevnt i Bibelen, er «porten bak løperne» og «løpernes port». Dette var tempelporter som man ikke vet hvor lå. – 2Kg 11: 6, 19.

I sin omtale av Herodes den stores tempel nevner det jødiske verket Misjna (Middot 1: 3) bare fem porter til tempelfjellet, det vil si i den muren som omgav hele tempelområdet: to Hulda-porter mot sør, Kiponos-porten mot vest, Tadi- eller Todi-porten mot nord og Østporten, hvor palasset i Susan var avbildet. Josefus omtaler imidlertid fire porter mot vest. (Jewish Antiquities, XV, 410 [xi, 5]) Disse fire portene er nå blitt identifisert ved arkeologiske undersøkelser. Det dreier seg om følgende porter, fra sør mot nord: den porten som førte ut til Robinsons bue og videre til en trapp som gikk ned til Tyropoion-dalen; Barclay-porten, som lå på gatenivå; den porten som førte ut til Wilsons bue, som understøttet en bro som gikk over Tyropoion-dalen; Warren-porten, som også lå på gatenivå. Kiponos-porten kan ha vært den samme som enten Barclay-porten eller porten som førte ut til Wilsons bue.

Misjna omtaler i tillegg sju porter til forgården omkring tempelbygningen. – Middot 1: 4; se TEMPEL.

Brukt billedlig. Salme 118: 19, 20 nevner «rettferdighetens porter» og «Jehovas port», som de rettferdige går inn i. – Jf. Mt 7: 13, 14.

Når folk døde, sa man at de hadde gått inn i «dødens porter». (Sl 9: 13; 107: 18) De kom i menneskehetens felles grav og gikk på den måten inn gjennom Sjeols, eller Hades’, porter. (Jes 38: 10; Mt 16: 18) Siden Jesus Kristus har nøklene til døden og til Hades (Åp 1: 18), har medlemmene av hans menighet alltid kunnet være sikker på at døden og Hades ikke kan holde dem i fangenskap for bestandig. Apostelen Paulus viste at alle disse dør og kommer til Hades, slik Kristus gjorde. Gud forlot imidlertid ikke Kristus i Hades, men løste ham fra dødens veer. (Apg 2: 24, 31) Og siden medlemmene av Kristi menighet også vil bli oppreist, vil ikke døden og Hades vinne en endelig seier over dem. – 1Kt 15: 29, 36–38, 54–57.

Fordi Guds folk skulle vende tilbake til Sion og gjenopprette den rene tilbedelse der, skulle byens porter bli kalt Lovprisning. Sions porter skulle holdes åpne bestandig, slik at nasjonenes rikdommer kunne bli samlet inn, uten at man trengte å frykte for at fienden skulle få herredømme over dem. – Jes 60: 11, 18.

Esekiel fikk et syn av en by som ble kalt «Jehova er der», og som hadde tolv porter som hadde navn etter Israels tolv stammer. (Ese 48: 30–35) Han skildrer også i detalj et syn han fikk av et tempel med forskjellige porter. – Ese, kap. 40–44.

Om den hellige byen «Det nye Jerusalem» blir det sagt at den har tolv perleporter, og at det ved hver port står en engel som tydeligvis holder vakt. Disse portene er åpne hele tiden, for det blir ikke natt (den tiden av døgnet da portene vanligvis var lukket). Nasjonenes herlighet og ære blir brakt inn gjennom byportene. Selv om de står åpne, er det ingen som praktiserer noe ondt, urent eller avskyelig, som får komme inn. Bare de som bevarer sin renhet som seiervinnere, de som blir konger og prester sammen med Kristus, får lov til å komme inn i byen av de englene som vokter portene. (Åp 21: 2, 12, 21–27; 22: 14, 15; 2: 7; 20: 4, 6) Folk av nasjonene på jorden som vandrer ved hjelp av byens lys, blir velsignet.