ØRN

[hebr. nẹsjer; aram. nesjạr; gr. aetọs].

En stor rovfugl. Noen mener at det hebraiske navnet er avledet av et rotord som betyr «å rive i stykker; å flenge i stykker». Andre betrakter det som et onomatopoetikon (et lydhermende ord) og mener at nẹsjer betegner «en susende, brusende lyd» eller «et lynglimt» og altså beskriver en fugl som med en susende lyd eller hurtig som et lyn stuper etter sitt bytte. Uansett hvilken av de sistnevnte forklaringene som legges til grunn, utgjør det hebraiske ordet en god beskrivelse av ørnen i og med at den lynraskt stuper fra stor høyde og frambringer en susende lyd idet luften passerer gjennom dens utbredte svingfjær. Ettersom ørnen er en rovfugl og ’slurper i seg’ blod (Job 39: 27, 30), hørte den med til de fuglene som ble regnet for urene ifølge Moseloven. – 3Mo 11: 13; 5Mo 14: 12.

Arter i Palestina. Blant de ørnene som finnes i Israel i dag, er keiserørnen (Aquila heliaca), kongeørnen (Aquila chrysaetos) og slangeørnen (Circaetus gallicus). Kongeørnen er en imponerende, nesten 1 m lang fugl med et vingespenn på ca. 2 m. Fjærdrakten er mørkebrun, bortsett fra på hodet og nakken, hvor den er gulbrun. Karakteristisk for ørnene er ellers at de har et ganske bredt hode med en fremtredende kam over øynene, et kort og kraftig, krokete nebb, kraftige ben og sterke, skarpe klør. – Se FISKEØRN.

’Båret på ørnevinger’ – hva er bakgrunnen for dette billedlige uttrykket?

Sinai-området, hvor disse fuglene svever på sine sterke, brede vinger, er passende blitt kalt «ørnelandet». De utfridde israelittene, som var samlet ved Sinai-fjellet, kunne derfor godt forstå det bildet Gud brukte da han sa at han hadde båret dem ut av Egypt «på ørnevinger». (2Mo 19: 4; jf. Åp 12: 14.) Nesten 40 år senere kunne Moses si at Jehova hadde ledet Israel gjennom ødemarken som en ørn som «vekker sitt rede, svever over sine flygeferdige unger, brer ut sine vinger, tar dem, bærer dem på sine svingfjær». (5Mo 32: 9–12) Når ungene er blitt flygeferdige, sørger den voksne fuglen for å ’vekke sitt rede’ ved å slå med vingene slik at ungene skal forstå hva de skal gjøre, og så skubber eller lokker den dem ut av reiret, slik at de kan få prøvd vingene.

Noen har tvilt på at ørnen noen gang bærer ungene sine på ryggen, men ifølge sir W.B. Thomas fortalte en reiseleder i Skottland at han hadde sett følgende atferd hos kongeørnen: «Etter at foreldrene har lokket ungen til å fly, noen ganger ved å skubbe den ut av reiret, flyr de hurtig ned under den baksende ungen og lar den få hvile et øyeblikk på vingene og ryggen deres.» (The Yeoman’s England, London 1934, s. 135) En iakttaker i USA som ble sitert i tidsskriftet Bulletin, utgitt av Smithsonian Institution (1937, nr. 167, s. 302), sa: «Moren tok av fra reiret i fjellskrenten; hun behandlet ungen nokså røft og lot den falle kanskje 30 meter. Så fløy hun raskt ned under den med utbredte vinger, og den satte seg på ryggen hennes. Deretter fløy hun opp til fjelltoppen med den og gjentok prosessen. . . . Min far og jeg iakttok trollbundet dette i over en time.» Professor G.R. Driver sa i en kommentar til disse uttalelsene: «Bildet [i 5. Mosebok 32: 11] er altså ikke bare fri fantasi, men er basert på kjensgjerninger.» – Palestine Exploration Quarterly, London 1958, s. 56, 57.

Reirbygging og synsevne. Ørnens vaner når det gjelder reirbygging, blir framhevet i Guds spørsmål til Job i Job 39: 27–30. Reiret blir gjerne bygd i et høyt tre eller på en avsats i en kløft eller en fjellside. Med årene kan det bli opptil 2 m høyt og komme til å veie bortimot et tonn. Profetene brukte ørnereirets tilsynelatende sikre plassering og utilgjengelighet som et bilde da de forkynte domsbudskaper mot det stolte Edom, som lå i Araba-områdets forrevne fjelland. – Jer 49: 16; Ob 3, 4.

Ørnens evne til å se svært langt, som er nevnt i Job 39: 29, blir kommentert av Rutherford Platt i boken The River of Life (1956, s. 215, 216). Han henviser til ørneøyets usedvanlige konstruksjon, som vitner om Skaperens visdom. Boken sier:

«De beste øynene i hele dyreriket . . . er ørnens, gribbens og haukens øyne. Deres syn er så skarpt at de fra 300 meter oppe i luften kan få øye på en hare eller en rype som er halvt skjult i gresset.»

Platts bok sier videre: «Jegerens skarpe syn skyldes at lyset som reflekteres av objektet, treffer en tett klynge av spisse, tappformede celler. Denne lille flekken bak i øyeeplet absorberer lysstråler fra objektet i tusenvis av punkter på en spesiell måte som gjør at de settes sammen til et klart bilde i sinnet. For de fleste jegere, for eksempel stinkdyret, pumaen og mennesket, er denne flekken tilstrekkelig; vi ser rett framover og går direkte mot det vi ser på. Men slik er det ikke med ørnen eller hauken. Når en slik fugl har fokusert sine skarpe øyne på haren i gresset, kan den nærme seg den i et langt, skrått stup. Dette får bildet av målet til å bevege seg over øyeeplets bakre del i en kurvet bane. En slik bane er nøyaktig plottet inn for ørnens øye. I stedet for å ha en klynge med tapper har nemlig den stupende fuglen en kurvet bane med tapper. Mens ørnen stuper nedover, har den derfor hele tiden haren i gresset i fokus.» – Jf. Jer 49: 22.

En dyktig flyger. Ørnens hurtighet blir framhevet i mange skriftsteder. (2Sa 1: 23; Jer 4: 13; Kla 4: 19; Hab 1: 8) Det er blitt rapportert om ørner som har fløyet med en hastighet av 130 km i timen. Salomo advarte om at rikdommen ’gjør seg vinger’ som vingene til en ørn som stiger til værs (Ord 23: 4, 5), mens Job beklaget seg over hvor fort livet går, og sa at hans dager hadde fart av sted hurtig som en ørn som flyr etter bytte. (Job 9: 25, 26) Men de som setter sin lit til Jehova, vil få kraft til å gå videre, som om de stiger opp med ørnens tilsynelatende utrettelige vinger. – Jes 40: 31.

I likhet med ham som skrev Ordspråkene 30: 19, har vitenskapsmenn i dag undret seg over «en ørns vei på himmelen». Clarence D. Cone jr. sier at det å iaktta ørnenes, haukenes og gribbenes majestetiske og tilsynelatende uanstrengte glideflukt «har bidratt til oppdagelsen av en grunnleggende meteorologisk mekanisme». Han forklarer deretter hvordan disse svære fuglene utnytter dynamikken i de store «boblene» av oppvarmet luft som på grunn av solvarmen stiger opp fra landjorden, og påpeker videre at ørnens «spaltede» vingespisser har en aerodynamisk konstruksjon som gjør at luftmotstanden så å si elimineres. – Scientific American, april 1962, s. 131, 138.

Brukt billedlig. Profetene brukte ofte denne sterke rovfuglen som et symbol på fiendtlige nasjoners hærer, som kunne angripe hurtig og ofte uventet. (5Mo 28: 49–51; Jer 48: 40; 49: 22; Ho 8: 1) De babylonske og de egyptiske herskerne ble framstilt som ørner. (Ese 17: 3, 7) Det er også verdt å merke seg at mange oldtidsnasjoner, deriblant Assyria, Persia og Roma, brukte ørnefigurer på sine kongeseptre, faner og steler, akkurat som Tyskland, USA og andre land i dag har brukt ørnen som nasjonalt symbol.

Noen har satt spørsmålstegn ved bruken av ordet «ørnene» i Matteus 24: 28 og Lukas 17: 37 og innvendt at det må være tale om gribber som samles om et åtsel. Det er riktig at ørnen ikke i første rekke er åtseletende, slik som gribben, men det hender likevel at den spiser åtsler. (Palestine Exploration Quarterly, 1955, s. 9) Det er også kjent at ørner – skjønt de i motsetning til de sosiale gribbene normalt jager alene – kan opptre i par under jakt. Og i boken The Animal Kingdom (bd. II, s. 965) blir det fortalt om et tilfelle da «flere ørner rettet et masseangrep mot en gaffelbukk». (Redigert av F. Drimmer, 1954.) Ettersom Jesus framsatte den ovennevnte profetien da han talte om sitt lovte «nærvær», sikter den ikke bare til det som skjedde i år 70, da den jødiske nasjon ble ødelagt av de romerske hærer, som var utstyrt med faner prydet med ørnefigurer.

I Åpenbaringsboken blir ørner brukt som et bilde på skapninger som gjør tjeneste ved Guds trone, og som kunngjør Guds domsbudskaper for dem som bor på jorden. Dette bildet skal uten tvil framheve disse skapningenes hurtighet og skarpe syn. – Åp 4: 7; 8: 13; jf. Ese 1: 10; 10: 14.

Et annet skriftsted som etter mange forskeres mening gjelder gribben i stedet for ørnen, er Mika 1: 16, hvor Israel billedlig talt blir oppfordret til å ’gjøre sin skallethet bred som ørnens’. Ørnen har mange fjær på hodet; selv den såkalt skallete nordamerikanske ørnen (på norsk kalt hvithodehavørn) blir bare omtalt som skallet fordi dens hvite hodefjær får den til å se skallet ut på avstand. Gåsegribben (Gyps fulvus), som fortsatt kan ses i Israel, har imidlertid bare noen få bløte, hvite dun på hodet og svært få fjær på halsen. Hvis det er den det siktes til i det ovennevnte skriftstedet, vil det si at det hebraiske ordet nẹsjer har en vid betydning og ikke bare omfatter ørner. Det er verdt å merke seg at gåsegribben regnes til samme «familie» som ørnen (Accipitridae), selv om den ikke regnes til samme «slekt» som den. Noen mener imidlertid at Mika 1: 16 refererer til ørnens fjærskifte, skjønt det riktignok sies at dette er en gradvis og lite iøynefallende prosess. I Salme 103: 5, hvor salmisten taler om at Jehova sørger for at et menneskes ungdom stadig «fornyes . . . , liksom en ørns», kan det være at det er fjærskiftet det hentydes til, ettersom det medfører at ørnens styrke blir svekket og dens aktivitet nedsatt, mens den etterpå vender tilbake til sitt normale liv. Andre mener at uttrykksmåten henspiller på ørnens relativt lange levetid; noen ørner er blitt over 80 år gamle.

Navnet Akvilas (Apg 18: 2) kommer fra det latinske ordet for ørn.