PROSTITUERT

En person, vanligvis en kvinne, som mot betaling driver utukt; en skjøge. Det hebraiske ordet for «prostituert», zonạh, kan også brukes i mer generell betydning om en som driver utukt. Det greske ordet for en prostituert, eller en skjøge, er pọrne. – Se SKJØGE.

Under Moseloven. Guds lov til Israel inneholdt følgende bud: «Gjør ikke din datter vanhellig ved å gjøre henne til en prostituert, for at ikke landet skal drive prostitusjon, og landet likefram skal bli fullt av løsaktighet.» (3Mo 19: 29) Det sjuende bud forbød ekteskapsbrudd (2Mo 20: 14; 5Mo 5: 18), og både en mann og en kvinne som brøt ekteskapet, ble straffet med døden. (3Mo 20: 10) En pike som foregav å være jomfru da hun giftet seg, men ikke var det, skulle dø. (5Mo 22: 13–21) En forlovet pike som gjorde seg skyldig i utukt med en annen mann enn sin forlovede, ble betraktet på samme måte som en gift kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd, og skulle dø. (5Mo 22: 23, 24) Hvis en pike som ikke var forlovet, gjorde seg skyldig i utukt, skulle den mannen som hadde forført henne, gifte seg med henne, så sant ikke hennes far nektet å gi henne til ham. – 2Mo 22: 16, 17; 5Mo 22: 28, 29.

Av disse og andre grunner var de prostituerte i Israel uten tvil med få unntak kvinner av utenlandsk herkomst. Ordspråkene advarer gang på gang mot «den fremmede kvinne» og «den utenlandske kvinne» som kunne lokke en mann til å begå umoralske handlinger. – Ord 2: 16; 5: 20; 7: 5; 22: 14; 23: 27.

En prest kunne ifølge Loven ikke gifte seg med en prostituert kvinne, og en prestedatter som drev prostitusjon, skulle lide døden og etterpå brennes opp med ild. (3Mo 21: 7, 9, 14) En prostituerts «lønn» skulle ikke tas imot som bidrag i Jehovas helligdom, for prostituerte var en vederstyggelighet i Jehovas øyne. – 5Mo 23: 18.

Salomo behandlet en sak som gjaldt to prostituerte, på en så vis og forstandig måte at det i høy grad styrket folkets tro på at han var en passende etterfølger av David på Israels trone. Det er trolig at dette dreide seg om en sak som de lavere domstolene ikke hadde kunnet avgjøre, og at den derfor var blitt lagt fram for kongen. (5Mo 1: 17; 17: 8–11; 1Sa 8: 20) Disse kvinnene var muligens ikke prostituerte i egentlig forstand, men kvinner som hadde drevet utukt, enten jødiske kvinner eller – høyst sannsynlig – kvinner av utenlandsk herkomst. – 1Kg 3: 16–28.

Tempelprostituerte. Tempelprostituerte spilte en viktig rolle i forbindelse med falsk religion. Historieskriveren Herodot (I, 199) sier at «babylonernes styggeste skikk er følgende. Hver innfødt kvinne må en gang i sitt liv sette seg i Afrodites tempel og ha omgang med en fremmed». Det var også knyttet tempelprostituerte til dyrkelsen av Ba’al, Asjtoret og andre guder og gudinner som ble dyrket i Kanaan og andre steder.

Mannlige tempelprostituerte var også involvert i denne degenererte tilbedelsesformen. – 1Kg 14: 23, 24; 15: 12; 22: 46.

’Veien til døden.’ I kapittel 7 i Ordspråksboken beskriver kong Salomo noe han var vitne til, noe som viser hvilke metoder en prostituert kvinne benytter, og hvordan det går med dem som lar seg lokke av henne. Han forteller om en ung mann som i skumringen går bortover gaten nær en prostituert kvinnes hus. Salomo beskriver den unge mannen som en som ’mangler hjerte’, det vil si som mangler skjelneevne og sunn fornuft. (Se HJERTE.) Kvinnen, som er uanstendig kledd, som en prostituert, står på lur og kommer ham i møte. Hun har glatte lepper, og hennes tale er innsmigrende, men i virkeligheten er hun høyrøstet og egenrådig; hun har et listig hjerte. Den prostituerte foregir å være rettferdig ved å si at hun samme dag har frambåret fellesskapsofre (og antyder dermed at hun har mat å by på, idet den som frambar offeret, ofte fikk en del av fellesskapsofferet til seg selv og sin familie). – Ord 7: 6–21.

Den unge mannen har latt seg lokke så langt, og Salomo viser at han nå ikke kan stå imot fristelsen til å synde med henne; han setter all sunn fornuft til side og går etter henne «som en okse som er på vei til slakting», som en mann som er lenket og ikke kan unngå å bli tuktet. «Inntil,» sier Salomo, «en pil kløver hans lever», det vil si inntil han får det sår som forårsaker hans død, både åndelig og fysisk, for han har ikke bare utsatt sin kropp for en dødbringende seksuelt overført sykdom (i tilfeller av langt fremskreden syfilis er leveren hardt angrepet av bakterier), men han har også brakt sin «egen sjel» i fare. Hele hans organisme og hans liv er berørt, og han har begått en alvorlig synd mot Gud. Salomo slutter sin beretning med ordene: «Hennes hus er veiene til Sjeol; de går ned til dødens indre rom.» – Ord 7: 22, 23, 27; jf. Ord 2: 16–19; 5: 3–14.

«Ødelegger verdifulle ting.» Et bibelsk ordspråk sier: «En mann som elsker visdom, gleder sin far, men den som omgås prostituerte, ødelegger verdifulle ting.» (Ord 29: 3) For det første ødelegger han sitt forhold til Gud, det mest dyrebare han eier; for det andre bringer han vanære over sin familie og ødelegger sitt forhold til den. Som et annet ordspråk advarende sier, gir en slik mann ’andre sin verdighet og sine år til noe som er grusomt; fremmede metter seg med hans kraft, og de ting han med smerte har skaffet seg, kommer til å være i en utlendings hus’. – Ord 5: 9, 10.

Vismannen gir derfor dette rådet: «Begjær ikke hennes [en fremmed kvinnes] skjønnhet i ditt hjerte, . . . for på grunn av en prostituert kvinne har en bare til et rundt brød; men en annen manns hustru jager etter en dyrebar sjel.» (Ord 6: 24–26) Dette kan bety at en mann i Israel ved å ha omgang med en prostituert sløste bort sine midler og ble fattig (jf. 1Sa 2: 36; Lu 15: 30), mens en mann som begikk ekteskapsbrudd med en annen manns kone, mistet sin sjel (ettersom det under Moseloven var dødsstraff for ekteskapsbrudd). Det er også mulig at hele passasjen refererer til en utro hustru som blir omtalt som en prostituert.

De avsluttende versene i kapitlet (Ord 6: 29–35) sier: «Slik går det med den som har omgang med sin nestes hustru; ingen som rører henne, vil kunne slippe straff. Folk forakter ikke en tyv for at han stjeler for å fylle sin sjel når han er sulten. Men når han blir grepet, skal han godtgjøre det med sju ganger så mye; alle verdisakene i sitt hus skal han gi. Den som begår ekteskapsbrudd med en kvinne, mangler hjerte; den som gjør det, ødelegger sin egen sjel. Plage og vanære vil han finne, og hans skam vil ikke bli utslettet. For en sunn og sterk manns voldsomme harme er nidkjærhet, og han kommer ikke til å vise medynk på hevnens dag. Han kommer ikke til å ta hensyn til noen som helst løsepenge, og han kommer ikke til å vise villighet, hvor stor du enn gjør gaven.»

Betydningen av Ordspråkene 6: 30–35 kan være at man ikke ser så mye ned på en tyv som stjeler for å stille sin sult; man kan til en viss grad forstå ham. Hvis han blir pågrepet, må han ikke desto mindre betale tilbake det han har stjålet, med renter (dette var særlig tilfellet under Moseloven [2Mo 22: 1, 3, 4]; «sju ganger» kan i ordspråket bli brukt for å vise at han kommer til å måtte betale hele boten). Ekteskapsbryteren, derimot, kan ikke gjøre opp for sin synd; hans vanære er stor og blir hengende ved ham, og han kan ikke betale en løsepenge eller kjøpe seg fri for den straff han fortjener.

Hvis en kristen som er et av lemmene på Kristi åndelige legeme, har omgang med en prostituert eller gjør seg skyldig i utukt, tar han bort et lem på Kristi legeme og gjør det til ’en skjøges lem’, ved at han gjør seg til ett legeme med en prostituert. Han synder derved mot sitt eget legeme, som er et av «Kristi lemmer». – 1Kt 6: 15–18.

For å bli frelst må man forlate en slik levemåte. Det er håp for prostituerte og andre som lever et utuktig liv, hvis de forlater sin umoralske levemåte og viser tro på Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Apostelen Paulus skrev til de kristne i Korint og minnet dem om at noen av dem hadde vært utuktige og ekteskapsbrytere, men at de hadde forlatt en slik kurs og var blitt vasket rene og erklært rettferdige i Herren Jesu Kristi navn. (1Kt 6: 9–11) Mange av de prostituerte, eller skjøgene, i Israel viste seg å ha et bedre hjerte enn de religiøse lederne. Disse kvinnene, som ble foraktet av de skriftlærde og fariseerne, lyttet ydmykt til døperen Johannes, og Jesus nevnte dem som et eksempel overfor de religiøse lederne, idet han sa: «Jeg sier dere i sannhet at skatteoppkreverne og skjøgene går inn i Guds rike før dere.» – Mt 21: 31, 32.

Rahab. Rahab var en prostituert kvinne som viste tro på Gud og ble erklært rettferdig. (Jak 2: 25) De mennene som Josva sendte ut som speidere til Jeriko, tok inn i Rahabs hus. (Jos 2: 1) Det er ikke rimelig å tro at de gjorde dette i en umoralsk hensikt. Professorene C.F. Keil og F. Delitzsch sier om deres motiv: «Det at de tok inn hos en slik person, ville ikke vekke så stor mistanke. Det at huset lå ved eller på bymuren, ville dessuten gjøre det lettere å flykte. Men Herren ledet speiderne på en slik måte at de i denne synderen fant nettopp den som best kunne hjelpe dem, en hvis hjerte var blitt så positivt påvirket av beretningene om de miraklene den levende Gud hadde gjort til gagn for Israel, at hun ikke bare fortalte speiderne om kanaaneernes fortvilelse, men også, fylt av tillit til den makt israelittenes Gud var i besittelse av, skjulte speiderne da hennes landsmenn spurte etter dem, selv om dette brakte henne selv i den største fare.» (Commentary on the Old Testament, 1973, bd. II, Josva, s. 34) Ettersom Gud hadde befalt israelittene å drive ut kanaaneerne på grunn av deres umoralske handlinger, og i betraktning av at han velsignet både Rahab og erobringen av Jeriko, ville det være urimelig å tro at speiderne hadde umoralske forbindelser med Rahab, eller at hun fortsatte å drive prostitusjon senere. – 3Mo 18: 24–30.

Det som sies om at Jefta var sønn av en prostituert kvinne (Dom 11: 1), og det at Samson tok inn i huset til en prostituert i byen Gaza (Dom 16: 1), er kommentert i artiklene JEFTA og SAMSON.

Brukt billedlig. Uttrykket «prostituert» blir i Bibelen brukt om en person, en nasjon eller en gruppe mennesker som hevder å være innviet til Gud, men som inngår forbund med verden, eller som vender seg til falske guder for å tilbe dem. Dette gjaldt for eksempel Israels nasjon. Nasjonen ble forledet til å ha ’umoralsk omgang’ med fremmede guder, og akkurat som en utro kvinne som legger seg etter andre menn, vendte den seg til andre nasjoner for å oppnå trygghet og utfrielse fra sine fiender i stedet for å se hen til sin «ektemann og eier», Jehova Gud. (Jes 54: 5, 6) Byen Jerusalem ble dessuten så fornedret i sin troløshet at den gikk lenger enn den vanlige praksis i forbindelse med prostituerte. Om dette skrev profeten Esekiel under inspirasjon: «Til alle prostituerte pleier de å gi en gave, men du – du har gitt dine gaver til alle som lidenskapelig elsker deg, og du tilbyr dem bestikkelser for at de skal komme til deg fra alle kanter til dine prostitusjonshandlinger.» (Ese 16: 33, 34) Både tistammeriket Israel og tostammeriket Juda ble fordømt som prostituerte i symbolsk forstand. – Ese 23: 1–49.

Det mest kjente eksemplet når det gjelder åndelig prostitusjon, er «Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden». – Åp 17: 5; se BABYLON DEN STORE.