’Velsignelser er for den rettferdige’

«EN UNG mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød,» sa salmisten David på sine eldre dager. (Salme 37: 25) Jehova Gud elsker de rettferdige og tar seg kjærlig av dem. I sitt Ord, Bibelen, oppfordrer han de sanne tilbedere til å søke rettferdighet. — Sefanja 2: 3.

Det å være rettferdig innebærer å rette seg etter Guds normer for hva som er godt, og for hva som er ondt. Kapittel 10 i den bibelske boken Ordspråkene oppmuntrer oss til å innrette oss etter Guds vilje og peker på de rike åndelige velsignelsene de som gjør det, får erfare. Disse velsignelsene innbefatter en overflod av næringsrik åndelig føde, et givende og tilfredsstillende arbeid og et godt forhold til Gud og til mennesker. La oss da tenke over det som står i Ordspråkene 10: 1—14.

En fin spore

De innledende ordene i kapitlet levner ingen tvil om hvem det er som har skrevet den neste delen av Ordspråksboken. Det står: «Ordspråk av Salomo.» Kong Salomo i det gamle Israel oppgir en god spore til å gjøre det som er rett: «En vis sønn gleder sin far, men en uforstandig sønn er til sorg for sin mor.» — Ordspråkene 10: 1.

For en sorg det er for foreldre når et av barna deres slutter å tilbe den sanne og levende Gud! Den vise kongen framhever morens sorg, kanskje for å antyde at hun sørger dypere. Slik var det for Doris.a Hun forteller: «Da den 21 år gamle sønnen vår forlot sannheten, var mannen min, Frank, og jeg sønderknust. Den følelsesmessige smerten har vært sterkere for meg enn for Frank. Det at det har gått tolv år, har ikke leget såret.»

Barna kan ha innvirkning på sin fars lykke, og de kan volde sin mor hjertesorg. Måtte vi være vise og glede våre foreldre. Og la oss framfor alt glede hjertet til vår himmelske Far, Jehova.

’Den rettferdiges sjel skal ikke sulte’

«Den ondes skatter vil ikke være til gagn, men rettferdighet vil utfri fra døden,» sier kongen. (Ordspråkene 10: 2) For de sanne kristne som lever langt inne i endens tid, betyr disse ordene mye. (Daniel 12: 4) Ødeleggelsen av denne ugudelige verden er nær. Ikke noe menneskelagd sikkerhetstiltak — materielt, økonomisk eller militært — vil kunne gi beskyttelse under den kommende «store trengsel». (Åpenbaringen 7: 9, 10, 13, 14) Det er bare «de rettskafne som skal bo på jorden, og . . . de uklanderlige som skal bli igjen på den». (Ordspråkene 2: 21) Måtte vi da fortsette «å søke først riket og [Guds] rettferdighet». — Matteus 6: 33.

Jehovas tjenere trenger ikke å vente til den lovte, nye verden for å erfare hans velsignelser. «Jehova skal ikke la den rettferdiges sjel sulte, men de ondes begjær skal han støte bort.» (Ordspråkene 10: 3) Gjennom «den tro og kloke slave» har Jehova sørget for en overflod av åndelig føde. (Matteus 24: 45) Den rettferdige har virkelig grunner til å «rope av glede på grunn av hjertets gode tilstand». (Jesaja 65: 14) Kunnskap er til behag for hans sjel. Å lete etter åndelige skatter er en glede for ham. Den onde kjenner ikke til slike gleder.

’Flittighet gjør rik’

Den rettferdige blir velsignet på enda en måte. «Den som arbeider med slapp hånd, kommer til å sitte i små kår, men den flittiges hånd gjør rik. Den sønn som handler med innsikt, samler om sommeren; den sønn som handler skammelig, sover tungt i høsttiden.» — Ordspråkene 10: 4, 5.

Kongens ord gir spesiell mening til dem som arbeider i høsttiden. Høsttiden er ikke en tid for søvn. Det er en tid for flid og lange arbeidsdager. Ja, det er en tid da det haster.

Jesus hadde høsten, ikke av korn, men av mennesker, i tankene da han sa til disiplene: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre [Jehova Gud] om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matteus 9: 35—38) I år 2000 var det over 14 millioner som overvar høytiden til minne om Jesu død — over dobbelt så mange som det er Jehovas vitner. Så hvem kan nekte for at ’markene er hvite til innhøstning’? (Johannes 4: 35) De sanne tilbedere ber derfor Herren om å sende ut flere arbeidere, og de handler i samsvar med sine bønner ved å gjøre seg iherdige anstrengelser i arbeidet med å gjøre disipler. (Matteus 28: 19, 20) Og så rikelig Jehova har velsignet denne innsatsen! I tjenesteåret 2000 var det over 280 000 nye som ble døpt. Disse bestreber seg også på å bli lærere i Guds Ord. Måtte vi ha en full andel i arbeidet med å gjøre disipler og dermed erfare gleden og tilfredsheten i denne høsttiden.

’Velsignelser er for hans hode’

Salomo fortsetter: «Velsignelser er for den rettferdiges hode, men de ondes munn dekker over vold.» — Ordspråkene 10: 6.

Hos den som er ren og rettferdig av hjertet, kommer rettferdigheten tydelig til uttrykk. Det han sier, er vennlig og oppbyggende, og det han gjør, er konstruktivt og sjenerøst. Andre liker å være sammen med ham. En slik person vinner andres aktelse — deres velsignelse — i den forstand at de snakker fordelaktig om ham.

En ond person, derimot, er hatsk eller ondskapsfull og er i grunnen fast bestemt på å skade andre. Hans tale kan være behagelig og ’dekke over vold’ som er skjult i hans hjerte, men med tiden tyr han til fysiske eller verbale angrep. (Matteus 12: 34, 35) Eller «vold vil dekke [eller lukke] de ondes munn». (Ordspråkene 10: 6, NW, fotnoten) Dette tyder på at den onde vanligvis får fra andre det han selv viser, nemlig fiendtlighet. Billedlig talt dekker, eller lukker, dette munnen hans og bringer ham til taushet. Hvilke velsignelser kan en slik person vente å få fra andre?

«Minnet om den rettferdige blir velsignet, men de ondes navn kommer til å råtne bort,» skriver Israels konge. (Ordspråkene 10: 7) Den rettferdige blir husket med velvilje, framfor alt av Jehova Gud. Jesus var trofast inntil døden, så han «arvet et navn som er mer fortreffelig» enn englenes. (Hebreerne 1: 3, 4) De sanne kristne i dag husker trofaste menn og kvinner fra førkristen tid som eksempler som det er verdt å følge. (Hebreerne 12: 1, 2) Dette er virkelig noe annet enn de ondes navn, som blir noe som er vemmelig og forkastelig. Ja, «et navn er å foretrekke framfor stor rikdom; velvilje er bedre enn sølv og gull». (Ordspråkene 22: 1) Måtte vi gå inn for å vinne oss et godt navn hos Jehova og vår neste.

«Den som vandrer i ulastelighet, vandrer trygt»

Salomo peker på kontrasten mellom den vise og dåren og sier: «Den som har et vist hjerte, tar imot påbud, men den som har dåraktige lepper, blir trådd ned.» (Ordspråkene 10: 8) En som er vis, vet godt at ’det ikke står til en mann som vandrer, å styre sine skritt’. (Jeremia 10: 23) Han innser behovet for å søke Jehovas veiledning og retter seg gjerne etter hans påbud. Den som har dåraktige lepper, derimot, forstår ikke denne grunnleggende kjensgjerningen. Hans tåpelige plapring ødelegger ham.

En som er rettferdig, erfarer også en form for trygghet som den onde ikke gjør. «Den som vandrer i ulastelighet, vandrer trygt, men den som gjør sine veier krokete, kommer til å gi seg til kjenne. Den som blunker med øyet, volder smerte, og den som har dåraktige lepper, blir trådd ned.» — Ordspråkene 10: 9, 10.

En som er ulastelig, er ærlig i det han gjør. Han vinner andres respekt og tillit. En som er ærlig, er en verdsatt arbeidstaker og blir ofte betrodd større ansvar. Fordi han har ord på seg for å være ærlig, kan han beholde eller få seg jobb, selv når det er dårlig med arbeid. Ærligheten bidrar dessuten til en hyggelig og fredelig atmosfære i hjemmet. (Salme 34: 13, 14) Han føler seg trygg i sitt forhold til de andre i sin familie. Trygghet er i høy grad en frukt av ulastelighet.

Situasjonen er en annen for den som gir etter for uærlighet for å oppnå selvisk vinning. En bedrager prøver kanskje å kamuflere sin løgnaktighet med uredelig tale eller med kroppsspråk. (Ordspråkene 6: 12—14) Han blunker med øyet i ond eller svikefull hensikt, og det kan påføre dem som blir offer for hans bedrag, psykiske plager. Men før eller siden kommer uredeligheten til en slik person for en dag. Apostelen Paulus skrev: «Noen menneskers synder er offentlig kjent og fører direkte til dom, men når det gjelder andre, blir også deres synder kjent — senere. På samme måte er også de gode gjerninger offentlig kjent, og de som det forholder seg annerledes med, kan ikke holdes skjult.» (1. Timoteus 5: 24, 25) Uansett hvem det gjelder — enten det er en forelder, en venn, en ektefelle eller en bekjent — uærlighet blir til slutt avslørt. Hvem kan stole på en som er kjent for å være uærlig?

’Hans munn er en livets kilde’

Salomo sier: «Den rettferdiges munn er en livets kilde; men de ondes munn dekker over vold.» (Ordspråkene 10: 11) Ord fra munnen kan lege eller såre. De kan kvikke opp og muntre opp en person, eller de kan gjøre ham motløs.

Israels konge viser hva som ligger bak slike talte ord. Han sier: «Hat vekker stridigheter, men kjærlighet dekker over alle overtredelser.» (Ordspråkene 10: 12) Hat fører til stridigheter blant menneskene og utløser konflikter. De som elsker Jehova, må utrydde hat fra sitt liv. Hvordan? Ved å erstatte hat med kjærlighet. «Kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Peter 4: 8) Kjærligheten «tåler alt», eller: «Alt dekker den.» (1. Korinter 13: 7; Kingdom Interlinear) Gudgitt kjærlighet venter ikke fullkommenhet av ufullkomne mennesker. Hvis det ikke dreier seg om en alvorlig overtredelse, hjelper denne kjærligheten oss til å overse andres feil i stedet for å gå og snakke om dem. Kjærligheten tåler også dårlig behandling i felttjenesten, på arbeidsplassen eller på skolen.

Den vise kongen fortsetter: «På den forstandiges lepper finnes visdom, men kjeppen er for ryggen til den som mangler hjerte.» (Ordspråkene 10: 13) Det er visdommen til en som er forstandig, som leder hans skritt. Oppbyggende ord på hans lepper hjelper andre til å gå på rettferdighetens vei. Verken han eller de som hører på ham, trenger å bli ledet i riktig retning med makt — tuktens kjepp.

«Gjemmer på kunnskap»

Hva er det som gjør at ordene våre blir en ’visdommens elv som veller fram’, i stedet for en rislende bekk av trivialiteter? (Ordspråkene 18: 4) Salomo svarer: «De vise er de som gjemmer på kunnskap, men den dåraktiges munn er ødeleggelsen nær.» — Ordspråkene 10: 14.

Det første kravet er at sinnet vårt må være fylt med den oppbyggende kunnskapen om Gud. Det finnes bare én kilde til den kunnskapen. Apostelen Paulus skrev: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» (2. Timoteus 3: 16, 17) Vi må gjemme på kunnskap og grave i Guds Ord som om vi lette etter en skjult skatt. Så spennende og givende denne letingen er!

For at visdommen skal finnes på våre lepper, må kunnskapen fra Bibelen også nå inn i vårt hjerte. Jesus sa til sine tilhørere: «Et godt menneske bringer fram det som er godt, fra sitt hjertes gode forråd, men et ondt menneske bringer fram det som er ondt, fra sitt onde forråd; for av hjertets overflod taler hans munn.» (Lukas 6: 45) Vi må derfor ha for vane å meditere over det vi lærer. Det er sant at studium og meditasjon krever anstrengelser, men så åndelig berikende slikt studium er! Det er ingen grunn til at noen skulle følge den ødeleggende kursen til en pratmaker som taler ubetenksomme ord.

Ja, en som er vis, gjør det som er riktig i Guds øyne, og har god innflytelse på andre. Han nyter godt av en overflod av åndelig føde og har rikelig å gjøre i Herrens gjerning, noe som er givende. (1. Korinter 15: 58) Fordi han er ulastelig, vandrer han trygt og har Guds godkjennelse. Ja, den rettferdige får mange velsignelser. Måtte vi søke rettferdighet ved å innrette vårt liv etter Guds normer for hva som er godt, og for hva som er ondt.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Ærlighet bidrar til et lykkelig familieliv

[Bilde på side 26]

’De vise gjemmer på kunnskap’