PANT

En personlig eiendel, for eksempel en ring eller et klesplagg, som en låntaker gir til sin kreditor som en garanti for at lånet vil bli betalt. Moselovens bestemmelser angående pant beskyttet interessene til fattige og forsvarsløse medlemmer av nasjonen. De viser at Gud hadde forståelse for fattiges og enkers vanskeligheter. De to hebraiske verbene chavạl og ʽavạt og de beslektede substantivene har å gjøre med pant.

Hvis en fattig mann gav sin ytterkledning som pant, eller sikkerhet for et lån, skulle kreditoren ikke beholde den over natten. (2Mo 22: 26, 27; 5Mo 24: 12, 13) Den fattige brukte sannsynligvis sin ytterkledning til å dekke seg med om natten; hvis han ikke hadde den, kunne han komme til å fryse. En som ignorerte denne loven, ble betraktet som grisk og hjerteløs. (Job 22: 6; 24: 9) Da Israel falt fra den sanne tilbedelse, var det imidlertid noen som ikke bare tok de fattiges klær som pant, men også brukte dem når de holdt høytider for sine avguder. – Am 2: 8.

Det å unnlate å gi tilbake et pant blir i Esekiel 18: 10–13 nevnt sammen med ran og blodsutgytelser som overtredelser som tilsa at en synder som ikke angret, fortjente å dø. Hvis en som var ond, på den annen side vendte om fra sine synder og blant annet ’gav pant tilbake’, skulle han «visselig bli i live». (Ese 33: 14–16) Det var også forbudt å ta en håndkvern eller dens overstein som pant, for man bakte som regel brød hver dag, og å ta de redskapene som man malte kornet med, ville være det samme som å ta «en sjel», eller selve livet, som pant. – 5Mo 24: 6.

Enker nøt spesiell beskyttelse ettersom de ofte ikke hadde noen som kunne forsvare eller hjelpe dem. Loven forbød direkte det å ta en enkes kledning som pant. – 5Mo 24: 17; jf. Job 24: 3.

Man kunne heller ikke gå inn i en manns hus for å hente noe som var lovt som pant. Skyldneren skulle selv bringe pantet ut til sin kreditor. (5Mo 24: 10, 11) På denne måten ble hjemmets ukrenkelighet beskyttet, og skyldneren bevarte selvrespekten, noe han neppe ville ha gjort hvis kreditoren hadde kunnet føle seg fri til å gå inn i hans hjem uten å være invitert. Foruten å fremme egenskaper som medfølelse og gavmildhet (5Mo 15: 8) tilskyndte lovene angående pant således til at man viste respekt for andres person og andres rettigheter.

Brukt billedlig. Ifølge 5. Mosebok 15: 6 ville det at jødene skulle få nok midler til å «låne ut mot pant til mange nasjoner», være et tegn på Guds velsignelse.

Den som «foraktet ordet» og ikke betalte et lån tilbake, ville miste det han hadde gitt som pant. På lignende måte ville den som ikke adlød Guds bud, komme til å lide tap. – Ord 13: 13.

De hebraiske skrifter advarer gang på gang mot det å stille sikkerhet for en fremmed og dermed love å betale vedkommendes gjeld hvis han ikke selv gjør det. (Ord 11: 15; 22: 26, 27; se SIKKERHET, STILLE SIKKERHET.) Ordspråkene 20: 16 taler således om at man skal ’ta kledningen’ fra en mann som stiller sikkerhet for en fremmed. Dette står i direkte kontrast til den medfølelse og det hensyn man skulle vise den fattige som på grunn av uheldige omstendigheter var kommet til å stå i gjeld til en annen. Den som stiller sikkerhet for en fremmed, er ikke bare uheldig; han er uforstandig. Tanken i ordspråket er derfor tydeligvis: «La ham ta følgene av sin uforstand.» I den siste delen av verset sies det at man skal ta et pant av ham «hvis det gjelder en fremmed kvinne». En mann som innleder et forhold til en slik kvinne, står i fare for å bli utarmet (jf. Ord 5: 3, 8–10), og han kan derfor bli nødt til å gi resten av sine eiendeler i pant for sin gjeld. Meningen med ordspråket er tydeligvis at han ikke fortjener å bli vist medynk, ettersom han har handlet i strid med all fornuftig veiledning ved å innlate seg med «en fremmed kvinne».