TV — en «lumsk læremester»

FJERNSYNET kan være et effektivt undervisningsredskap. Ved hjelp av det kan vi lære om land og folk som vi kanskje aldri får besøkt. Vi «reiser» til jungler og polkalotter, til fjelltopper og store havdyp. Vi titter inn i både atomverdener og stjerneverdener. På nyhetene får vi være vitne til ting mens de skjer på den andre siden av kloden. Vi får et innblikk i politikk, historie, aktuelle begivenheter og kultur. Fjernsynet gir oss et bilde både av mennesker som rammes av tragedier, og av mennesker som opplever glede. Det er underholdende, undervisende og til og med inspirerende.

Men mange av TV-programmene er verken gagnlige eller lærerike. Den mest høyrøstede kritikken kommer sannsynligvis fra folk som tar sterk avstand fra det overveldende antall programmer med sex- og voldsscener. Resultatene av en undersøkelse som ble foretatt i USA, viste at nesten to av tre TV-programmer inneholder voldsscener, i gjennomsnitt seks pr. time. Innen en ungdom har nådd voksen alder, vil han eller hun ha sett flere tusen voldshandlinger og drap på film. Det blir også fokusert ekstremt mye på sex. To tredjedeler av alle TV-programmer inneholder sexprat, og 35 prosent skildrer seksuelle handlinger, som vanligvis blir framstilt som noe som skjer frivillig og risikofritt mellom ugifte par.a

Verden over er det stor etterspørsel etter programmer som skildrer sex og vold. Amerikanskproduserte actionfilmer, som etter en tid også blir sendt på TV, er lette å markedsføre i andre land. Slike filmer er ikke nødvendigvis avhengige av god skuespillerkunst eller velskrevne manuskripter, og de er lette å forstå. Filmprodusentene benytter slagsmål, drap, spesielle effekter og sex for å holde seernes oppmerksomhet fangen. Men for å kunne gjøre det over tid må de stadig finne på noe nytt. Seerne blir fort lei av de samme tingene; det sensasjonelle blir nærmest dagligdags. For å holde på folks interesse går produsentene hele tiden til ytterligheter for å sjokkere og pirre. Det gjør de ved å flette inn flere voldshandlinger, utmale innholdet og gjøre det mer erotisk og mer sadistisk.

Debatten om fjernsynets påvirkningskraft

Hvordan blir TV-seerne påvirket av stadig å se på vold og sex på TV? Kritikere hevder at TV-vold får folk til å opptre aggressivt og til å vise mindre medfølelse med dem som blir utsatt for voldshandlinger i det virkelige liv. De hevder også at det at seksuelle handlinger blir vist på TV, er noe som fremmer løsaktighet og undergraver folks moralnormer.

Kan TV-titting virkelig føre til alt dette? Det er et spørsmål som er blitt heftig debattert i flere tiår — i hundrevis av studier og tusenvis av bøker og artikler. Debatten har i hovedsak dreid seg om problemet med å bevise at én ting fører til en annen — for eksempel om hvorvidt tidlig eksponering for TV-vold fører til aggressiv atferd senere i livet. Det er noen ganger vanskelig å påvise forholdet mellom årsak og virkning. Vi kan belyse dette med et eksempel: La oss si at du tar et legemiddel for første gang, og at du etter noen timer får utslett. I et slikt tilfelle er det lett å trekke den slutning at det er legemidlet som er årsaken til den allergiske reaksjonen. Men noen ganger utvikler allergi seg gradvis. Når det er tilfellet, kan det være mye vanskeligere å knytte en allergisk reaksjon til et bestemt legemiddel, for det kan være mange årsaker til allergier.

Det har på lignende måte vært vanskelig å påvise at den volden som blir vist på TV, fører til kriminalitet og asosial atferd. Det er imidlertid mange studier som viser at det faktisk er en sammenheng her. Noen forbrytere har også uttalt at det er det de har sett på TV, som har formet deres holdninger og ført til deres voldelige atferd. Det er på den annen side mange ting som påvirker folks liv. En aggressiv atferd kan for eksempel også ha sammenheng med voldelige videospill, hvilke samfunnsverdier ens venner og familie setter høyt, og ens generelle livsforhold.

Det er derfor ikke overraskende at det er delte meninger om dette. En kanadisk psykolog skrev: «Det vitenskapelige bevismaterialet viser ganske enkelt ikke at det å se på vold, gjør folk voldelige eller gjør dem ufølsomme overfor vold.» Men ifølge den amerikanske psykologforenings komité for massemedier og samfunn «er det overhodet ingen tvil om at det å se mye vold på TV har sammenheng med økt toleranse for aggressive holdninger og økt aggressiv atferd».

Fjernsynet og vår tenkemåte

Husk at det ekspertene diskuterer, er bevismateriale — om det kan bevises at det å se på aggresjon, fører til aggresjon. Men det er få som vil hevde at fjernsynet ikke har noen innvirkning på den måten vi tenker og oppfører oss på. Tenk over dette: Ett enkelt bilde kan gjøre oss sinte, få oss til å gråte eller gjøre oss glade. Musikk rører også sterkt ved våre følelser. Ord, både det talte og det trykte ord, får oss til å tenke, føle og handle. Tenk deg da hvor stor påvirkningskraft levende bilder, musikk og ord har når alt dette blir satt sammen på en mesterlig måte! Det er derfor ikke overraskende at fjernsynet er et så besnærende medium. Og det er lett tilgjengelig. En skribent sier: «Helt siden menneskene først lærte å uttrykke sine tanker skriftlig . . . er det ikke noen annen ny teknikk for å overføre ideer som har øvd så stor innflytelse på sivilisasjonen [som fjernsynet].» — A Pictorial History of Television.

Næringslivet bruker hvert år enorme beløp på reklame, for de vet at TV-seerne lar seg påvirke av det de ser og hører. De bruker ikke alle disse pengene fordi de tror at reklamen kanskje virker; de vet at den gjør det. Den selger produktene deres. I 2004 brukte Coca-Cola Company 2,2 milliarder dollar på reklame for sine produkter verden over, på trykk, i radioen og på TV. Lønte det seg? Selskapet hadde en fortjeneste på nærmere 22 milliarder dollar det året. Annonsørene er klar over at én annonse kanskje ikke påvirker folks oppførsel, så de satser heller på virkningen av gjentatt reklame over flere år.

Hvis 30-sekunders reklameinnslag påvirker våre holdninger og vår oppførsel, kan vi være sikker på at mange timer med TV-titting også påvirker oss. «Ved hjelp av den mest rutinemessige eller banale underholdning fungerer dette mediet som en lumsk læremester,» sier forfatteren av boken Television—An International History. Og den ovennevnte boken A Pictorial History of Television sier: «Fjernsynet forandrer vår tenkemåte.» Det spørsmålet vi må stille oss selv, er dette: Påvirker det jeg ser, min tenkemåte slik jeg ønsker?

For dem som tjener Gud, er dette spørsmålet av spesiell betydning. Mye av det som blir vist på TV, er ofte i strid med de opphøyde prinsipper og moralnormer som vi finner i Bibelen. Levemåter og handlinger som Bibelen fordømmer, blir framstilt som akseptable, normale og til og med trendy, samtidig som kristne verdier og de som ser ut til å praktisere dem, ofte blir ignorert, latterliggjort eller spottet på TV. En forfatter skrev en gang: «Det er ikke nok at avvikeren skal normaliseres. Den normale skal også regnes som avviker.» Den ’lumske læremester’ hvisker altfor ofte: ’Godt er ondt, og ondt er godt.’ — Jesaja 5: 20.

Vi må være nøye med hva vi ser på, for det vil påvirke vår tenkemåte. Bibelen sier: «Den som vandrer med de vise, blir vis, men den som har samkvem med tåpene, går det ille.» (Ordspråkene 13: 20) Bibelkommentatoren Adam Clarke skriver: «Å vandre med en person innebærer at man er glad i og er venner med en person, og det er umulig ikke å etterligne dem vi er glad i. Som vi sier: ’Si meg hvem han omgås, og jeg skal si deg hvem han er.’ Fortell meg hvem han er sammen med, og jeg skal med letthet gjette hvordan hans moralske karakter er.» Som vi har sett, tilbringer de fleste ganske mye tid sammen med personer på TV som er langt fra vise — personer som en oppriktig kristen ellers aldri ville ha drømt om å invitere hjem til seg.

Hvis legen din foreskriver en sterk medisin, vil du sannsynligvis vurdere både mulige fordeler og eventuelle risikoer som er forbundet med den. Å ta feil medisin — eller bare det å ta for mye av den riktige medisinen — kan være helsefarlig. Det samme kan sies om TV-titting. Derfor er det fornuftig å tenke alvorlig over hva vi ser på.

Apostelen Paulus ble inspirert av Gud til å skrive til de kristne at de måtte tenke på «alt som er sant, alt som er av alvorlig betydning, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som tales vel om, enhver dyd og det som er rosverdig». (Filipperne 4: 6—8) Vil du følge dette rådet? Du vil ha både glede og gagn av å gjøre det.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

«TV er en oppfinnelse som gir deg mulighet til å bli underholdt i din egen stue av folk som du aldri ville ha invitert hjem til deg.» — David Frost, britisk programleder i TV

[Ramme på side 5]

HVA MED SEX OG VOLD I BIBELEN?

Hvordan er sex og vold på TV forskjellig fra den måten dette blir beskrevet på i Bibelen? Det som står om sex og vold i Bibelen, er skrevet til vår opplæring, ikke i underholdningsøyemed. (Romerne 15: 4) Bibelen inneholder historiske fakta. Den hjelper oss til å forstå hva som er Guds syn på tingene, og til å lære av andres feil.

I de fleste land hvor det blir vist reklameinnslag på TV, blir ikke sex og vold vist for å gi opplæring, men for å vise at det er lukrativt. Annonsører ønsker å tiltrekke seg så mange seere som mulig, og sex og vold holder seernes oppmerksomhet fangen. Resultatet: De ser på reklameinnslagene og kjøper de produktene som det blir reklamert for. Nyhetsredaktører følger prinsippet: «Jo mer blod, jo bedre stoff.» For å si det enkelt: Sjokkerende ting — i forbindelse med kriminalitet, katastrofer og krig — får større oppmerksomhet enn nyhetsstoff som er mindre fengslende.

Bibelen forteller riktignok om voldshandlinger, men den oppmuntrer også folk til å leve fredelig — ikke til å ta hevn, men til å løse problemer på en fredelig måte. Den oppmuntrer alltid til god seksualmoral. Dette er ikke budskapet i mye av det som blir sendt i TV. — Jesaja 2: 2—4; 1. Korinter 13: 4—8; Efeserne 4: 32.

[Ramme/bilde på side 7]

BARN OG TV

«Både medisinsk forskning og offentlige helsemyndigheter kan på bakgrunn av tallrike undersøkelser som er foretatt over flere tiår, på en overbevisende måte stadfeste at det er skadelig for barn å se på vold.» — The Henry J. Kaiser Family Foundation.

«[Vi er enig med] de amerikanske barnelegers forening i at ’barn i toårsalderen eller yngre ikke’ bør [se på TV]. Med en hjerne som gjennomgår en kolossal utvikling, trenger disse barna aktiv lek og omgang med virkelige mennesker for at de skal kunne utvikle sine mentale, fysiske og sosiale ferdigheter.» — The National Institute on Media and the Family.

[Bilde på sidene 6 og 7]

Påvirker det jeg ser, min tenkemåte slik jeg ønsker?