Kjærlighet ved første blikk og for all framtid!

«HVIS du ser på nyfødte barn, er de helt våkne og oppmerksomme på omgivelsene sine,» sier dr. Cecilia McCarton ved Albert Einstein medisinske fakultet i New York. «De reagerer lett overfor moren sin. De snur seg mot lyder. Og de fikserer blikket på morens ansikt.» Og moren får øyekontakt med barnet sitt. Det er kjærlighet ved første blikk — for begge to!

Dette øyeblikket da det oppstår binding mellom mor og barn, kommer naturlig hvis fødselen foregår naturlig, uten medikamenter som sløver morens og barnets sanser. Barnets gråt stimulerer morens melkeproduksjon. Barnets hud mot morens frigjør et hormon som reduserer blødningene etter fødselen. Barnet er født med programmer i hjernen som sørger for tilknytning — gråt, diing, pludring og gurgling, smil og begeistrede spark for å vekke morens oppmerksomhet. Tilknytningen, i første rekke til moren, gjør det mulig for barnet å utvikle en følelse av kjærlighet, hengivenhet og tillit. Faren blir fort viktig som en tilknytningsfigur. Hans forhold til barnet er ikke like fortrolig som morens, men tilføyer en viktig dimensjon: dytting, kiling, forsiktig herjing, som barnet reagerer på med opprømt latter og sprelling.

Dr. Richard Restak skriver at det at den nyfødte blir holdt og kost med, er som et næringsmiddel. Han sier: «Berøring er like nødvendig for spedbarnets normale utvikling som mat og oksygen. Mor åpner armene for barnet og trykker det inntil seg, og en rekke psykobiologiske prosesser bringes i harmoni med hverandre.» Under denne behandlingen utvikler selv den fysiske hjerne «en annerledes fysiognomi når det gjelder vindinger og furer».

Pass på at dere ikke glir fra hverandre

Noen har antydet at hvis denne tilknytningen mellom mor og barn ikke finner sted ved fødselen, får det tragiske følger. Men slik er det ikke. En mors kjærlige stell og omsorg gir hundrevis av fortrolige øyeblikk i de påfølgende ukene som sikrer morsbindingen. Men hvis slike fortrolige øyeblikk blir ignorert over lengre tid, kan det få alvorlige følger. «Selv om vi alle trenger hverandre hele livet, er dette behovet høyst akutt det første året,» sier dr. Restak. «Berøv et spedbarn lys, muligheten til å stirre opp i et menneskeansikt, gleden over å bli løftet opp, kost med, småpludret med, dullet med, berørt — og barnet mistrives.»

Det er mange grunner til at spedbarn gråter. Vanligvis gråter et barn fordi det vil ha oppmerksomhet. Hvis gråten ikke gir resultater etter en tid, kan det være at barnet slutter å gråte. Det føler at den som tar seg av det, ikke reagerer. Det gråter igjen. Hvis det fremdeles ikke er noen reaksjon, føler det seg forsømt og usikker. Det prøver enda hardere. Hvis dette fortsetter i lengre tid, og hvis det stadig gjentar seg, føler barnet seg forlatt. Først er det sint, til og med rasende, og til slutt gir det opp. Da begynner foreldre og barn å gli fra hverandre. Når barnet ikke blir vist kjærlighet, lærer det ikke å vise kjærlighet selv. Samvittigheten utvikles ikke. Barnet stoler ikke på noen, bryr seg ikke om noen. Det blir et problembarn, og i ekstreme tilfelle, en psykopatisk person som er ute av stand til å angre kriminelle handlinger.

Kjærlighet ved første blikk er ikke slutten på det hele. Kjærligheten må vedvare for all framtid. Ikke bare i ord, men også i gjerninger. «Vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» (1. Johannes 3: 18) Massevis av klemmer og kyss. Fra den tidligste barndom, før det er for sent, bør dere foreldre lære barna de sanne verdier som Guds Ord, Bibelen, framholder. Da kan det som ble sagt om Timoteus, også sies om barna deres: «Fra den spede barndom av har [du] kjent de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis.» (2. Timoteus 3: 15, NW) Tilbring tid sammen med dem hver dag, gjennom hele barndommen og ungdomstiden. «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» — 5. Mosebok 6: 6, 7.

’Vi gråter kanskje, men det er til vårt beste’

Tukt er et ømtålig emne for mange. Men når tukten gis på rette måte, er den en nødvendig del av foreldrekjærligheten. En jente viste at hun var klar over det. Hun laget et kort til moren sin og skrev: «Til mamma, til en snill dame.» Ved hjelp av fargeblyanter hadde hun pyntet det med tegninger av en gyllen sol, flygende fugler og røde blomster. På kortet stod det: «Dette er til deg fordi vi er så glad i deg alle sammen. Vi vil vise det ved å lage et kort. Når vi får dårlige karakterer, skriver du under. Når vi er slemme, gir du oss en liten klaps. Vi gråter kanskje, men vi vet at det er til vårt beste. . . .  Det eneste jeg vil si, er at jeg er så veldig, veldig glad i deg. Takk for alt du gjør for meg. Klem og kyss. [Undertegnet] Michele.»

Michele er enig i det som står i Ordspråkene 13: 24: ’Den som elsker sin sønn, tukter ham tidlig.’ Bruken av foreldremyndigheten kan innebære en klaps, men mange ganger gjør den ikke det. Forskjellige barn, forskjellig oppførsel, krever forskjellig tukt. En vennlig irettesettelse kan være nok; stahet kan kreve sterkere middel: «Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.» (Ordspråkene 17: 10) Følgende ordspråk gjelder også: «En trell [eller et barn] lar seg ikke tukte med ord, han skjønner dem nok, men bryr seg ikke om dem.» — Ordspråkene 29: 19.

I Bibelen betyr ordet «tukt» det å instruere, oppdra og refse — deriblant klaps hvis det må til for å korrigere oppførsel. Hebreerne 12: 11 viser hva som er formålet: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» Foreldrene må ikke være for strenge i sin tukt: «Dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet.» (Kolosserne 3: 21) De må heller ikke være for tolerante: «En gutt som får gjøre som han vil, fører skam over sin mor.» (Ordspråkene 29: 15) Når foreldre er ettergivende og tolererer for mye, sier de i virkeligheten: ’Gjør som du vil; ikke forstyrr meg.’ Når de tukter barna, sier de: ’Gjør det som er rett; jeg bryr meg om deg.’

Bladet U.S.News & World Report for 7. august 1989 sa med rette: «Det er betydelig større sannsynlighet for at foreldre som ikke er svært strenge når det gjelder straff, men som setter bestemte grenser og holder fast ved dem, får barn som er flinke og kommer godt overens med andre.» På slutten av artikkelen stod det: «Kanskje det mest slående tema som går igjen i alle de vitenskapelige data, er at det som virkelig teller, er det å fastsette et mønster av kjærlighet og tillit og akseptable grenser innen hver familie og ikke massevis av tekniske detaljer. Det virkelige formålet med tukt . . . er ikke å straffe uoppdragne barn, men å undervise og veilede dem og hjelpe dem til å framelske selvbeherskelse.»

De hører det du sier, de tar etter det du gjør

En artikkel om tukt i bladet The Atlantic Monthly innledet med denne uttalelsen: «En kan bare regne med at et barn skal oppføre seg ordentlig, hvis foreldrene lever etter de verdinormer de lærer det.» Artikkelen viste deretter hvor verdifullt det er å vise selvbeherskelse: «De fleste tenåringer som oppførte seg bra, hadde foreldre som selv var ansvarsbevisste, rettskafne og selvdisiplinerte — som levde i samsvar med de verdinormer de holdt fram, og som oppmuntret barna sine til å følge deres eksempel. Når disse tenåringene ble utsatt for påvirkning fra problemtenåringer som en del av undersøkelsen, fikk det ingen varig innvirkning på oppførselen deres. Foreldrenes verdinormer var altfor godt forankret i deres indre.» Det som ordspråket sier, holdt stikk: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» — Ordspråkene 22: 6.

Foreldre som prøvde å innpode sanne verdier i barna sine, men som ikke levde etter dem selv, lyktes ikke. Barna deres «hadde ikke vært i stand til å forankre disse verdiene i sitt indre». Undersøkelsen viste at «det forskjellen bestod i, var hvor godt foreldrene selv levde etter de verdinormene de prøvde å lære barna sine».

Det viser seg at det forholder seg slik som forfatteren James Baldwin sa: «Barn har aldri vært særlig flinke til å høre på dem som er eldre, men de har aldri unnlatt å etterligne dem.» Hvis du er glad i barna dine og vil lære dem sanne verdier, bør du bruke den aller beste metoden: Vis ved ditt eget eksempel hvordan det du lærer dem, kan etterleves. Vær ikke som de skriftlærde og fariseerne som Jesus fordømte som hyklere: «Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter.» (Matteus 23: 3) Eller som dem som apostelen Paulus rettet disse anklagende spørsmålene til: «Du som vil være lærer for andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du selv?» — Romerne 2: 21.

I dag er det mange som avviser Bibelen som gammeldags og dens veiledning som upraktisk. Jesus utfordrer den oppfatningen med disse ordene: «Men Visdommen har fått rett, det bekrefter alle dens disipler.» (Lukas 7: 35) De følgende uttalelsene fra familier i forskjellige land beviser at det han sa, er sant.

[Bilde på side 7]

Et sterkt bånd mellom mor og barn er til hjelp for barnets følelsesmessige utvikling

[Bilde på side 8]

Fars tid sammen med barnet er også viktig