STRID

Flere hebraiske og greske ord inneholder tanken om kiv og strid og krangling på grunn av fiendskap. (Når det gjelder strid i betydningen krig, militær kamp, se artikkelen KRIG.) Ett hebraisk ord som blir gjengitt med «å innlate seg i strid», blir også gjengitt med «å vekke [strid]», «å hisse seg opp» og «å bli oppbrakt». Blant noe av det som kan være årsak til strid, nevner Bibelen hat (Ord 10: 12), vrede (Ord 15: 18; 29: 22), renkespill (Ord 16: 28), spott (Ord 22: 10), drukkenskap (Ord 23: 29, 30), baktalelse (Ord 26: 20), arroganse og stolthet foruten avvik fra den sanne lære (Ord 28: 25; 1Ti 6: 3, 4). Strid ødelegger freden og lykken. I Ordspråkene blir det gjentatte ganger understreket hvor ubehagelig og frastøtende en som ypper strid, virker på andre. (Ord 19: 13; 21: 9, 19; 25: 24; 27: 15) Stridigheter mellom to som en gang stod i et broderlig forhold til hverandre, kan utgjøre en nesten uoverstigelig hindring for en forsoning. «En bror som det er blitt begått en overtredelse mot, er mer enn en sterk by; og noen stridigheter er som bommen for et boligtårn.» – Ord 18: 19.

Strid er en av kjødets gjerninger og noe Jehova hater (Ga 5: 19, 20; jf. Ord 6: 19; Ro 1: 28, 29, 32; Jak 3: 14–16). Strid og tretting hører derfor ikke hjemme i den kristne menighet. (Ro 13: 13; 1Kt 3: 3; 2Kt 12: 20; Flp 2: 3; Tit 3: 9) Et av de kravene som stilles til en kristen tilsynsmann, er nettopp at han ikke skal være stridslysten. (1Ti 3: 1, 3) De som fortsetter å være stridslystne, vil derfor få en ugunstig dom av Gud. – Ro 2: 6, 8.

I det første århundre måtte apostelen Paulus ta til orde mot noen som hadde en stridslysten holdning. Noen forkynte det gode budskap av stridslyst, kanskje for å framheve seg selv og undergrave Paulus’ autoritet og innflytelse. Men Paulus lot ikke dette berøve ham gleden ved å se at Kristus ble forkynt. – Flp 1: 15–18.