LATTER
De hebraiske ordene for latter (tsechọq og det parallelle uttrykket sechọq) er ifølge leksikografen Gesenius onomatopoetiske, det vil si lydhermende (i likhet med de norske interjeksjonene «ha-ha» og «he-he»). Isaks navn, Yitschạq, som også betyr «latter», er likeledes et lydhermende ord.
Både Abraham og Sara lo da en engel kunngjorde at de skulle få en sønn i sin alderdom. Abraham ble ikke irettesatt fordi han lo, men det ble Sara, og hun prøvde også å benekte at hun hadde ledd. Det ser derfor ut til at Abrahams latter var et utslag av glede over den forbløffende utsikten til at han skulle få en sønn med Sara i sin alderdom. Men bakgrunnen for Saras latter må øyensynlig ha vært at den samme forbløffende muligheten forekom henne å være noe komisk eller absurd. Tanken på at en kvinne i hennes alder skulle få et barn, og det til og med en kvinne som inntil da hadde vært ufruktbar, framkalte kanskje et lattervekkende bilde i hennes sinn. (1Mo 17: 17; 18: 9–15) Men ikke hos noen av dem var latteren et uttrykk for hån eller overlagt spott, og om begge blir det sagt at de trodde på Guds løfte. (Ro 4: 18–22; He 11: 1, 8–12) Da denne sønnen ble født, var foreldrene sikkert jublende glade, for dette var en oppfyllelse av et inderlig ønske de hadde hatt i mange år. Abraham gav sønnen navn, og deretter sa Sara: «Gud har beredt meg latter: Enhver som hører om det, kommer til å le av meg.» (1Mo 21: 1–7) Andre ble utvilsomt også forbløffet og fylt av glede da de hørte den gode nyheten om den velsignelsen Abraham og Sara hadde fått av Jehova.
Når latter er på sin plass. Jehova er ’den lykkelige Gud’, og han vil også at hans tjenere skal være lykkelige. (1Ti 1: 11) Bibelen viser at latter har sin plass, men at det ikke alltid er passende å le. Det er «en tid til å gråte og en tid til å le». (For 3: 1, 4) Den vise kong Salomo sier: «Gå og spis din mat med glede og drikk din vin med et glad hjerte, for den sanne Gud har allerede funnet behag i dine gjerninger.» Men man har ingen virkelig grunn til å glede seg hvis ens gjerninger vitner om ringeakt for Guds rettferdige veier. – For 9: 7.
Når latter ikke er på sin plass. Det som betyr noe, er å leve slik at man oppnår et godt navn hos Jehova. I denne tingenes ordning er det derfor viktig å huske at latter av og til kan være høyst upassende og til og med skadelig. Salomo forteller om et eksperiment han gjorde: «Jeg utforsket det . . . for å gripe fatt i dårskapen, inntil jeg kunne se hva som var godt for menneskesønnene i det de gjorde.» Han sa i sitt hjerte: «Kom nå! La meg prøve deg med glede. Ja, se det som godt er.» Men han oppdaget at dette var et unyttig foretagende. Han fant ut at latter og munterhet i seg selv ikke fører til virkelig gode resultater, til virkelig og varig glede. Det må være et riktig grunnlag for en varig og oppbyggende glede. Salomo gav uttrykk for sine følelser med disse ordene: «Jeg sa til latteren: ’Vanvidd!’ og til gleden: ’Hva utretter den?’» – For 2: 1–3.
Salomo kaster lys over visdommen i at man ikke bare lever for å søke fornøyelser. Han sier: «Bedre er det å gå til sørgehuset enn å gå til gjestebudshuset, for det er slutten for alle mennesker; og den som lever, bør legge seg det på hjertet.» Dette betyr ikke at sørgmodighet er bedre enn glede. Det er her tale om en bestemt situasjon: Et menneske har dødd, og familien sørger. Det er bedre å gå til de etterlatte og trøste dem enn å være kald og ufølsom og glemme dem og heller ture og feste. En som besøker et sorgens hus, oppnår ikke bare å trøste de sørgende, men blir også selv minnet om at livet er kort, og at døden, som har rammet dette huset, snart nok vil ramme alle. Han blir også minnet om at alle som lever, bør ha dette i tankene. Det er mens man lever, det er mulig å opparbeide seg et godt navn, ikke når man er i ferd med å dø. Og et godt navn hos Gud er det eneste som er av virkelig verdi for en døende. – For 7: 2; 1Mo 50: 10; Joh 11: 31.
Salomo sier videre: «Bedre er gremmelse enn latter, for når ansiktet er bedrøvet, blir hjertet bedre.» (For 7: 3) Latter er god medisin, men det finnes anledninger da man bør tenke alvorlig over sitt liv og hvordan man lever det. Hvis man oppdager at man kaster bort for mye tid på overfladiske festligheter og ikke skaper seg et godt navn ved å gjøre gode gjerninger, har man grunn til å gremme seg og være lei seg og foreta en forandring. Det vil føre til at hjertet blir bedre. Det vil hjelpe en til å erverve seg et godt navn, slik at dødsdagen, eller den dagen Gud og Kristus foretar den endelige inspeksjon, vil bli bedre enn den dagen da man ble født. – For 7: 1.
Salomo fortsetter: «De vises hjerte er i sørgehuset, men tåpenes hjerte er i gledens hus. Bedre er det å høre den vises refselse enn å være den mann som hører tåpenes sang.» (For 7: 4, 5) I et hus hvor noen har dødd, blir de vises hjerte grepet av anledningens alvor. De vise blir derved påvirket til å tenke over hvordan de lever sitt liv. Den løsslupne stemningen i et hus hvor man bare fester og morer seg, appellerer derimot til tåpenes hjerte og påvirker dem til å leve et overfladisk og lettsindig liv. Hvis et menneske forviller seg bort fra de rette stier, vil en vis manns refselse føre ham tilbake på livets vei ved å korrigere ham og sette ham i stand til å opparbeide seg et godt navn. Men hvordan kan det være til hjelp for noen å høre en tåpes sang eller tom smiger som skjuler deres feil og påvirker dem til å fortsette å følge en urett kurs? Dette ville bare få dem til å fortsette å skape seg et dårlig navn og ikke til å la seg rettlede til å leve slik at de får et godt navn hos Jehova.
«For som lyden av torner under gryten, slik er tåpens latter; også dette er tomhet.» (For 7: 6) Tornekvister flammer fort opp, men blir også fort til aske. De brenner kanskje ikke lenge nok til at innholdet i gryten blir kokt, til at hensikten med å tenne på dem blir oppnådd. Det at de brenner så livlig med en fresende og knitrende lyd, viser seg å være til ingen nytte. Det samme kan sies om tåpenes fjollete latter og deres lettsindighet. Lyden av en tåpes latter kan dessuten skurre i ørene når tid og anledning tilsier at det er upassende å le, og latteren kan da snarere virke nedstemmende enn oppmuntrende. Den hjelper ingen til å bli bedre skikket til å mestre den alvorlige oppgaven å opparbeide seg et godt navn som Gud vil huske, slik at ’dødsdagen blir bedre enn den dagen en ble født’.
Latter kan bli forvandlet til sorg. I Bergprekenen sa Jesus Kristus: «Lykkelige er dere som nå gråter, for dere skal le», og: «Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte.» (Lu 6: 21, 25) Jesus siktet åpenbart til at de som var bedrøvet på grunn av de dårlige religiøse forholdene som rådde i Israel på den tiden, ville få sin gråt forvandlet til latter ved å tro på ham, mens de som lo og nøt livet uten å tenke på framtiden, ville få sin latter forvandlet til sorg. (Jf. Lu 16: 19–31.) Jesu halvbror Jakob kom med følgende formaning til verdsligsinnete kristne: «Føl elendighet og sørg og gråt. La deres latter bli forvandlet til sorg og deres glede til mismot. Ydmyk dere for Jehovas øyne, og han skal opphøye dere.» (Jak 4: 4, 9, 10) En slik opphøyelse ville føre til sann glede.
Latter kan være spottende. I Bibelen blir latter ofte forbundet med spott. Det hebraiske verbet tsachạq (le) kan også bety «drive gjøn med; gjøre til latter». – 1Mo 21: 9; 39: 14.
Også visse dyr blir beskrevet som skapninger som ler en spottende latter. Om hunnstrutsen heter det at den ler av hesten og dens rytter når den blir forfulgt (fordi den selv er så rask), og om hesten heter det at den ler av redselen når den drar ut i krig (fordi den er så sterk og fryktløs). (Job 39: 13, 18, 19, 22) Om Leviatan (krokodillen) sies det at den ler av kastespydets rasling, fordi dens panser er så solid. – Job 41: 1, 29.
Guds tjenere har måtte tåle å bli utsatt for mye hånlatter. Job sa: «Jeg blir en som er til latter for sin neste.» (Job 12: 4; 30: 1) Jeremia ble til latter hele dagen blant sine samtidige. (Jer 20: 7) Jesus Kristus ble utsatt for at noen lo hånlig av ham før han vekket opp Jairus’ datter fra de døde. (Mt 9: 24; Mr 5: 40; Lu 8: 41–53) Men alle som har kjent Guds visdom og styrke og vært lydige mot ham, har hatt god grunn til å være lykkelige. – Mt 5: 11, 12.
Om Jehova Gud sies det at han ler av nasjonene og spotter dem for deres hovmodige ord, som blir gjort til intet, og for den forvirring deres tåpelige motstand mot ham fører dem opp i. (Sl 59: 8) Han kjenner sin egen makt og sine hensikter, og han ler av deres ynkelige og nytteløse angrep på ham og hans folk. (Sl 2: 1–4) En som er forstandig, ønsker selvfølgelig å unngå at Jehova skal le av ham. (Ord 1: 26) Jehova finner ikke behag i de ondes død (Ese 18: 23, 32). Når han ler av dem, er det fordi han ikke bekymrer seg når de legger opp råd mot hans folk, ettersom han ser fram til den dagen da de rettferdige skal bli utfridd, og da de ondes planer skal bli til intet og ondskapen skal få sin ende for bestandig. – Sl 37: 12, 13, 20.