ABANA

(Abạna).

En av de to elvene i Damaskus som den syriske hærføreren Na’aman nevnte da han på en foraktelig måte avviste Elisjas instrukser om at han skulle bade seg i Jordan for å bli helbredet for sin spedalskhet. – 2Kg 5: 12.

Man mener at denne elven må være identisk med Nahr Barada, som har sitt utspring i fjellkjeden Antilibanon nordvest for Damaskus, og som etter at den har lagt fjellene bak seg, kommer fram fra en kløft like vest for Damaskus. Deretter flyter den gjennom byens nordlige del for så å bre seg i vifteform ut over et stort område, før den til slutt forsvinner i sumpsjøene øst for byen. Dens vann, som ved hjelp av et omfattende kanalsystem benyttes til vanning av marker og frukthager, har skapt grunnlag for en vidstrakt og frodig oase. Det kan med rette sies at Damaskus skylder Nahr Barada sin eksistens. Elven har i lang tid gitt vann til byens cisterner, fontener og bad. Klassiske skribenter kalte den «gullstrømmen» (Chrysorrhoas). Na’aman hadde tydeligvis gode grunner til å ha høye tanker om Abana.

I 2. Kongebok 5: 12 blir elven kalt «Amana» i noen oversettelser, for eksempel An American Translation og Martin Luthers oversettelse. Det svarer til lesemåten i margen i den massoretiske tekst og i den syriske oversettelsen Peshitta. Dette navnet finner vi også i fotnoten i Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse. I mange oversettelser blir «Amana» nevnt i Høysangen 4: 8. Der siktes det høyst sannsynlig til Antilibanon, hvor elven har sitt utspring. Den kan således ha fått navn etter denne fjellkjeden.