Nahmanides — motbeviste han den kristne lære?

MIDDELALDEREN. Hvilke assosiasjoner gir dette begrepet? Korstog? Inkvisisjon? Tortur? Denne perioden forbindes vanligvis ikke med åpne religiøse diskusjoner, men en av de mest usedvanlige debatter mellom jøder og kristne fant likevel sted nettopp en gang i middelalderen, i året 1263. Hvem var involvert? Hvilke spørsmål ble reist? Hvordan kan denne debatten hjelpe oss i vår tid til å finne fram til den sanne religion?

Hvordan kom debatten i stand?

Gjennom hele middelalderen framstilte den katolske kirke seg selv som forvalteren av den sanne religion. Men samtidig hadde jødene aldri oppgitt sin forestilling om at de var Guds utvalgte folk. Det at kirken ikke klarte å overbevise jødene om nødvendigheten av å omvende seg, førte til frustrasjon og ofte også til vold og forfølgelse. Under korstogene ble titusener av jøder massakrert eller brent på pæler når de fikk valget mellom dåpen og døden. En antisemittisme som var inspirert av kirken, var utbredt i mange land.

En helt annen ånd gjorde seg likevel gjeldende i det katolske Spania på 1100- og 1200-tallet. Jødene fikk ha sin religiøse frihet — så lenge de ikke gikk til angrep på den kristne tro — og de fikk til og med viktige stillinger ved kongens hoff. Men etter at de hadde nytt en slik gunst i omkring 100 år, traff visse dominikanske prester tiltak for å redusere jødenes innflytelse i samfunnet og omvende jødene til katolisismen. Kong Jakob I Erobreren av Aragón ble presset av dominikanerne til å få i stand en offisiell debatt i den hensikt å bevise jødedommens utilstrekkelighet og gjøre det klart at alle jøder måtte omvende seg.

Dette var ikke første gang det ble arrangert en debatt mellom jøder og kristne. I 1240 ble det holdt en offisiell debatt i Paris. Den skulle først og fremst være et oppgjør med Talmud, en skriftsamling som er hellig for jødene. Men de jødiske deltagernes ytringsfrihet var svært begrenset. Kirken erklærte seg som vinner av debatten, og mengdevis av eksemplarer av Talmud ble brent på de offentlige torgene.

Kong Jakob I av Aragón var mer tolerant og ville ikke tillate et slikt farseaktig oppgjør. Dominikanerne var klar over dette og forsøkte seg med en annen framgangsmåte. I en bok om de debattene som fant sted mellom jøder og kristne i middelalderen, Judaism on Trial, sier forfatteren Hyam Maccoby at dominikanerne inviterte jødene til en debatt ut fra den forutsetning at den skulle foregå «med høflighet og overtalelser, og ikke med fordømmelser som i Paris». Dominikanerne utpekte Pablo Christiani som sin hoveddebattant. Han var en jøde som hadde gått over til katolisismen og var blitt dominikanerprest. Dominikanerne regnet med at de ville kunne bevise sin påstand ved at de benyttet seg av Pablo Christianis kjennskap til talmudiske og rabbinske skrifter.

Hvorfor ble Nahmanides valgt?

I Spania var det bare én skikkelse som var tilstrekkelig ruvende åndelig sett til å kunne representere jødene i debatten — Moses ben Nahman, eller Nahmanides.a Han var født omkring 1194 i byen Gerona, og allerede som 16-åring hadde han utmerket seg ved sine solide kunnskaper om Bibelen og Talmud. Da han var 30, hadde han skrevet kommentarer til det meste av Talmud, og like etterpå var han en fremtredende megler i striden om Maimonides’ skrifter, som truet med å splitte det jødiske samfunnet.b Nahmanides blir betraktet som den største jødiske forsker av Bibelen og Talmud i sin generasjon, og når det gjelder den innflytelsen han øvde på jødedommen i sin samtid, overgås han kanskje bare av Maimonides.

Nahmanides øvde en sterk innflytelse på det jødiske samfunnet i Catalonia, og selv kong Jakob I rådførte seg med ham i forskjellige statsanliggender. Både jøder og ikke-jøder hadde stor respekt for hans skarpsinn. Dominikanerne forstod at han måtte være med i debatten hvis det skulle lykkes dem å ydmyke jødene fullstendig, siden han var jødenes fremste rabbiner.

Nahmanides kvidde seg for å delta i debatten, for han innså at dominikanerne ikke aktet å innlate seg på en redelig meningsutveksling. Han skulle svare på spørsmål, men ikke få anledning til å framsette spørsmål. Men han etterkom kongens anmodning og spurte om han kunne få tillatelse til å tale fritt når han kom med sine svar. Kong Jakob I gikk med på dette. En slik tillatelse til å komme med relativt frimodige ytringer var noe helt enestående i middelalderen — ingen hadde fått det før, og ingen fikk det siden. Dette var et tydelig vitnesbyrd om kongens høye aktelse for Nahmanides. Men Nahmanides var likevel bekymret. Hvis han ble ansett for å være altfor pågående i debatten, ville det få katastrofale følger både for ham selv og for det jødiske samfunnet. Voldshandlinger kunne bryte ut når som helst.

Nahmanides kontra Pablo Christiani

Debatten foregikk i det kongelige slott i Barcelona. Det ble holdt fire møter — den 20., 23., 26. og 27. juli 1263. Kongen var selv ordstyrer ved alle møtene. Til stede var også forskjellige høytstående personer innen kirke og stat foruten en del av de omkringboende jøder.

Kirkens representanter var aldri i tvil om utfallet av debatten. Dominikanerne hevdet i sitt offisielle referat at hensikten med debatten ikke var ’at troen skulle bli satt under debatt, som om det kunne herske tvil om den, men at jødenes villfarelser skulle bli knust, og at mange jøders faste tro skulle bli rokket’.

Selv om Nahmanides var nærmere 70 år gammel, demonstrerte han sin klartenkthet ved å forsøke å begrense diskusjonen til utelukkende å gjelde fundamentale spørsmål. Han innledet slik: «Tidligere disputter mellom ikke-jøder og jøder har dreid seg om mange sider ved de religiøse skikker som ikke angår troens grunnprinsipp. Men i denne kongelige hall ønsker jeg å debattere bare de spørsmål som hele uoverensstemmelsen beror på.» Partene kom da til enighet om at de skulle innskrenke seg til å drøfte om Messias allerede var kommet, om han var Gud eller menneske, og om jødene eller de kristne har den sanne lov.

I sine innledende bemerkninger erklærte Pablo Christiani at han ut fra Talmud skulle bevise at Messias allerede var kommet. Nahmanides svarte at hvis dette var tilfellet, hvorfor var det da slik at de rabbinere som aksepterte Talmud, ikke aksepterte Jesus? I stedet for å bygge sin argumentasjon på et klart bibelsk resonnement henviste Christiani gang på gang til dunkle rabbinske uttalelser til støtte for sitt syn. Nahmanides tilbakeviste dem punkt for punkt ved å vise at de ble sitert løsrevet fra den sammenhengen de stod i. Sannsynligheten talte for at Nahmanides ville framstå som den kyndigste i debatten om disse skriftene, som han hadde viet hele sitt liv til å studere. Christiani argumenterte for punkter som det var lett å tilbakevise, til og med når han henviste til Bibelen.

Selv om Nahmanides måtte begrense seg til å svare på spørsmål, klarte han å legge fram kraftige argumenter som viste at den katolske kirkes standpunkter var uantagelige for både jøder og andre tenkende mennesker. Angående treenighetslæren erklærte han: «Ingen jøde eller noe annet menneske kan med sin fornuft tro at himmelens og jordens Skaper . . . ville passere gjennom en jødisk kvinnes morsliv . . . og at han senere . . . ble overgitt til sine fiender, som . . . drepte ham.» Nahmanides hevdet: «Det dere bekjenner — og det gjelder selve grunnlaget for deres tro — kan ikke godtas av fornuften.»

Nahmanides påpekte også kirkens uhyrlige blodskyld og rettet derved søkelyset mot en urimelighet som helt til denne dag har hindret mange jøder i så mye som å overveie muligheten for at Jesus var Messias. Han sa: «Profeten sier at folk på Messias’ tid . . . skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver; nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal heller ikke mer lære å føre krig. Fra nasareerens dager og fram til nå har hele verden vært full av vold og ran. Ja, de kristne utgyter mer blod enn de øvrige nasjoner, og de lever også et mer umoralsk liv. Hvor vanskelig det ville være for deg, min herre og konge, og disse dine riddere, om de ikke mer skulle lære å føre krig!» — Jesaja 2: 4.

Etter det fjerde møtet satte kongen punktum for debatten. Han sa til Nahmanides: «Jeg har aldri sett en mann som har urett, argumentere så godt som du har gjort.» Kong Jakob I av Aragón holdt sitt løfte til Nahmanides om ytringsfrihet og beskyttelse og sendte ham hjem med en gave på 300 dinarer. Etter oppfordring fra biskopen i Gerona utarbeidet Nahmanides et skriftlig referat av debatten.

Selv om dominikanerne erklærte at de hadde vunnet en avgjørende seier, var det tydelig at de var urolige. De beskyldte senere Nahmanides for blasfemi rettet mot kirken, og som bevis benyttet de hans skrifter om debatten. Dominikanerne mislikte kongens holdning til Nahmanides og henvendte seg til pave Clemens IV. Nahmanides var da over 70 år gammel, men ble likevel utvist fra Spania.c

Hvor finner vi sannheten?

Bidrog noen av partene ved sin argumentasjon til å klargjøre hva som er den sanne religion? Begge parter pekte på motpartens feiltagelser, men ingen av dem la fram et klart sannhetsbudskap. Det Nahmanides tilbakeviste med så stor dyktighet, var ikke sann kristendom, men en menneskelaget lære, for eksempel treenighetslæren, som ble utformet i kristenheten i århundrene etter Jesus. Kristenhetens umoralske atferd og hensynsløse blodsutgytelser, som Nahmanides så modig pekte på, er også ubestridelige historiske kjensgjerninger.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Nahmanides og andre jøder under slike omstendigheter ikke lot seg påvirke av de argumentene som ble framført til støtte for kristendommen. Pablo Christianis argumenter var dessuten basert på en feilaktig anvendelse av rabbinske skrifter og ikke på tydelige henvisninger til De hebraiske skrifter.

Nei, Nahmanides motbeviste ikke sann kristen lære. På hans tid var det sanne lys fra Jesu lære og bevisene for at han var Messias, blitt fordunklet av dem som representerte det på en feilaktig måte. At det skulle skje et slikt frafall fra den sanne lære, var faktisk blitt forutsagt av Jesus og apostlene. — Matteus 7: 21—23; 13: 24—30, 37—43; 1. Timoteus 4: 1—3; 2. Peter 2: 1, 2.

Den sanne religion er imidlertid lett gjenkjennelig i vår tid. Jesus sa om sine sanne etterfølgere: «På deres frukter skal dere kjenne dem. . . . På lignende måte frambringer hvert godt tre god frukt, mens hvert råttent tre frambringer verdiløs frukt.» (Matteus 7: 16, 17) Vi oppfordrer deg til å finne fram til den sanne religion. La Jehovas vitner hjelpe deg til å foreta en objektiv undersøkelse av de bibelske bevisene. Derved vil du bli kjent med den sanne betydning av alle Guds løfter angående Messias og hans styre.

[Fotnoter]

[Bilde på side 20]

Nahmanides fører sin sak i Barcelona

[Bilderettigheter på side 19]

Illustrasjonene på sidene 19 og 20 er reprodusert fra Illustrirte Pracht - Bibel/Heilige Schrift des Alten und Neuen Testaments, nach der deutschen Uebersetzung D. Martin Luther’s