FORSTAND, FORSTÅELSE

De ordene på grunnspråkene som i vår bibel er gjengitt med «forstand» og «forståelse», kan betegne forståelse av noe ganske enkelt, men de kan også betegne en full og dyp erkjennelse av kompliserte forhold, deres betydning, deres innerste vesen og de underliggende årsaker. Innsikt, skjelneevne og oppfatningsevne er nær forbundet med forstand og forståelse.

Det er det hebraiske verbet bin og substantivet binạh som oftest blir oversatt med forstå, forstand og forståelse. (1Sa 3: 8; 2Sa 12: 19; Ord 4: 5; Da 9: 22) Noen ganger kan bin og binạh betone slike aspekter som det å legge merke til (Sl 19: 12; Da 9: 2), gi akt på (Job 31: 1; 37: 14; Sl 37: 10; Ord 14: 15; Da 11: 37), vende sin oppmerksomhet mot (Job 32: 12; Jer 2: 10) og tenke på eller tenke nøye over (5Mo 32: 7; Ord 23: 1) og kan oversettes i samsvar med det. Professor R.C. Dentan sier i The Interpreter’s Dictionary of the Bible (redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 4, s. 733): «Roten בין [bin] betyr i første rekke ’å oppfatte med sansene’, ’å skjelne’, deretter ’å gi nøye akt på’ og endelig – især i de avledede stammene – ’å få forståelse’ eller ’å gi (andre) forståelse’.» Den hebraiskkyndige Gesenius sier at grunnbetydningen er «å atskille, å se forskjell på; . . . derfor å skjelne, å legge merke til, å forstå, betydninger som alle avhenger av evnen til å holde enkeltheter fra hverandre, å se forskjell på, å sondre». (A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, oversatt til engelsk av E. Robinson, 1836, s. 140.) Et annet substantiv, tevunạh, kommer fra den samme roten som binạh og kan, alt etter sammenhengen, gjengis med «skjelneevne» (Ord 10: 23; 11: 12) eller med «forstand» (2Mo 31: 3; 5Mo 32: 28).

Grunnbetydningen av disse begrepene viser at den som har forstand, har evnen til å trenge inn i en sak og finne ut hvordan det hele henger sammen, ved å skjelne mellom de enkelte faktorer eller deler som til sammen utgjør en helhet. Han kan også se forbindelsen mellom dem og følgelig forstå eller innse sakens viktighet eller betydning. Dette kan illustreres med det å forstå et språk. Hvis en person skal kunne forstå det som blir sagt på et bestemt språk, må han være i stand til å skjelne mellom de enkelte ordene i setningen, vite hva de betyr, og forstå sammenhengen mellom dem. (5Mo 28: 49) Men selv om en person stort sett oppfatter det som blir sagt til ham, kan forståelsen av det innebære noe mer enn en slik enkel oppfattelse, nemlig det å få tak i den egentlige meningen med eller betydningen av ytringen, å kunne vurdere den, dra nytte av den og vite hva en må gjøre. Da presten Esra leste opp av lovboken for folket i Jerusalem, var «alle som kunne forstå [fra hebr. bin] det de hørte», samlet, men selv om tilhørerne var voksne eller voksne nok til å forstå alle ordene, fortelles det at levittene «forklarte folket loven» (underviste folket i loven eller gjorde den forståelig, en form av bin). Og det sies videre at «de fortsatte å lese opp av boken, av den sanne Guds lov, samtidig med at den ble utlagt og betydningen angitt; og de fortsatte å gjøre det som ble opplest, forståelig». – Ne 8: 2, 3, 7, 8.

I De greske skrifter er det verbet synịemi (bokst.: «å sette sammen») og det beslektede substantivet sỵnesis som er oversatt med «å forstå», «forstand» og «forståelse». Det inneholder betydningen «å skjønne», «å få tak i meningen» i forbindelse med en sak. Andre ord er epịstamai, med grunnbetydningen «kjenne godt til», og ginọsko, som betyr «å vite; å kjenne».

Kilden til forstand. Jehova er ikke bare Kilden til forstand, men også det ypperste eksempel med hensyn til å anvende denne egenskapen. Den enestående måten universet er koordinert på, og den enestående måten det virker på, idet hver eneste del av skaperverket tjener en bestemt og harmonisk hensikt, slik at det ikke oppstår forstyrrelser eller problemer som kunne tilskrives mangel på skjelneevne hos Skaperen, er et vitnesbyrd om Guds forstand. (Job 38: 36; Sl 136: 5–9; Ord 3: 19, 20; Jer 10: 12, 13) Gud har gitt de forskjellige dyreslagene instinktiv forstand. Mennesket kan holde på i årevis med å tilegne seg forståelse av aerodynamikken, men falken vet instinktivt hvor den skal finne de forskjellige luftstrømmene, og hvordan den skal utnytte dem. (Job 39: 26) Dyrene mangler imidlertid den form for forstand som er særegen for mennesket. – Jf. Sl 32: 9.

Til tross for at mennesket flittig har forsket i århundrer, er det mange forhold og kretsløp i naturen, styrt av guddommelige lover, som det fortsatt ikke fullt ut forstår. (Job 36: 29; 38: 19, 20) Det mennesket kan forstå ut fra sitt studium av det materielle skaperverk, er bare ’utkantene av Guds veier’, bare «en hvisking» sammenlignet med hans «veldige torden». Dette gjelder i enda høyere grad Guds dommer og hans foranstaltninger for frelse; hans tanker er for dype til at ugudelige mennesker kan fatte dem. (Job 26: 7–14; Sl 92: 5, 6) Det at Job betraktet Guds visdom og forstand, som kommer til uttrykk i det materielle skaperverk, hjalp ham imidlertid til å se seg selv i det rette forhold til Skaperen og ydmykt erkjenne sin egen mangel på forstand. – Job 42: 1–6.

Jehova kan se alle menneskers tanker og handlinger. (1Kr 28: 9; Sl 139: 1–6) Hvis han ønsker det, kan han i spesiell grad «gi akt på» (hebr. bin) enkeltpersoner og grupper av mennesker. (Sl 5: 1, 2; Ord 21: 12) Hans hensikt er urokkelig. Han vet hva han vil gjøre i framtiden. Hans rettferdige normer er ufravikelige; de kan ikke forandres. Det finnes derfor «ingen visdom, heller ingen skjelneevne og heller ikke noe råd i opposisjon til Jehova». (Ord 21: 30; jf. Jes 29: 13, 14; Jer 23: 20; 30: 24.) Han trenger ikke å rådføre seg med noen for å forstå en sak, for eksempel hvordan han på beste måte skal kunne hjelpe sine tjenere eller befri dem for trengsel og undertrykkelse. – Jes 40: 10–15, 27–31.

Kunnskap om Jehova Gud og innsikt i hans vilje er derfor sammen med tro og tillit grunnlaget for all sann forstand og forståelse som hans fornuftutstyrte skapninger kan erverve seg. «Kunnskap om Den Aller Helligste, det er forstand.» Den som har en slik kunnskap, vil også forstå «rettferdighet og rett og rettskaffenhet, hele den gode vei». (Ord 9: 10; 2: 6–9; 16: 20) Ikke noe som er av virkelig betydning, kan forstås fullt ut med mindre alle faktorer ses fra Jehovas standpunkt og i forhold til hans normer, egenskaper og evige hensikt.

De som vender seg bort fra Kilden. Når en person begynner å følge gale veier, er det fordi han unnlater å ta Gud i betraktning når han skal treffe avgjørelser og legge planer. (Job 34: 27) En slik person lar seg forblinde av sitt hjerte, slik at han ikke ser hvor feilaktig hans handlemåte er, og han mister sin innsikt. (Sl 36: 1–4) Selv om han hevder at han tilber Gud, setter han menneskers normer høyere enn Guds; han foretrekker dem. (Jes 29: 13, 14) Han forsvarer og unnskylder sin løsaktige oppførsel med at han bare vil ha litt «atspredelse». (Ord 10: 23) Hans tankegang blir så fordervet, uforstandig og tåpelig at han tror at den usynlige Gud ikke ser eller legger merke til hans onde gjerninger, som om Guds oppfatningsevner skulle være svekket. (Sl 94: 4–10; Jes 29: 15, 16; Jer 10: 21) Ved sin levemåte og sine handlinger sier han i virkeligheten: «Det finnes ingen Jehova» (Sl 14: 1–3), og unnlater å ta ham i betraktning. Ettersom han ikke lar seg lede av guddommelige prinsipper, kan han ikke bedømme en sak riktig; han ser ikke klart hva saken dreier seg om. Han kan ikke vurdere de enkelte faktorer og kan derfor ikke trekke de rette slutninger. – Ord 28: 5.

Bruk av den menneskelige forstand. Mennesker sies å ha forstand på noe når de er særlig kyndige, erfarne og dyktige på et bestemt område. Denne kyndigheten kan være av håndverksmessig art, som det å kunne tegne og bygge et hus eller lage ting av tre, metall, stein eller tekstiler. Håndverkeren Hiram fra Tyrus var ’en kyndig mann, som hadde erfaring i å bruke forstand’, og kunne arbeide i mange forskjellige materialer. (2Kr 2: 13, 14; 1Kg 7: 13, 14) Det å ha forstand på slike ting resulterer i godt arbeid og i solide produkter.

Andre er kanskje på grunn av sin forstand ’kyndige’ eller «dyktige» [begge ordene oversatt fra en form av bin] i forbindelse med transport eller musikk. (1Kr 15: 22; 25: 7, 8; 2Kr 34: 12) Noen har kanskje forstand på språk, skrivning eller andre boklige fag. (Da 1: 4, 17, 20) Slike ferdigheter kan oppnås ved at en gjør bruk av sine naturlige evner og gjør en innsats. Guds ånd kan naturligvis øke eller forsterke en slik forstand hos mennesker og sette dem i stand til å undervise andre i sitt fag eller sitt yrke. – 2Mo 31: 2–5; 35: 30–35; 36: 1; 1Kr 28: 19.

Noen har god menneskekunnskap og en god iakttagelsesevne og er dyktige til å «legge to og to sammen». Da David så at hans tjenere hvisket seg imellom, ’forstod’ han at det barnet han hadde fått med Batseba, hadde dødd. (2Sa 12: 19) Rehabeam lot seg lede av sin forståelse av den syndige menneskelige natur og dens tendens til misunnelse og skinnsyke da han fordelte sine sønners arv. – 2Kr 11: 21–23.

Enkeltpersoner eller folkegrupper kan på lignende måte ha særlig forstand eller skjelneevne når det gjelder å drive forretning, og samler seg kanskje rikdommer, slik som «Tyrus’ leder» gjorde. (Ese 28: 2, 4) Herskere har kanskje forstand på å føre krig og gjøre bruk av strategi (Jes 10: 12, 13), eller de kan ha spesielle diplomatiske evner. (Da 8: 23) Men deres forstand og dyktighet kan være begrenset og bare gi dem kortvarige fordeler, slik som i de tilfellene som er nevnt her.

Bibelen taler altså om en form for forstand eller forståelse som det er mulig å erverve seg på grunn av naturlige ferdigheter. Verdslige ’intellektuelles’ (synetoi) «forstand» (sỵnesis) blir imidlertid dårskap, til ingen nytte, hvis Guds hensikter ikke blir tatt i betraktning. (1Kt 1: 19, 20, Int) Bibelen anbefaler derfor i første rekke en høyere form for forstand, en åndelig forstand eller forståelse, som hviler på kunnskap fra Gud. Uansett hvor langt menneskene måtte komme når det gjelder å utnytte naturressursene og å utforske jordens indre, havets dyp og himmelrommet, vil de aldri ved egen hjelp finne «forstandens sted» og den visdom som fører til et liv i rettferdighet og lykke. (Job 28: 1–21, 28) En slik forstand er ’bedre enn sølv’, og bare den kan føre til den etterlengtede, lykkelige framtid som verdens flyktige rikdommer og æresbevisninger ikke kan bringe. – Ord 16: 16, 22; 23: 4, 5; Sl 49: 6–8, 14, 20.

Forholdet til kunnskap og visdom. Forstand og forståelse er mer enn kunnskap, men bygger på kunnskap og virker sammen med den. Graden og verdien av den forståelse en person har, avhenger direkte av hvor mye kunnskap han har, og hva slags kunnskap han har. Kunnskap er viten om kjensgjerninger, og de viktigste og mest fundamentale kjensgjerningene har med Gud, hans eksistens, hans uforanderlige hensikt og hans veier å gjøre. Forstand og forståelse setter et menneske i stand til å forbinde den kunnskapen det har tilegnet seg, med Guds hensikter og normer, og det kan således bedømme eller vurdere sin kunnskap. «Det forstandige hjerte søker etter kunnskap.» Det er ikke tilfreds med en overfladisk betraktning, men forsøker å danne seg et fullstendig bilde. (Ord 15: 14) Kunnskapen må bli ’liflig for ens sjel’ hvis skjelneevnen skal verne en mot forderv og bedrag. – Ord 2: 10, 11; 18: 15; se KUNNSKAP.

Ordspråkene 1: 1–6 sier at en «forstandig mann er den som skaffer seg kyndig veiledning, så han forstår et ordspråk og en gåtefull uttalelse, de vises ord og deres gåter». Her er det ikke snakk om å gjette gåter som tidsfordriv, for vise mennesker bruker vanligvis ikke tiden på en slik måte, men det er snakk om undervisning, behandling av spørsmål og problemer som tukter og oppøver sinn og hjerte i henhold til rette prinsipper, slik at eleven blir rustet til å handle med visdom i framtiden. (Jf. Sl 49: 3, 4.) Kunnskap sammen med forstand fører til visdom, og visdom er «det viktigste», ettersom visdom er evnen til å anvende kunnskap og en god forstand til å løse problemer slik at det bringer gode resultater. (Ord 4: 7) En som har rette motiver, vil ikke søke kunnskap av nysgjerrighet eller for å kunne briljere, men for å kunne handle med visdom, for «visdommen er framfor den forstandiges ansikt». (Ord 17: 24; se VISDOM.) Han er ikke lik dem på apostelen Paulus’ tid som påtok seg å undervise andre, men som var ’oppblåst av stolthet og ingen ting forstod’; de var uforstandige og tillot seg selv å bli ’syke i sinnet når det gjaldt stridsspørsmål og diskusjoner om ord’, noe som førte til splid og gav mange andre dårlige resultater. – 1Ti 6: 3–5.

Hvordan en kan oppnå virkelig forstand. Den som søker virkelig forstand, ber til Gud: «Gi meg forstand, så jeg kan rette meg etter din lov og holde den av hele mitt hjerte . . . så jeg kan forbli i live.» (Sl 119: 34, 144; se også v. 27, 73, 125, 169.) Dette er den rette drivkraften. Apostelen bad for de kristne i Kolossai at de måtte «bli fylt med den nøyaktige kunnskap om [Guds] vilje i all visdom og åndelig forståelse [synẹsei]», så de kunne vandre verdig for Jehova. – Kol 1: 9, 10.

Alder og erfaring er naturlige faktorer som kan bidra til at en får større forstand. (Job 12: 12) Men alder og erfaring alene er ikke det avgjørende. Jobs trøstere roste seg av den forstand de og deres tilårskomne venner hadde, men de ble irettesatt av den yngre Elihu. (Job 15: 7–10; 32: 6–12) Jehova, «Den Gamle av Dager» (Da 7: 13), er i besittelse av en forstand som er menneskets forstand langt overlegen. Menneskene har jo bare eksistert i noen få tusen år, og de forstår ikke engang hvordan den planeten de bor på, er blitt til. (Job 38: 4–13, 21) Det er derfor i første rekke gjennom Guds skrevne Ord en kan tilegne seg forstand. – Sl 119: 130.

Barn og unge bør gi nøye akt på den veiledning de får av sine eldre og mer erfarne foreldre, især hvis disse er hengivne tjenere for Gud. (Ord 2: 1–5; 3: 1–3; 4: 1; 5: 1) Å ’tenke på’ (hebr. bin) tidligere generasjoners historie kan gi forstand, og det er ofte de gamle som kjenner den. (5Mo 32: 7) En bør ikke søke omgang med «de uerfarne», men med dem som er vise, og en bør ta imot deres råd og veiledning, slik at en kan ’forbli i live og gå rett fram på forstandens vei’. (Ord 9: 5, 6) Ved å lytte og iaktta kan den som er naiv og godtroende, lære å «forstå klokskap» og unngå mange bitre erfaringer. – Ord 8: 4, 5.

Den som flittig studerer Guds Ord og bud og anvender det han lærer, kan få større innsikt enn sine lærere og bli mer forstandig enn eldre menn. (Sl 119: 99, 100, 130; jf. Lu 2: 46, 47.) Det er slik fordi visdom og forstand er innebygd i Guds forordninger og rettslige avgjørelser. Hvis israelittene trofast hadde rettet seg etter dem, ville derfor de omkringboende folkene ha betraktet dem som «et vist og forstandig folk». (5Mo 4: 5–8; Sl 111: 7, 8, 10; jf. 1Kg 2: 3.) Den forstandige forstår at Guds Ord er ukrenkelig, og han vil gjerne bringe sitt liv i harmoni med det og ber Gud om hjelp til det. (Sl 119: 169) Han lar Guds budskap trenge dypt ned i sitt indre (Mt 13: 19–23), skriver det på sitt hjertes tavle (Ord 3: 3–6; 7: 1–4) og vil etter hvert utvikle et hat til «enhver falsk sti». (Sl 119: 104) Da Guds Sønn var på jorden, la han en slik forstand for dagen og forsøkte ikke engang å unnslippe døden på torturpælen, ettersom oppfyllelsen av Bibelens profetier krevde at han døde på den måten. – Mt 26: 51–54.

Tid og ettertanke nødvendig. Den som «forhaster seg», forsømmer som oftest å «akte på kunnskap [el. vie kunnskap ettertenksom oppmerksomhet; «akte på»: en form av hebr. bin]». (Jes 32: 4; jf. Ord 29: 20.) Det er karakteristisk for den forstandige at han vet når han skal tie (Ord 11: 12), at han ikke taler overilt, men bevarer roen, selv om det skulle komme til en opphetet diskusjon. (Ord 14: 29; 17: 27, 28; 19: 11; Job 32: 11, 18; jf. Jak 3: 13–18.) Han mediterer over veiledning for å forstå betydningen av ordene og budskapet. (Job 23: 5; Sl 49: 3) Han stiller spørsmål for å finne årsakene til et godt eller et dårlig resultat, til at Gud velsigner eller forbanner; han grunner over de konsekvenser som en bestemt handlemåte vil få. (Sl 73: 2, 3, 16–18; Jer 2: 10–19; jf. Jes 44: 14–20.) Israelittene unnlot å gjøre dette; de tenkte ikke i sitt hjerte på hva «deres ende ville bli siden». – 5Mo 32: 28–30.

Den forstandige tar imot tukt. Stolthet, gjenstridighet, egenrådighet og uavhengighet hindrer en i å tilegne seg forstand. (Jer 4: 22; Ho 4: 14, 16) Den som virkelig er forstandig, tror ikke at han vet alt. Ordspråkene 19: 25 sier derfor: «Den forstandige bør irettesettes, så han kan skjønne seg på kunnskap.» (Jf. Job 6: 24, 25; Sl 19: 12, 13.) Nettopp fordi han er forstandig, vil han lytte og søke å forstå grunnen til irettesettelsen og vil lære mer av den enn det en tåpe ville lære av hundre slag. – Ord 17: 10; jf. 29: 19.

Forståelse av profetiene. Inspirerte profetiske budskaper blir bare forstått av dem som er blitt renset, og som ydmykt ber om forståelse. (Da 9: 22, 23; 10: 12; 12: 10) Selv om det kanskje er mulig å forstå omtrent når en profeti vil bli oppfylt, må den fulle forståelse av hvordan den får sin anvendelse, ofte vente til Guds fastsatte tid er inne til å la det som er forutsagt, skje. (Da 8: 17; 10: 14; 12: 8–10; jf. Mr 9: 31, 32; Lu 24: 44–48.) De som setter sin lit til mennesker og fornekter Guds kraft og avviser hans hensikt som noe man ikke behøver å ta alvorlig, kan ikke forstå profetiene og forblir blinde for deres betydning inntil oppfyllelsen av dem rammer dem til deres egen ulykke. – Sl 50: 21, 22; Jes 28: 19; 46: 10–12.