KROK

En krum eller spissvinklet (eller rettvinklet) gjenstand av metall eller annet materiale, noen ganger forsynt med mothaker.

I tabernaklet ble det brukt gullkroker til å feste sammen de to store broderte lindukene og kobberkroker til de to store dukene av geitehår. (2Mo 26: 1, 5, 6, 7, 10, 11; 36: 13, 18; 39: 33) Forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste ble hengt på kroker, sannsynligvis gullkroker (2Mo 26: 31–33), og det samme gjaldt avskjermingen til inngangen til tabernaklet. – 2Mo 26: 36, 37.

Det nevnes i Bibelen at fortidens fiskere brukte fiskekroker. (Hab 1: 14, 15; Jes 19: 1, 6–8; Mt 17: 24–27) Slakterkroker blir også nevnt i Bibelen. (Am 4: 2) Folk i fortiden brukte også kroker, muligens torner, når de skulle føre dyr, særlig ville dyr, til et bestemt sted. – Ese 19: 3, 4, 6, 9, NW, fotn.

Mennesker som var tatt til fange, ble noen ganger ført av sted ved hjelp av kroker i leppene, nesen eller tungen. Et assyrisk relieff viser en konge som holder fast tre fanger med reip som er festet til kroker i leppene deres, mens han blinder en av dem med et spyd. Assyrerkongen Sankerib forstod derfor hva Jehova mente da han talte til ham i billedspråk gjennom profeten Jesaja og sa: «Jeg skal visselig sette min krok i din nese og mitt bissel mellom dine lepper, og jeg skal i sannhet føre deg tilbake den veien du er kommet.» – 2Kg 19: 20, 21, 28; Jes 37: 29.

Jehova talte også i billedspråk til Egypts farao, som Israel i sin dårskap hadde søkt støtte hos mot Babylon. Han sa: «Jeg vil sette kroker i dine kjever . . . Og jeg vil føre deg opp fra dine Nil-kanalers midte . . . Og jeg vil overgi deg til ødemarken . . . Og alle Egypts innbyggere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, for som støtte for Israels hus viste de seg å være en rørstav.» (Ese 29: 1–7) Uttrykksmåten var treffende. Historieskriveren Herodot (II, 70) sier at egypterne brukte en krok når de skulle fange krokodiller og trekke dem opp av vannet. Jehova forutsa også at han skulle sette kroker i kjevene til «Gog av Magogs land» og lede ham fram til det endelige angrep på Guds folk og til hans egen ødeleggelse. – Ese 38: 1–4; 39: 1–4.